Jeg sitter i et rom fylt av musikk.
Tonene omfavner meg.
Jeg er et eneste stort, lyttende øre.
Hviler i min egen fredfyllte boble.
Her er jeg trygg.
Vil ikke du spille?
Ja, nei, jo, nei,, kanskje.
Jo, ok, da.
Kroppen min skjelver av en forventning jeg ikke forstår.
Tangentene hvisker til meg: kom å prøv oss da vel.
Jeg lister meg over gulvet av luft, lar hånden finne det ru stoffet i pianokrakken. Hvile der en liten stund.
Slippe seg sakte nedpå.
Finne tangentene med fingertuppene, først de hvite, så de svarte..
Tiden står stille
Kom igjen, bare prøv. Det er ikke farlig.
Lytter innover til en stemme jeg trodde var glemt.
Leter blant fornemmelser og toner som blir til melodier.
Presser fingrene forsiktig ned mot det glatte, hvite som blir til toner.
Melodiene kommer listende på små, dunlette poter.
Så sjørt, så forsiktig og sårbart.
Moldstemte melodier av minner uten ord.
Jeg er en annen.
Det lille barnet som sitter så stille og leker.
Leker og leter med tonene.
Tonene som bare er mine fordi JEG har funnet dem,
selvom det er en annens melodi.
Men verden blir farlig.
Menneskene som oppmuntrer blir til truende skygger.
Noe vondt lusker bak hjørnene
og vil ta fra meg det som er mitt
for å eie det selv.
Så jeg kryper tilbake,
en luskende skygge,
usynlig og skjelvende.
Innestengt sitrende.
Et lys som vil brenne, men aldri får luft.
Viser innlegg med etiketten musikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten musikk. Vis alle innlegg
lørdag 2. november 2013
søndag 22. januar 2012
En verden av musikk
Akkurat ikveld får naboene mine ha meg unnskyldt, for jeg er i ferd med å gå amokk. I stad gikk det i bluesrock, mens nå går det i irsk, svensk, norsk og gudene må vite hva slag, folk/rock. Jeg fråtser, nyter og lytter, og er fanga i musikkens verden. Dette unner jeg flere å få gleden av :-)
Det er den nye radioen til Spotify jeg er så forgapt i. Den gamle artistradioen hvor du fikk en miks av gjeldende artist og liknende musikk, var forsåvidt grei, men jeg ble aldri helt bitt av basillen. Men nå har de dratt den et skritt lenger. Konseptet er meget enkelt:
Noe av det som kommer er kjent, men det meste er helt nytt. Det er en glimrende måte å komme over ny musikk som du ellers aldri ville ha visst at fantes.
Med denne anbefalingen ønsker jeg alle en riktig fin søndagskveld!
Det er den nye radioen til Spotify jeg er så forgapt i. Den gamle artistradioen hvor du fikk en miks av gjeldende artist og liknende musikk, var forsåvidt grei, men jeg ble aldri helt bitt av basillen. Men nå har de dratt den et skritt lenger. Konseptet er meget enkelt:- Du finner en sang du liker.
- Du høyreklikker på sangen og velger "Start Radio".
Noe av det som kommer er kjent, men det meste er helt nytt. Det er en glimrende måte å komme over ny musikk som du ellers aldri ville ha visst at fantes.
Med denne anbefalingen ønsker jeg alle en riktig fin søndagskveld!
lørdag 20. august 2011
Lord OF The Dance
For ikke bare elsker jeg irsk folkemusikk, men jeg elsker også dansen. Med fare for å drite meg ut; det er riverdance, ikkesant? Samme hva det heter. Jeg har sett glimt av det tidligere, og hver gang er det som om noe har våknet til liv inni meg. Som om bena har hatt lyst til åbevege seg av seg selv og leve sitt eget liv sammen med resten av kroppen. Fri, og med full kontroll.
Akk, om jeg bare kunne danse like lett som hjertet mitt og drømmene mine! Da skulle jeg ha meldt meg på dansekurs sporen streks. Jeg skulle stått på en sene og danset meg inn i rekken av rytmisk fotarbeid. Vært en del av en enhet. Gitt stormen av brusende boblende energi som så ofte spenner ben for meg, et kreativt, lykkelig og eksplosivt uttrykk. Følt meg LEVENDE! :-D
Men å drømme er en ting. Å gjøre det er noe ganske annet. For ærlig talt: jeg ser ikke akkurat for meg en tungvekter som meg, som attpåtil er over halvveis til 50, utrette de helt spektakulære tingene på dansegulvet, slik jeg skulle ønske…
torsdag 16. juni 2011
Rock n' Roll Wolf
Sett på Trødelag Teater 30. mars og innlegget skrevet alt samme kveld, men ikke lagt ut før nå. Skamme seg, Muldra!
Ikveld var det på tide å være litt kulturell igjen. Jeg ble nemlig invitert med på Trøndelag teater for å se musical. Lite visste jeg hva jeg gikk til. For dette var en familieforestilling, like mye for voksne som for barn, med en grad av humoristiske referanser og krumspring som traff meg midt i hjerterota. Det var bare å kose seg glugg ihjæl!
Stykket er basert på filmsukksessen fra 70-tallet om rockeulven og de syv geitekillingene: Mama. De fleste kjenner vel "Mum is home" som er den mest kjente sangen fra filmen. Handlinga er opprinnelig hentet fra et rumensk folkeeventyr, om de tre killingene som blir forlatt hjemme alene og ulven som vil inn å ete de opp. Ganske klassisk med andre ord. Jeg mener bestemt vi har en variant av dette her på bjerget også.
Men i denne historia er det en hel bråta med andre dyr som danner et helt lite landsbysamfunn, så å si, og ulven og geitemor, se de blir forelska, de... (i originaleventyret var visst ulven gudfar til killingene, hmmm)
Dette gir som dere sikkert skjønner stort potensiale, og Trøndelag Teater har trukket det enda lengre og gjort sin egen vri på det hele, med stort hell :D For her er det plenty av voksenhumor, mer eller mindre skjult. Som for eksempel at ungsøya ikke får dra på martnan fordi der er så mange som er på jakt etter lammelår, at uttrykket "sauer er ålreite dyr" sniker seg med osv. osv. Det var gullkorn blant samtlige dyr og ikke bare sauene, altså, men i slike mengder at jeg ikke kan vri hjernen etter flere for øyeblikket:P
I tillegg var det så utrolig mye som spilte på mennesketyper. Ta hønene, for eksempel. De var typisk sånne kaklekjerringer, eller naive unge mødre med skikkelig ovenfra og ned-holdning. Geitemor, en smårebelsk alenemor som drømmer om å leve litt villere og ikke er så opphengt i konvensjoner. Hun blir såklart uglesett av alle de ansvarlige og pyntelige. Grisene er to overvektige herrer som bare tenker på mat, og jerven og gaupa, to ville og litt uvørne småkjeltringer. Og så eselet, da, den klassiske dilteren: litt dum og VELDIG STA. Med dette persongalleriet her, ligger alt til rette for å spille på mellommenneskelige relasjoner, klasseforskjeller, rovddyr vs. husdyrpolitikk og det ene med det andre :-)
Seriøst, det skal litt til før jeg ler høyt i offentlige sammenhenger (særlig på teater og sånn hvor det blir så direkte feedback til skuespillerne), men ikveld fikk jeg trent lattermuskene både titt og ofte, uten blygsel. Jeg fikk ikke helt med meg hvordan stykket slo an blant de minste, men jeg var langt fra den eneste blant den "eldre garde" som var atskillig yngre enn den virker ellers på teateret) som lo både godt og mye.
Også er nå dette her virkelig min humor, da! Det burde ikke komme som en overraskelse på alle som har sett meg digge Shrek, Toy Story og alt som kan sammenliknes, med miks av fantasi og skjulte gullkorn. Den enkle fortellerstilen gir så mye rom for å putte inn små hint både her og der, som ikke gjør noe for ungene, men skaper en ekstra dimensjon for oss "store barn".
Jo, forresten, før jeg runder av må jeg jo ikke gemme kyllingen til de tre hønemødrene som vagga rundt og sa MEEP MEEP, akkurat som Pingu fra Barne-tv! Seriøst, det kan ikke ha vært tilfeldig når tilogmed jeg med min spinkle tv-kjennskap, klarer å kjenne det igjen, fnis.
Hadde jeg vært *kremt* litt snarere med å legge ut dette innlegget kunne dette kanskje ha fungert som en bra oppmuntring til andre å få det med seg, men tror dessverre det er tat av nå, og iallfall er det skrapa for billetter :-( Men, jeg har iallfall prøvd å skape et gjenskinn av den brakopplevelsen det tross alt var ;)
Ikveld var det på tide å være litt kulturell igjen. Jeg ble nemlig invitert med på Trøndelag teater for å se musical. Lite visste jeg hva jeg gikk til. For dette var en familieforestilling, like mye for voksne som for barn, med en grad av humoristiske referanser og krumspring som traff meg midt i hjerterota. Det var bare å kose seg glugg ihjæl!
Stykket er basert på filmsukksessen fra 70-tallet om rockeulven og de syv geitekillingene: Mama. De fleste kjenner vel "Mum is home" som er den mest kjente sangen fra filmen. Handlinga er opprinnelig hentet fra et rumensk folkeeventyr, om de tre killingene som blir forlatt hjemme alene og ulven som vil inn å ete de opp. Ganske klassisk med andre ord. Jeg mener bestemt vi har en variant av dette her på bjerget også.
Men i denne historia er det en hel bråta med andre dyr som danner et helt lite landsbysamfunn, så å si, og ulven og geitemor, se de blir forelska, de... (i originaleventyret var visst ulven gudfar til killingene, hmmm)
Dette gir som dere sikkert skjønner stort potensiale, og Trøndelag Teater har trukket det enda lengre og gjort sin egen vri på det hele, med stort hell :D For her er det plenty av voksenhumor, mer eller mindre skjult. Som for eksempel at ungsøya ikke får dra på martnan fordi der er så mange som er på jakt etter lammelår, at uttrykket "sauer er ålreite dyr" sniker seg med osv. osv. Det var gullkorn blant samtlige dyr og ikke bare sauene, altså, men i slike mengder at jeg ikke kan vri hjernen etter flere for øyeblikket:P
I tillegg var det så utrolig mye som spilte på mennesketyper. Ta hønene, for eksempel. De var typisk sånne kaklekjerringer, eller naive unge mødre med skikkelig ovenfra og ned-holdning. Geitemor, en smårebelsk alenemor som drømmer om å leve litt villere og ikke er så opphengt i konvensjoner. Hun blir såklart uglesett av alle de ansvarlige og pyntelige. Grisene er to overvektige herrer som bare tenker på mat, og jerven og gaupa, to ville og litt uvørne småkjeltringer. Og så eselet, da, den klassiske dilteren: litt dum og VELDIG STA. Med dette persongalleriet her, ligger alt til rette for å spille på mellommenneskelige relasjoner, klasseforskjeller, rovddyr vs. husdyrpolitikk og det ene med det andre :-)
Seriøst, det skal litt til før jeg ler høyt i offentlige sammenhenger (særlig på teater og sånn hvor det blir så direkte feedback til skuespillerne), men ikveld fikk jeg trent lattermuskene både titt og ofte, uten blygsel. Jeg fikk ikke helt med meg hvordan stykket slo an blant de minste, men jeg var langt fra den eneste blant den "eldre garde" som var atskillig yngre enn den virker ellers på teateret) som lo både godt og mye.
Også er nå dette her virkelig min humor, da! Det burde ikke komme som en overraskelse på alle som har sett meg digge Shrek, Toy Story og alt som kan sammenliknes, med miks av fantasi og skjulte gullkorn. Den enkle fortellerstilen gir så mye rom for å putte inn små hint både her og der, som ikke gjør noe for ungene, men skaper en ekstra dimensjon for oss "store barn".
Jo, forresten, før jeg runder av må jeg jo ikke gemme kyllingen til de tre hønemødrene som vagga rundt og sa MEEP MEEP, akkurat som Pingu fra Barne-tv! Seriøst, det kan ikke ha vært tilfeldig når tilogmed jeg med min spinkle tv-kjennskap, klarer å kjenne det igjen, fnis.
Hadde jeg vært *kremt* litt snarere med å legge ut dette innlegget kunne dette kanskje ha fungert som en bra oppmuntring til andre å få det med seg, men tror dessverre det er tat av nå, og iallfall er det skrapa for billetter :-( Men, jeg har iallfall prøvd å skape et gjenskinn av den brakopplevelsen det tross alt var ;)
tirsdag 8. februar 2011
Et velklingende lite Väsen
Ikveld var virkelig dokkhuset stedet. Jeg, mitt moderlge opphav og hennes kjære skullle på konsert med den svenske folkgruppa Väsen. Meg og mamma kjente dem litt fra før, fra ei plate, men vi ble en smule overraska når vi så det svære oppslaget der de var omtalt som internasjonale folkemusikkstjerner. Men nå skjønner jeg mer hvorfor de er blitt så kjent. Hvorfor de har turnert både i Japan og USA (og sikkert flere land som jeg ikke vet om), og tilogmed har fått en gate oppkalt etter seg: "Väsen Street" :-) For den ene plata vi har, og som jeg for det meste husker at vi spillte da jeg var i 11-12-årsaldern, viste aldri hvilket fantastisk live-band de er!
Det som i første rekke slo meg var klangen og samspillet. Jeg har alltid vært hellig overbevist om at de iallfall måtte være fire, minst, men faktisk er grunnbesetninga på kun tre: tolvstrengs gitar, femstrengs viola - ei slags fele som låter noe dypere enn standard fiolin - og nychelharpa - ett fiolinliknende instrument med en slags tangenter (jeg SKAL se på en sånn en dag!) Utrolig samkjørte, som om det var et stort instrument og ikke tre som sto der. Allikevel med hver sin individualitet. Gitaren hørtes ut som både bass og vanlig kassegitar på en og samme tid og stemmene til de to strykerne krysset hverandre i lekende improvisasjon med vakre harmonier som til tider ga høy frysningsfaktor. Fra de stilleste, vareste toner til et trøkk og en driv som kunnen ta pusten fra noen og enhver, verdig et helt lite orkester!
Reportoaret var mer tradisjonelt enn jeg kunne huske, men allikevel med en følelse av noe moderne og nyskapende. Noe var stoff de hadde komponert sjøl, mens annet var gamle, tradisjonelle svenske folketoner, særlig pols.. Hele tida hadde de et glimt i øyet, og mot slutten også i musikken. Under det siste hovednummeret, der tok det skikkelig av med improvisasjon og lekenhet, og jeg kan sverge på atmelodien til "Lucy in the sky with diamonds" lurte seg med i understemmen på det første ekstranummeret... Nei, vi ga oss ikke før vi hadde fått to ekstra:-)
Drøye to timer var altfor kort etter mitt hjerte. Jeg kunne sikkert sittet det dobbelte og fremdeles smilt like bredt og vært like betatt. Noen som fortsatt lurer på om jeg koste meg? Hehe.
Sannelig er jeg glad for at jeg kjøpte ei av platene deres før konserten, så imorgen blir det good times på stereoanlegget!
Det som i første rekke slo meg var klangen og samspillet. Jeg har alltid vært hellig overbevist om at de iallfall måtte være fire, minst, men faktisk er grunnbesetninga på kun tre: tolvstrengs gitar, femstrengs viola - ei slags fele som låter noe dypere enn standard fiolin - og nychelharpa - ett fiolinliknende instrument med en slags tangenter (jeg SKAL se på en sånn en dag!) Utrolig samkjørte, som om det var et stort instrument og ikke tre som sto der. Allikevel med hver sin individualitet. Gitaren hørtes ut som både bass og vanlig kassegitar på en og samme tid og stemmene til de to strykerne krysset hverandre i lekende improvisasjon med vakre harmonier som til tider ga høy frysningsfaktor. Fra de stilleste, vareste toner til et trøkk og en driv som kunnen ta pusten fra noen og enhver, verdig et helt lite orkester!
Reportoaret var mer tradisjonelt enn jeg kunne huske, men allikevel med en følelse av noe moderne og nyskapende. Noe var stoff de hadde komponert sjøl, mens annet var gamle, tradisjonelle svenske folketoner, særlig pols.. Hele tida hadde de et glimt i øyet, og mot slutten også i musikken. Under det siste hovednummeret, der tok det skikkelig av med improvisasjon og lekenhet, og jeg kan sverge på atmelodien til "Lucy in the sky with diamonds" lurte seg med i understemmen på det første ekstranummeret... Nei, vi ga oss ikke før vi hadde fått to ekstra:-)
Drøye to timer var altfor kort etter mitt hjerte. Jeg kunne sikkert sittet det dobbelte og fremdeles smilt like bredt og vært like betatt. Noen som fortsatt lurer på om jeg koste meg? Hehe.
Sannelig er jeg glad for at jeg kjøpte ei av platene deres før konserten, så imorgen blir det good times på stereoanlegget!
mandag 7. februar 2011
Gary Moore er død
Jeg våknet til den nyheten idag, mens jeg lå og halvsov og hørte på Kulturnytt på P2. Creepy var det, for da jeg hørte introen til Still Got The Blues på radioen tenkte jeg med en gang at "nå har det skjedd noe. Og det skullle vise seg at jeg hadde rett. Så her sitter jeg og er passe melankolsk, og det overrasker meg litt. Ikke fordi jeg ikke liker musikken (øh, hvorfor skriver jeg liksom om dette?), men jeg visste ikke at jeg likte den SÅ godt. Har kanskje litt med at jeg spilte ihjæl enkelte av platene hans for noen år tilbake og følgelig gikk litt i metnig. Men det er helt tydelig ikke for godt.
Gary Moore var vel kanskje en av de første artistene jeg som tenåring begynte å LIKE skikkelig godt, og ikke bare fordi alle andre likte det, etter å ha prøvd deperat å like mainstream popmusikk uten det helt store hellet.
Familien min hadde hørt på han i mange år - den blues-prega musikken - og jeg hadde pliktskyldigst hørt på, uten å føle verken så mye for eller imot. Helt til mamma kom hjem og satte på noe av den hardere rocken hans, og jeg fikk fullstendig hakaslepp. Mamma likte sånn der musikk?! Som tilogmed jeg likte. Det ble noe som bandt oss sammen i ei ellers tøff tid. Samtidig var det med på å definere litt av min musikalske plattform i en tid da jeg var så langt fra å akseptere min musikalske fortid som tenkes kan (en prosess jeg begynte på i dette innlegget). I begynnelsen lå nok mitt hjerte nærmest den harde rocken og det folk-pregede. Særlig "Over The Hills And Far Away" lå, og ligger mitt hjerte nært. Den herlige blandingen av rytmisk rock og irske toner fikk hjertet til å hoppe i brystet og foten til å trampe takta om jeg ville eller ikke. Mamma pleide fakta å vekke meg med den sangen en periode :-D Nei du og du, nå strømmer det på med sentimentalitet her!
Idag liker jeg egentlig både det rocken og bluesen hans ettersom min musikalske horisont har åpnet seg igjen. :-) Her er de albumene jeg setter høyest og som jeg vil få anbefale videre:
Uansett mine refleksjoner og skrudde virkelighetserfaringer, musikken til Gary Moore vil leve videre i manges hjerter, og i hvert fall i mitt :-)
Rest in peace!
Gary Moore var vel kanskje en av de første artistene jeg som tenåring begynte å LIKE skikkelig godt, og ikke bare fordi alle andre likte det, etter å ha prøvd deperat å like mainstream popmusikk uten det helt store hellet.
Familien min hadde hørt på han i mange år - den blues-prega musikken - og jeg hadde pliktskyldigst hørt på, uten å føle verken så mye for eller imot. Helt til mamma kom hjem og satte på noe av den hardere rocken hans, og jeg fikk fullstendig hakaslepp. Mamma likte sånn der musikk?! Som tilogmed jeg likte. Det ble noe som bandt oss sammen i ei ellers tøff tid. Samtidig var det med på å definere litt av min musikalske plattform i en tid da jeg var så langt fra å akseptere min musikalske fortid som tenkes kan (en prosess jeg begynte på i dette innlegget). I begynnelsen lå nok mitt hjerte nærmest den harde rocken og det folk-pregede. Særlig "Over The Hills And Far Away" lå, og ligger mitt hjerte nært. Den herlige blandingen av rytmisk rock og irske toner fikk hjertet til å hoppe i brystet og foten til å trampe takta om jeg ville eller ikke. Mamma pleide fakta å vekke meg med den sangen en periode :-D Nei du og du, nå strømmer det på med sentimentalitet her!
Idag liker jeg egentlig både det rocken og bluesen hans ettersom min musikalske horisont har åpnet seg igjen. :-) Her er de albumene jeg setter høyest og som jeg vil få anbefale videre:
- Out In The Fields - samlealbum hvor du får en smakebit av hele det musikalske spekteret. På sett og har jeg dette albumet å takke for at jeg er blitt såpass stor fan som jeg er.
- Wild Frontier - mitt favoritt rockalbum, blan annet på gunn av det irske elementet og etpar ytterst melankolske ballader.
- Still Got The Blues - foruten tittellåta som bare er helt nydelig er det flere andre skikkelig bra blueslåter på dette albumet.
Uansett mine refleksjoner og skrudde virkelighetserfaringer, musikken til Gary Moore vil leve videre i manges hjerter, og i hvert fall i mitt :-)
Rest in peace!
søndag 3. oktober 2010
Min musikalske bagasje - et blaff av melankolsk, frydefull identitetskrise :-)
Det er søndag morgen, eller formiddag (eller ettrmiddag, ifølge a-menneskene :P) og jeg sitter inne og stenger gråværet ute med kaffe, et tappert men akk så mislykket forsøk på å tenne telys og musikk. Og det er dette siste som endelig ser ut til å ha satt bloggefingrne mine i kok igjen.
For jeg sitter her med min gode venn Spotify, som etter min mening er et av de snedigste konseptene som er kommet etter elektroniske musikkformater. Og jeg hører på ny og gammel klassisk kormusikk. Musikk som rører dypet av sjela mi på en måte jeg hadde glemt var mulig. Vekker gamle toner og stemninger til live i meg igjen.
Her i morges fikk jeg så lyst på en liten nostalgia-trip tilbake i barndommens trygge musikalske verden. Og hva er vel da mer naturlig enn å sette på... Maj-Britt Andersen? Knutsen og Ludvigsen? Arild Nyquist? Nei, så absolutt ikke. Enn Anne-Cath Vestly, da? Nei, faktisk ikke. Ikke denne gangen.
Det starter ut med ei plate av Skruk, og det første som slår meg er at denne må jeg høre nærmere på. For å få med seg tekstene når man står midt i frokostbrasinga er ikke min sterkeste side. Men jeg har fått med meg nok til å oppdage at dette var det mer ved enn de fengende rytmene og fine melodiene jeg hørte som liten.
Oppmuntret av en slik suksess begynner jeg straks å utforske Related artists-funksjonen i Spotify for om mulig å finne noe mer å høre på. Jeg kommer over Grex Vocalis, et navn som virker merkelig kjent og finner en plate med renesansemusikk jeg får lyst til å prøve. For kjent eller ikke, dette vil jeg nok like uansett
Og jo, dette er både kjent og kjært. Først er det som å høre stemmen til en gammel venn du ikke har sett på år og dag. en venn du nesten har glemt eksisterte. Jeg blir fylt av en varm, boblende glede. Men så, helt plutselig blir jeg sittende helt stille og bare lytte. Med ørene, hjertet, ja hver pore i kroppen. Gjensynsgleden som sto for meg så viktig for et øyeblikksiden, er plutselig uvesentlig. Dette kjente er blitt noe nytt som er dypere og vakrere enn jeg kunne forestille meg. Jeg lar meg drive inn i min egen gjenoppdagende verden av farger og toner, der drøm og minner går i ett.
Jeg minnes så godt hvor høyt jeg elsket denne musikken, og mye annen slik "voksenmusikk". I time etter time kunne jeg sitte foran stereoanlegget og bare lytte og fantasere. For jeg har alltid vært en drømmer. Om verden ellers ble for stor og skremmende var det ingnting som å sette seg i en krok med litt rolig korsang på øret, eller kanskje blues, eller noe eksperimentelt, moderne noe som jeg den dag idag ikke skjønner hvor hører hjemme. Men hva gjorde vel det meg, den gang? Absolutt ingenting.
Skjønt, ikke alle var like begeistret for denne min noe voksne musikksmak. Ikke bare var den voksen, men den var da intellektuell også. Og at et uskyldig barn på 3 foretrakk slikt fremfor Disney som de andre i barnehagen, det var jo beint fram skadelig, må vite. Uff, nei, nå er jeg vel litt stygg med mine velmenende barnehagetanter. Og de hadde nok et poeng, også. For som de sa, var ikke dette mitt særtrekk akkurat så veldig kontaktskapende i forhold til de andre ungne. For jeg satt nå der i en krok, da, og lot denne musikken jeg ikke forsto så mye av, beskytte meg mot det jeg forsto enda mindre av: ungenes enkle, høyhastighetsverden.
Jovisst prøvde jeg å høre på sånt de andre ungene hørte på også. Selv i barnehagen er man pinlig klar over at man er en raring og vil prøve å endre på det. Men ærlig talt skjønte jeg meg ikke så godt på dette som var myntet på barn. Særlig mye av det nyere syns jeg rett og slett var altfor ståkete, også så banalt da gitt. Idag kan jeg godt le av sanger som "Kua med fletter" og synes mange av Disney sine soundtracks er både koselige og festlige, men den gang ble liksom tekstene altfor tydelige. Jeg forsto ikke bildene de forsøkte å prakke på meg, i altfor store bokstaver. Da var det bedre med musikk på et språk jeg ikke forsto. Så kunne jeg heller lage mitt eget språk og mine egne bilder.
I mange år har denne sansen for det vakre og spesielle ligget godt begravet under lag på lag av fordømmelse og mindreverdighetskomplekser. Gjennom år med selvransakelse har jeg fortalt meg selv at dette var noe jeg ble påprakket. At jeg ikke fikk lov til å være barn når jeg skulle, har ødelagt meg. Men idag velger jeg heller å se på det fine i dette. At annerledesheten faktisk var og er noe fint i seg selv. Ikke å gjemme seg bak som jeg har gjort, men til å fremheve det som er unikt.
Men på leting etter fellesskap og aksept er det så mye tryggere å gå inn i en rolle som tvers gjennom A4. En som helst hører Radio1 og smårødmende innrømmer at Hotel Cæsar er spennende (nei det siste der har jeg ALDRI latt som, promice!). Ikke en aspirerende nerd som elsker visse typer klasisk og folkemusikk blant mye annet, har en forkjærlighet for språk og lar seg fascinere av flere P2-programmer, selvom de ikke alltid er så lette å forstå.
Jeg føler meg liksom ikke hjemme i noen leir. For mangslungen til å være mainsream og for dum til å være intellektuell... Hvor skal jeg da gjøre av meg? Får vel gjøre som det heter i et hundretalls klisjefilmer: "finne min egen vei", selvom det virker som en reint for stor jobb akkurat nå.
Men jeg vil heller ha et hardt liv langs den kursen jeg stikker ut, enn et enkelt liv hvor jeg går i ett med omgivelsene rundt meg! :-D
For jeg sitter her med min gode venn Spotify, som etter min mening er et av de snedigste konseptene som er kommet etter elektroniske musikkformater. Og jeg hører på ny og gammel klassisk kormusikk. Musikk som rører dypet av sjela mi på en måte jeg hadde glemt var mulig. Vekker gamle toner og stemninger til live i meg igjen.
Her i morges fikk jeg så lyst på en liten nostalgia-trip tilbake i barndommens trygge musikalske verden. Og hva er vel da mer naturlig enn å sette på... Maj-Britt Andersen? Knutsen og Ludvigsen? Arild Nyquist? Nei, så absolutt ikke. Enn Anne-Cath Vestly, da? Nei, faktisk ikke. Ikke denne gangen.
Det starter ut med ei plate av Skruk, og det første som slår meg er at denne må jeg høre nærmere på. For å få med seg tekstene når man står midt i frokostbrasinga er ikke min sterkeste side. Men jeg har fått med meg nok til å oppdage at dette var det mer ved enn de fengende rytmene og fine melodiene jeg hørte som liten.
Oppmuntret av en slik suksess begynner jeg straks å utforske Related artists-funksjonen i Spotify for om mulig å finne noe mer å høre på. Jeg kommer over Grex Vocalis, et navn som virker merkelig kjent og finner en plate med renesansemusikk jeg får lyst til å prøve. For kjent eller ikke, dette vil jeg nok like uansett
Og jo, dette er både kjent og kjært. Først er det som å høre stemmen til en gammel venn du ikke har sett på år og dag. en venn du nesten har glemt eksisterte. Jeg blir fylt av en varm, boblende glede. Men så, helt plutselig blir jeg sittende helt stille og bare lytte. Med ørene, hjertet, ja hver pore i kroppen. Gjensynsgleden som sto for meg så viktig for et øyeblikksiden, er plutselig uvesentlig. Dette kjente er blitt noe nytt som er dypere og vakrere enn jeg kunne forestille meg. Jeg lar meg drive inn i min egen gjenoppdagende verden av farger og toner, der drøm og minner går i ett.
Jeg minnes så godt hvor høyt jeg elsket denne musikken, og mye annen slik "voksenmusikk". I time etter time kunne jeg sitte foran stereoanlegget og bare lytte og fantasere. For jeg har alltid vært en drømmer. Om verden ellers ble for stor og skremmende var det ingnting som å sette seg i en krok med litt rolig korsang på øret, eller kanskje blues, eller noe eksperimentelt, moderne noe som jeg den dag idag ikke skjønner hvor hører hjemme. Men hva gjorde vel det meg, den gang? Absolutt ingenting.
Skjønt, ikke alle var like begeistret for denne min noe voksne musikksmak. Ikke bare var den voksen, men den var da intellektuell også. Og at et uskyldig barn på 3 foretrakk slikt fremfor Disney som de andre i barnehagen, det var jo beint fram skadelig, må vite. Uff, nei, nå er jeg vel litt stygg med mine velmenende barnehagetanter. Og de hadde nok et poeng, også. For som de sa, var ikke dette mitt særtrekk akkurat så veldig kontaktskapende i forhold til de andre ungne. For jeg satt nå der i en krok, da, og lot denne musikken jeg ikke forsto så mye av, beskytte meg mot det jeg forsto enda mindre av: ungenes enkle, høyhastighetsverden.
Jovisst prøvde jeg å høre på sånt de andre ungene hørte på også. Selv i barnehagen er man pinlig klar over at man er en raring og vil prøve å endre på det. Men ærlig talt skjønte jeg meg ikke så godt på dette som var myntet på barn. Særlig mye av det nyere syns jeg rett og slett var altfor ståkete, også så banalt da gitt. Idag kan jeg godt le av sanger som "Kua med fletter" og synes mange av Disney sine soundtracks er både koselige og festlige, men den gang ble liksom tekstene altfor tydelige. Jeg forsto ikke bildene de forsøkte å prakke på meg, i altfor store bokstaver. Da var det bedre med musikk på et språk jeg ikke forsto. Så kunne jeg heller lage mitt eget språk og mine egne bilder.
I mange år har denne sansen for det vakre og spesielle ligget godt begravet under lag på lag av fordømmelse og mindreverdighetskomplekser. Gjennom år med selvransakelse har jeg fortalt meg selv at dette var noe jeg ble påprakket. At jeg ikke fikk lov til å være barn når jeg skulle, har ødelagt meg. Men idag velger jeg heller å se på det fine i dette. At annerledesheten faktisk var og er noe fint i seg selv. Ikke å gjemme seg bak som jeg har gjort, men til å fremheve det som er unikt.
Men på leting etter fellesskap og aksept er det så mye tryggere å gå inn i en rolle som tvers gjennom A4. En som helst hører Radio1 og smårødmende innrømmer at Hotel Cæsar er spennende (nei det siste der har jeg ALDRI latt som, promice!). Ikke en aspirerende nerd som elsker visse typer klasisk og folkemusikk blant mye annet, har en forkjærlighet for språk og lar seg fascinere av flere P2-programmer, selvom de ikke alltid er så lette å forstå.
Jeg føler meg liksom ikke hjemme i noen leir. For mangslungen til å være mainsream og for dum til å være intellektuell... Hvor skal jeg da gjøre av meg? Får vel gjøre som det heter i et hundretalls klisjefilmer: "finne min egen vei", selvom det virker som en reint for stor jobb akkurat nå.
Men jeg vil heller ha et hardt liv langs den kursen jeg stikker ut, enn et enkelt liv hvor jeg går i ett med omgivelsene rundt meg! :-D
søndag 23. november 2008
Brak-konsert med Lassie n the Lads
Egentlig skulle jeg finne på en mer kreativ tittel for å beskrive tilstanden min etter dagens opplevels, men... seriøst, jeg gir opp, for jeg er altfor, altfor gira! For, hvilken kveld!!
Jeg er fremdeles ør, fortumla, glad og enormt hyperaktiv etter kveldens konset med Lassie n the Lads, for makan til opplevelse...
For dere som ikke vet hva dette er: Lassie n the Lads er ei gruppe fra Stjørdal som spiller folkrock, inspirert av irsk og skotsk folkemusikk. Jeg skriver inspirert av, for de har skrevet de fleste sangene selv. De blei første gang kjent gjennom programmet Kjempesjansen på nrk. Her kommer en liten youtube-smakebit på hvordan de høres ut :)
Sted: Lille sal, Olavshallen, Trondheim (et sted jeg stort sett forbinder med klassisk musikk og mere kultiverte arrangemener)
Tid: Lørdag 22.nov kl 22 (i seg selv en milepel i min konserterfaring - aldri før har jeg vært på en konsert som starter SÅ seint)
Bakoersveisfaktor: HØY! (du kunne formelig kjenne lydtrykke vibrere i brøstkassa og musikken dreiv så øra flagra)
Engasjement & lykkefølels: ENDA HØYERE! (umulig ikke å synge og klappe - hvis du prøvde, fikk du snart spasmer i foten eller fingrene, for kroppem må jo bare følge musikken)
Dette her hadde jeg gått og venta en evighet nå. Helt fra jeg først hørte plata, tenkte jeg at "dette her vil jeg oppleve live!" og fulgte jevnlig med på hjemmesida deres. Kom de ikke snart til Trondheim? Som noe anna enn oppvarmingsband for DDE, vel og merke, som jeg ikke har så mye til overs for. Tilslutt ble jeg lønnet for min tålmodighet, og jubelen var stor da jeg fant ut at de hadde konsert i Olavshallen ei uke etter bursdan min. Og heldigivs er det ikke bare jeg i familien som digger denna musikken, så det tok ikke lang tid før jeg faktisk ble invitert med :-) (man skal være heldig noen ganger) Og ikveld var altså kvelden jeg har gått og venta på.
Ryktet sa at dette kom til å bli konsert med trøkk i (som gjorde meg bittelitt nervøs, for jeg har hatt en tendens til å være molto pysete i børjan av konserter med et visst lydnivå) og trøkk, det skal jeg hilse og si at det blei. Men det gjorde meg ikke det spøtt. Fra det øyeblikket musikken starta var jeg revet med. Dette er til dels ganske livlig, irsk/skotsk-inspirert musikk med masse herlig rytme og sving. Så om jeg hadde prøvd å la være å digge, hadde det bætteremeg ikke gått, for musikken bare sugde seg inn i kroppen og tok over foten og tildels også hendene. For ikke å snakke om at jeg endelig turde synge med under en konsert. En fordel med så høyt lydnivå er jo at ingen hører hvor jævlig det blir :P Men nok om det.
Det gikk mye i sanger fra plata deres, "Storyteller"; jeg savna bare en sang derfra - de skulle spilt "homeland", osm er en av mine storfavoritter. Men de hadde også med en del nytt (og gammelt) reportoar. Julemusikk blant anna - for første gang har jeg julestemning i november, takket være framføringen av "Fairytale of New Yourk" som var svært så fin :) Det var også plas til etpar slagere fra 80åra. Men det som for meg virkelig tok den store, delikate fruktkaka, var når de klinka til med gamle, irke og skotske folketoner. Eller var de sjølkomponerte, bare inspirert av gamle sanger? Det vet jeg faktisk ikke. Ja, for de komponerer faktisk storparten av musikken sin sjøl, flinke folka. Men iallefall, når de slo til med de gammelinspirerte låtene sine, særlig når felespillersken dro til på noen av instrumental-låtene, da tok det seriøst av! Og hadde jeg kunnet danse irskinspirert dans, måtte noen ha holdt meg fast for at jeg sku sitti stille :P På den andre sida hadde de noen helt rolige, skikkelig fine sanger som gir meg tårer i øynene og klump i halsen. Foruten felespillet, som dere allerede bør ha forstått at jeg digga, utmerka trommisen seg med noen av rytmene sine når han brukte en sånn liten, tamburinaktig tromme (jeg fikk den bare beskrivi, altså). Og vokalisten hadde skikkelig publikumsteke.
Som dere bør ha skjønt nå, jeg digga villt og hemningsløst. I en fase midt i konserten fikk jeg skikkelig, tja, hva skal man kalle det, stresshodepine. Ikke fordi jeg var stressa, nei, jeg var så gira at jeg reint glemte å puste :P Men det ødela ingenting av helhetsintrykket. Jeg lot bare musikken ta tak i meg og rive meg med. Ja, så revet med ble jeg faktisk, på slutten, at jeg var den første som reiste meg ved bordet våres, etter å ha sett på hu dama som sto og vifta med henda og oppfordra folk t å reise seg. Altså, halloo, det er meg vi snakker om her - jeg som reiser meg etter, eller helst akkurat samtidig som alle de andre for å unngå å bli sett. Nå sto jeg der og så at de fleste rundt meg fremdeles satt, mens jeg sto og klappa og digga og følte meg tøff! (bare bittelitt flau:P)
Vel hjemme igjen følte jeg meg som ei hyperakiv adrenalinbombe som måtte ta opptilflere spensthopp (nei, jeg kødder ikke) for å få den verste kriblinga ut av kroppen. For ikke å snakke om blogging, da. og det hjalp på loppene. Så natta blir nok ikke fullt så lang som jeg frkta ei stund, hihi.
Jeg må bare avslutte med å få anbefale Lassie n the Lads til alle som liker litt folkrock med masse varme og feelgood. Opplev dem live, hvis du ar anledning til det, og hvis ikke, få tak i plata (ikke på limewire, please - disse folka fortjener spenna sine) for dette er musikk du blir glad av!
Jeg er fremdeles ør, fortumla, glad og enormt hyperaktiv etter kveldens konset med Lassie n the Lads, for makan til opplevelse...
For dere som ikke vet hva dette er: Lassie n the Lads er ei gruppe fra Stjørdal som spiller folkrock, inspirert av irsk og skotsk folkemusikk. Jeg skriver inspirert av, for de har skrevet de fleste sangene selv. De blei første gang kjent gjennom programmet Kjempesjansen på nrk. Her kommer en liten youtube-smakebit på hvordan de høres ut :)
Sted: Lille sal, Olavshallen, Trondheim (et sted jeg stort sett forbinder med klassisk musikk og mere kultiverte arrangemener)
Tid: Lørdag 22.nov kl 22 (i seg selv en milepel i min konserterfaring - aldri før har jeg vært på en konsert som starter SÅ seint)
Bakoersveisfaktor: HØY! (du kunne formelig kjenne lydtrykke vibrere i brøstkassa og musikken dreiv så øra flagra)
Engasjement & lykkefølels: ENDA HØYERE! (umulig ikke å synge og klappe - hvis du prøvde, fikk du snart spasmer i foten eller fingrene, for kroppem må jo bare følge musikken)
Dette her hadde jeg gått og venta en evighet nå. Helt fra jeg først hørte plata, tenkte jeg at "dette her vil jeg oppleve live!" og fulgte jevnlig med på hjemmesida deres. Kom de ikke snart til Trondheim? Som noe anna enn oppvarmingsband for DDE, vel og merke, som jeg ikke har så mye til overs for. Tilslutt ble jeg lønnet for min tålmodighet, og jubelen var stor da jeg fant ut at de hadde konsert i Olavshallen ei uke etter bursdan min. Og heldigivs er det ikke bare jeg i familien som digger denna musikken, så det tok ikke lang tid før jeg faktisk ble invitert med :-) (man skal være heldig noen ganger) Og ikveld var altså kvelden jeg har gått og venta på.
Ryktet sa at dette kom til å bli konsert med trøkk i (som gjorde meg bittelitt nervøs, for jeg har hatt en tendens til å være molto pysete i børjan av konserter med et visst lydnivå) og trøkk, det skal jeg hilse og si at det blei. Men det gjorde meg ikke det spøtt. Fra det øyeblikket musikken starta var jeg revet med. Dette er til dels ganske livlig, irsk/skotsk-inspirert musikk med masse herlig rytme og sving. Så om jeg hadde prøvd å la være å digge, hadde det bætteremeg ikke gått, for musikken bare sugde seg inn i kroppen og tok over foten og tildels også hendene. For ikke å snakke om at jeg endelig turde synge med under en konsert. En fordel med så høyt lydnivå er jo at ingen hører hvor jævlig det blir :P Men nok om det.
Det gikk mye i sanger fra plata deres, "Storyteller"; jeg savna bare en sang derfra - de skulle spilt "homeland", osm er en av mine storfavoritter. Men de hadde også med en del nytt (og gammelt) reportoar. Julemusikk blant anna - for første gang har jeg julestemning i november, takket være framføringen av "Fairytale of New Yourk" som var svært så fin :) Det var også plas til etpar slagere fra 80åra. Men det som for meg virkelig tok den store, delikate fruktkaka, var når de klinka til med gamle, irke og skotske folketoner. Eller var de sjølkomponerte, bare inspirert av gamle sanger? Det vet jeg faktisk ikke. Ja, for de komponerer faktisk storparten av musikken sin sjøl, flinke folka. Men iallefall, når de slo til med de gammelinspirerte låtene sine, særlig når felespillersken dro til på noen av instrumental-låtene, da tok det seriøst av! Og hadde jeg kunnet danse irskinspirert dans, måtte noen ha holdt meg fast for at jeg sku sitti stille :P På den andre sida hadde de noen helt rolige, skikkelig fine sanger som gir meg tårer i øynene og klump i halsen. Foruten felespillet, som dere allerede bør ha forstått at jeg digga, utmerka trommisen seg med noen av rytmene sine når han brukte en sånn liten, tamburinaktig tromme (jeg fikk den bare beskrivi, altså). Og vokalisten hadde skikkelig publikumsteke.
Som dere bør ha skjønt nå, jeg digga villt og hemningsløst. I en fase midt i konserten fikk jeg skikkelig, tja, hva skal man kalle det, stresshodepine. Ikke fordi jeg var stressa, nei, jeg var så gira at jeg reint glemte å puste :P Men det ødela ingenting av helhetsintrykket. Jeg lot bare musikken ta tak i meg og rive meg med. Ja, så revet med ble jeg faktisk, på slutten, at jeg var den første som reiste meg ved bordet våres, etter å ha sett på hu dama som sto og vifta med henda og oppfordra folk t å reise seg. Altså, halloo, det er meg vi snakker om her - jeg som reiser meg etter, eller helst akkurat samtidig som alle de andre for å unngå å bli sett. Nå sto jeg der og så at de fleste rundt meg fremdeles satt, mens jeg sto og klappa og digga og følte meg tøff! (bare bittelitt flau:P)
Vel hjemme igjen følte jeg meg som ei hyperakiv adrenalinbombe som måtte ta opptilflere spensthopp (nei, jeg kødder ikke) for å få den verste kriblinga ut av kroppen. For ikke å snakke om blogging, da. og det hjalp på loppene. Så natta blir nok ikke fullt så lang som jeg frkta ei stund, hihi.
Jeg må bare avslutte med å få anbefale Lassie n the Lads til alle som liker litt folkrock med masse varme og feelgood. Opplev dem live, hvis du ar anledning til det, og hvis ikke, få tak i plata (ikke på limewire, please - disse folka fortjener spenna sine) for dette er musikk du blir glad av!
Abonner på:
Innlegg (Atom)