Brak-konsert med Lassie n the Lads

Egentlig skulle jeg finne på en mer kreativ tittel for å beskrive tilstanden min etter dagens opplevels, men... seriøst, jeg gir opp, for jeg er altfor, altfor gira! For, hvilken kveld!!
Jeg er fremdeles ør, fortumla, glad og enormt hyperaktiv etter kveldens konset med Lassie n the Lads, for makan til opplevelse...

For dere som ikke vet hva dette er: Lassie n the Lads er ei gruppe fra Stjørdal som spiller folkrock, inspirert av irsk og skotsk folkemusikk. Jeg skriver inspirert av, for de har skrevet de fleste sangene selv. De blei første gang kjent gjennom programmet Kjempesjansen på nrk. Her kommer en liten youtube-smakebit på hvordan de høres ut :)

Sted: Lille sal, Olavshallen, Trondheim (et sted jeg stort sett forbinder med klassisk musikk og mere kultiverte arrangemener)
Tid: Lørdag 22.nov kl 22 (i seg selv en milepel i min konserterfaring - aldri før har jeg vært på en konsert som starter SÅ seint)
Bakoersveisfaktor: HØY! (du kunne formelig kjenne lydtrykke vibrere i brøstkassa og musikken dreiv så øra flagra)
Engasjement & lykkefølels: ENDA HØYERE! (umulig ikke å synge og klappe - hvis du prøvde, fikk du snart spasmer i foten eller fingrene, for kroppem må jo bare følge musikken)

Dette her hadde jeg gått og venta en evighet nå. Helt fra jeg først hørte plata, tenkte jeg at "dette her vil jeg oppleve live!" og fulgte jevnlig med på hjemmesida deres. Kom de ikke snart til Trondheim? Som noe anna enn oppvarmingsband for DDE, vel og merke, som jeg ikke har så mye til overs for. Tilslutt ble jeg lønnet for min tålmodighet, og jubelen var stor da jeg fant ut at de hadde konsert i Olavshallen ei uke etter bursdan min. Og heldigivs er det ikke bare jeg i familien som digger denna musikken, så det tok ikke lang tid før jeg faktisk ble invitert med :-) (man skal være heldig noen ganger) Og ikveld var altså kvelden jeg har gått og venta på.

Ryktet sa at dette kom til å bli konsert med trøkk i (som gjorde meg bittelitt nervøs, for jeg har hatt en tendens til å være molto pysete i børjan av konserter med et visst lydnivå) og trøkk, det skal jeg hilse og si at det blei. Men det gjorde meg ikke det spøtt. Fra det øyeblikket musikken starta var jeg revet med. Dette er til dels ganske livlig, irsk/skotsk-inspirert musikk med masse herlig rytme og sving. Så om jeg hadde prøvd å la være å digge, hadde det bætteremeg ikke gått, for musikken bare sugde seg inn i kroppen og tok over foten og tildels også hendene. For ikke å snakke om at jeg endelig turde synge med under en konsert. En fordel med så høyt lydnivå er jo at ingen hører hvor jævlig det blir :P Men nok om det.
Det gikk mye i sanger fra plata deres, "Storyteller"; jeg savna bare en sang derfra - de skulle spilt "homeland", osm er en av mine storfavoritter. Men de hadde også med en del nytt (og gammelt) reportoar. Julemusikk blant anna - for første gang har jeg julestemning i november, takket være framføringen av "Fairytale of New Yourk" som var svært så fin :) Det var også plas til etpar slagere fra 80åra. Men det som for meg virkelig tok den store, delikate fruktkaka, var når de klinka til med gamle, irke og skotske folketoner. Eller var de sjølkomponerte, bare inspirert av gamle sanger? Det vet jeg faktisk ikke. Ja, for de komponerer faktisk storparten av musikken sin sjøl, flinke folka. Men iallefall, når de slo til med de gammelinspirerte låtene sine, særlig når felespillersken dro til på noen av instrumental-låtene, da tok det seriøst av! Og hadde jeg kunnet danse irskinspirert dans, måtte noen ha holdt meg fast for at jeg sku sitti stille :P På den andre sida hadde de noen helt rolige, skikkelig fine sanger som gir meg tårer i øynene og klump i halsen. Foruten felespillet, som dere allerede bør ha forstått at jeg digga, utmerka trommisen seg med noen av rytmene sine når han brukte en sånn liten, tamburinaktig tromme (jeg fikk den bare beskrivi, altså). Og vokalisten hadde skikkelig publikumsteke.

Som dere bør ha skjønt nå, jeg digga villt og hemningsløst. I en fase midt i konserten fikk jeg skikkelig, tja, hva skal man kalle det, stresshodepine. Ikke fordi jeg var stressa, nei, jeg var så gira at jeg reint glemte å puste :P Men det ødela ingenting av helhetsintrykket. Jeg lot bare musikken ta tak i meg og rive meg med. Ja, så revet med ble jeg faktisk, på slutten, at jeg var den første som reiste meg ved bordet våres, etter å ha sett på hu dama som sto og vifta med henda og oppfordra folk t å reise seg. Altså, halloo, det er meg vi snakker om her - jeg som reiser meg etter, eller helst akkurat samtidig som alle de andre for å unngå å bli sett. Nå sto jeg der og så at de fleste rundt meg fremdeles satt, mens jeg sto og klappa og digga og følte meg tøff! (bare bittelitt flau:P)
Vel hjemme igjen følte jeg meg som ei hyperakiv adrenalinbombe som måtte ta opptilflere spensthopp (nei, jeg kødder ikke) for å få den verste kriblinga ut av kroppen. For ikke å snakke om blogging, da. og det hjalp på loppene. Så natta blir nok ikke fullt så lang som jeg frkta ei stund, hihi.

Jeg må bare avslutte med å få anbefale Lassie n the Lads til alle som liker litt folkrock med masse varme og feelgood. Opplev dem live, hvis du ar anledning til det, og hvis ikke, få tak i plata (ikke på limewire, please - disse folka fortjener spenna sine) for dette er musikk du blir glad av!