Og jeg går og jeg går

Jeg fikk årets tidligste julegave på mandag. Fra hjelpemiddelsentralen, så en helt ekte julegave var det riktignok ikke, men jeg liker nå å kalle den det likevel. :-) Gave eller ikke, dette er den desidert største pakken jeg noen gang har mottatt. Det var med nød og neppe den kom ut av heisen. Men nå er den endelig her: min splitter nye tredemølle! :D

Og det har jammen tatt tid, også, fra den første spede tanken, til at den faktisk står her. For vi begynte nemlig å tenke på dette flotte tilskuddet til min fysiske såvel som psykiske helse, alt ifjor høst, faktisk... Men over et halvt år tok det før vi endelig hadde sumla oss til å søke, og enda noen måneder før den faktisk var på vei hit. Da hadde den for sikkerhets skyld vært en tur innom Molde på veien. Så den er i alle fall vant med lit medfart. :P

Og det må den bare fortsette å tåle, for nå, kjære lesere, har Muldra fått gådilla!
Vel, det har jeg egentlig hatt i mange, mange år; jeg simpelthen elsker å gå lange turer - gi tankene fri flyt mens kroppen gjør jobben. Men så har vi denne vinteren, da, som stikker en smule kjepper i hjula, eller kanskje vi skal kalle det såpe under beina, på meg. Isholka er min verste fiende, og jeg får ikke gått skikkelig heller, ettersom jeg må gå som ei springfjær med gikt for å holde meg på beina. Og i tillegg kommer verdens største surrehue ofte til kort når det handler om å komme seg ut av huset. Men det er det slutt på nå!
For det fine med å ha den stående hjemme, er at du ikke trenger tenke like hardt på at dette er trening, hver gang du bruker den, til forskjell fra i gymmen eller på treningssenter, der iallfall jeg blir veldig oppsatt på at jeg må trene så hardt jeg kan, hver eneste gang.

For hjemme, har jeg funnet ut, kan den ha opptil flere bruksområder.
For det første, har du selvfølglig god, hard trening, gjerne intervall, etter alle kunstens regler. Da er det snakk om å gå seg ordentlig svett og ikke være tesnakkanes under hele treningsøkta, fordi man er så fokusert og anpusten at kroppen er det eneste man tenker på. Dette er jo knall trening som kan gjøres både gående og løpende, avhengig av kondis og dagsform. Men du går ikke rett fra tredemølla og skviser deg ned i den fullpakka fellessofaen, uten først å ha tatt deg en dusj, for da tror jeg du blir mektig upopulær (jeg ville iallefall ikke likt å ha meg ved sida av meg da :P
Så har du tredemølla som stress/angstdemper. Allerede dagen etter at den ble montert, tok jeg meg selv i å tenke at "nå gleder jeg meg til å komme hjem så jeg kan få gått på tredemølla", i løpet av en slitsom skoledag. For, for meg, er det ingen ting som hjelper så godt på indre uro og overveldende tanker, som en lang, rask gåtur. Dette er også god trening, for tempoet er ofte høyt. Men ikke nødvendigvis, for det viktigste er at jeg går lett og ledig, men med nok giv til å drive ut spenningene av kroppen. Noen ganger er bare - følelsen av å la seg drive framover - bevegelsen det vktigste, for det løser veldig opp i et stressa topplokk.
Og så har vi faktisk sosial gåing, sånn som egentlig hører sammen med turer i frisk luft. Men, så har vi meg da, som er så konsentrert når jeg går. Og da blir jeg lite snakkesalig. Men på tredemølla, det er noe annet, da kan jeg plutselig skravle som en foss. Faktisk, skravler jeg mer på tredemølla enn i sofaen :P (kan det ha noe med at gåinga får meg til å slappe av, tro?) Dessuten har den jo nyhetens interesse akkurat nå og den tiltrekker seg følglig mye oppmerksomhet. LITT irriterende når jeg hardtrener og pruster som en blåsebelg, at det står tre stk rundt meg og spør om dette og hint, men det er jo koselig også :-)

Fortsetter jeg å være like hekta på å gå, resten av vintern, skal jeg nok komme i finfin form til vren setter inn. Og da blir nok ikke landeveiene særlig trygge lenger, for da skal jeg ut å gå LANGT! :-d

Iallefall anbefaler jeg på det sterkeste å ha treningsapparat hjemme; det gjør noe med deg :)

Og tilslutt, en advarsel til alle tredemøllebrukere: Om en venn/nabo e.l. står ved sida av deg mens du går på mølla, og denne personen har en suspekt form for humor, hold øye med kontrollpanelet; særlig om det der fins en snarveisknapp til høyeste hastighet. En av mine gode (?) naboer fant og sendte meg nemlig opp i 18km/t, ved min aller første utprøving. La oss si det sånn, at likheten med en Langbein-tegnefilm kunne blitt slående... :P Men heldigvis hadde en ørliten del av hjernen min allerede hatt fantasier om et slikt senario, så eg var i full beredskap.