Ridebanemilepæl og stallen forøvrig :-D

Jepp, jeg har skrevet en tekst med liknende tittel tidligere, men i motsetning til den tids skriveglede er det litt bråstopp i ordene akkurat nå; særlig slike kreativ og gledessprudlende utlegninger. Overskuddet er nemlig ikke på topp. Men så stolt er jeg av denne prestasjonen (som i seg selv gir PLENTY overskudd!) at jeg bare må legge ut denne videoen, slik at lesere som ikke er på fjaseboka også kan ta del i det som skjer :)

Jeg har nemlig lært å trave, uten leier. Endelig! Ikke bare det, men jeg traver liksågodt uten sal også, til tross for det krever temmelig mye mer balanse, ifølge de som har peiling. Følelsen av mestring er bare ubeskrivelig! Kontrasten er så enorm. Fra de første nølende forsøkene hvor jeg knapt hadde kontroll tre-fire steg av gangen, til den stolte dagen jeg såvidt klarte å holde en hel runde rundt padocken (en liten, sirkelrund ridebane), og nå bryr jeg meg ikke om å telle runder en gang. Bare terpe teknikk og fryde meg over bevegelsen, farten og det faktum at jeg har kontroll på et så digert dyr, som aller helst benytter første og beste anledning til å jafse i seg det gresset hun kan finne :)

Ellers er det for en stor del hestene og denne stallen som gir overskudd for tida. Ja, for jeg har jobb her nå! Bare det i seg selv er jo en milepæl jeg har jobbet for lang tid, og en drøm som går i oppfyllelse etter mange år! En del vil kanskje stusse på at jeg som er så glad i og (etter sigende) flink til å skrive og bruke hodet, tar til takke med en så praktisk jobb som dette. Men det er akkurat noe slikt jeg trenger nå. Arbeidet med og rundt dyra gir en ro og trygghet jeg sårt har trengt for å lære å mestre.

Jeg kommer tilbake til jobben og mestring ved en senere anledning når ordene kommer litt lettere. Nå skal jeg i første omgang konsentrere meg om å manne meg opp til NAV-møte hvor jeg skal argumentere, om nødvendig så gnistene fyker, for at jeg skal få utvide praksisen i både omfang og varighet. For INGEN skal få meg bort fra en jobb som gjør meg så godt!

Milepel på ridebanen, hurra!

Jeg har allerede skrytt på tryneboka, men ærlig talt, idag er jeg så hoppende, boblende stolt av meg sjøl at jeg ikke kan få skrytt nok, så her er vi igang på bloggen også :-) Dagens opplevelse ga nemlig i min stadig voksende rideentusiasme en nboost: jeg har nemlig gallppert, jeg har fått det til og likt det! :-D Ok, det var ikke så langt, jeg red ikke alene og det var ikke første gangen heller. Allikevel var det en helt ny og knall opplevelse.

For jeg har prøvd før, å jada. Men gikk det bra? Veel, ikke akkurat... Tror en tur til Minneland er påkrevd igjen, jeg.

Buan Gård for om lag 8 år siden:
Det er helg, vår og fint vær. 7-8 islandshester beveger seg på rekke langs en skogsvei, og hakk i hæl etter ledern rir jeg i makelig tempo. Alt er bare fryd og gammen. Men plutselig:
"Er det noen som har lyst til å trave?"
"JAAAA!", kommer det, fra samtlige bak meg. Jeg... "eeeh", før stemmen drukner i manen på hesten. Jeg kan jo ikke være dårligere enn alle de andre, som attpåtil er flere år yngre enn meg.
"Er alle klare? Greit, da setter vi igang!" Skump, rist dunk. Istedenfor en rytter, sitter det nå en sekk poteter tjora fast til stigbøylene.
"Noen som vil galloppere?" "Ja!" Ikke så lett å svare når man holder pusten...
Og hei og hopp, der fyker pottitsekken framover, bakover og framover igjen. På refleks klemmer jeg til med beina mens jeg drar i tøylene. Stakkars hesten skjønner fint lite og fortsetter som før. Der begynner jeg å sige, så løsner den ene stigbøylen. Herregud, det går ikke lenger...
"STOPP", og flomp... Enda godt det fortsatt lå litt snø i veikanten, sier jeg bare.

Enhver idiot må vel ha skjønt at balansen min var heller elendig på den tida, og sånn fortsatte det. Noen sporadiske forsøk på trav ble det vel, men når jeg så det var samma historia om igjen, ga jeg meg. Virkelig lyst til å prøve igjen fikk jeg ikke før jeg begynte på Stall C, og selv her måtte det en fysioterapeut med sine krav til, før det ble fart i sakene.

Stall C, sist september:
Jeg står på ridebanen og kikker på de som allerede har begynt. Til min skrekkblandede fryd (?) ser jeg at de ikke bruker sal. Istedenfor er det en slags bøyle spent over hesteryggen som de holder fast i.
Oi, dette virker jo interessant, tenker jeg nølende.
Fysioterapeuten kommer bort. "Jeg ser gjerne at alle rir uten sal for det er bedre for balansen. Men hvis du ikke vil, så..."
"Joda". Som den evige optimist jeg er tar jeg selvsagt utfordringen, til tross for at kroppen prøver å overbevise om at dette neppe er noen god ide.
Så sitter jeg der, da. Med beskjed om å holde meg godt fast, smatter jeg på hesten som begynner å gå. Ett skritt, to skritt, oooops! Går det virkelig an å være så sigen og ustø? Enda godt jeg hadde overlatt tøylene til leieren, for ellers...
Vi stopper, jeg får beskjed om å rette meg opp og bruke musklene i baken (har jeg muskler der også, ja), og så bærs det ivei igjen, atskillig bedre nå, før det kommer en sving og jeg krenger faretruende. Jeg huker meg fast for alt det er verdt.
"Husk å puste, da". Åja, det var kanskje en god ide. "Og prøv å slappe av, da får du bedre utbytte". Får vel ikke noe utbytte om jeg havner på bakken...

Heldigvis ble det bedre, overraskende fort. Jeg skal ikke gå i detalj på alle opp- og nedturene som fulgte. Som at den snille fjordingen jeg red plutselig bestemte seg for å være litt mindre snill og bykse til av ei skarve trillebår, med påfølgende resultat. Og selvom det er fristende skal jeg heller ikke utbrodere skogsturen for etpar uker siden da jeg plutselig oppdaga at jeg faktisk fikk til å trave, og bestemte meg for at før ferien skulle jeg ha prøvd gallopp. Vi hopper heller rett til dagen idag.

Vi rir ute, som jeg nesten alltid gjør uansett vær, og vi skal opp i skogen. Den stri fjordingen er for lengst bytta ut med verdens snilleste, mest kosete hest: Lille, som ikke akkurat passer til navnet sitt, hverken i høyde eller bredde. Veien er temmelig bratt og steinete, men det gjør ingen ting. Sola varmer og greinene pisker meg i ansiktet. En av leierne rekker meg en hvitveis og jeg får en psykologisk åpenbaring: den spinkle blomsten gir jo samme støtte som å hvile hånden lett på bøyla. Jeg sitter (nesten) så stødt som et fjell, jo.
Det er fortsatt et kvarter igjen av timen når vi kommer ned og jeg må bare spørre om å få trave litt - det er jo så gøy. Som sist jeg prøvde kjenner jeg hvor stødig jeg sitter. Jeg anspenner meg ikke. Spretter bare opp og ned i takt med bevegelsene, og på magisk vis lar jeg bare vær å vingle. Kjenner musklene jobbe, men vet ikke hvordan. Alt bare virker som det skal.
Blir spurt om jeg ikke vil prøve gallopp siden dette går så bra, og jeg tenker "hvorfor ikke?" Like greit å (gal)hoppe i det, først som sist. Ikke er jeg spesielt nervøs heller, underlig nok. Det bare kribler lett i magen mens tankene blir glassklare, rene og fokuserte.Vi er igang. En langside, så roe ned resten av runden. En gang til, og så enda en. dette var jo gøy! Ikke lett, langt ifra, men akurat passe utfordrende. Varme lykkebobler risler ut i hele kroppen og jeg kunne ikke stoppe å glise om jeg så hadde fått en million. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så stolt.

Og hva nå? Jeg fortsetter å prøve, såklart! Kommer ikke til å gi meg før jeg har lært å ri i alle tre gangarter, med og uten sal, alene. Så kan jeg begynne å leve ut drømmene mine. Fjelltur på hesteryggen for eksempel, er en slik en. For nå vet jeg at jeg kan. Det er ikke lenger bare snakk om et håp, men jeg har TRO, også, på at jeg kan komme dit jeg vil!

Den firbente terapeuten

Det er noe spesielt som skjer med meg når jeg kommer i stallen. En del av meg, den som alltid vurderer menneskene rundt meg og alltid prøver å planlegge hva jeg skal si, slapper fullstendig av. Her kan jeg ta fri. For sammen med hesten trenger jeg ikke ord. Bare nærhet og trygghet.

Når jeg rir har jeg en enesteånde følelse av kontroll. Jeg må lære hestens lynne og unoter og like viktig, når den gjør en god jobb. Jeg må vite hvor følsom den er i munnen og sjenklene. Ikke presse for mye eller holde igjen for hardt og finne akkurat det rette balansepunktet. Så naturligvis må jeg være veldig tilstede i kroppen. Aktivt kjenne hvordan jeg beveger meg. Forstå hva jeg må gjøre for å holde balansen. Være til stede med hver en muskel. Slappe av og samtidig jobbe aktivt. Og for at alt dette skal fungere, må tanken være med, også. Hele tiden må jeg koordinere alle disse små prosessene så de stemmer overens. Samtidig må jeg vite akkurat hvor jeg er og hvor jeg vil, så jeg kan være ørlite i forkan hele tiden. Det blir kontakt på mange plan.
I boksen med stell og kosing føler jeg virkelig nærhet til et annet levende vesen. Go'praten sitter uvant løst og vi følger hele tiden med på hverandre. Jeg lar hånda gli over ryggen og kjenner varmen fra den sterke, rolige kroppen. Kikker på ørene og hører på lydene om den liker det jeg gjør. Hesten dytter mulen mot jakkelomma mi og sjekker prøvende etter godbiter. Slik en betingelsesløs vennlighet og klokskap som rører meg til lykksalighet.

Stallen blir for eg en trygg havn hvor jeg samler krefter. Jeg kommer i en tilstand av indre fred og fokus. Den samme bekymringsfrie roen som skjer når jeg bruker tredemølle eller svømmer, men uten tankeflukt og dagdrømmer. Den samme konsentrasjonen som ved intenst arbei, men med evnen til å kjenne kroppen og dens signaler. Jeg føler meg hel, og at jeg har kontroll på både kropp og sinn samtidig. Jeg er fri!

Mestring

Vi var på tur til Svartkamhytta idag. Selve turen var ikke så skrekkelig lang, oppunder to kilometer hver vei, og det er jo ingenting. Men Ulendt, det var det. Det gikk opp og det gikk ned, det var steiner, røtter og plankestier. Ikke blindevennlig, kanskje - iallfall ikke for mannen i gata, eller skal vi si på skauen. Tror mamma var hakket mer nervøs enn meg. Hvordan ville jeg takle sånt terreng? Det var mange år siden sist. Dels hadde hun jo rett, for det var krevende. Å si noe anna ville vært å skrøne. Men, det var GØY!
Dette kom som iallfall en liten overraskkelse på undertegnede. At jeg skulle klare det, det visste jeg. Og at jeg egentlig liker å gå i skauen vet jeg også - nesten iallfall. Men at jeg skulle sette slik pris på, bare det enkle faktum at jeg fikk det til, ja, til og med kose meg med det, det var merkelig og nesten litt fremmed. Jeg tenkte plutselig "Dette er digg! Det går sakte og jeg kløner, men det er det som gjør det så bra".

Da slo det meg: Dette her, det er MESTRING! Dette ordet som er så in i all slags behandling og trening. Dette JA-ordet som har gitt meg slik en NEI-følelse at det vrenger seg i meg. Fordi jeg ikke har opplev det når jeg "burde".
Mestring, det skal være noe fint, det. Det er for eksempel når du har fått til noe som du kanskje er redd for eller har prøvd noe du aldri har gjort før. Mestring, det får du av å presse grenser. Og altfor mange tolker det etter min mening dit hen at det handler mer om press enn om grenser. Men er det alltid sånn at mestringsfølelsen øker i takt med utfordringene? Jeg er ikke så sikker. La oss gå tilbake og se hva minnene mine har å si om dette.

Først til dagens aktivitet, å gå tur. Jeg var i mange år en dreven skogsvandrer, til synshemma å være, iallfall. Jeg gikk mange, lange turer i Estenstadmarka som er noe av det mer kuperte her i byen, og vi dro på fjellturer. På skolen var de imponert over ferdighetene mine i ulendt terreng. Og jeg.. Joda, jeg hang nå med, på slep etter særdeles raske turgåere, dels som marionette, dels som slips. Kroppen lærte seg teknikken å ta terrenget som det kom, ha refleksene og balansen sånn rimlig i orden. Men sant å si opplevde jeg ikke så veldig mye av det, annet enn at jeg ble sliten. Når noen prøvde å vise meg utsikten eller fortelle meg hvor imponert de var, var alt jeg orket å nikke, smile og tenke på at det var to timer til vi var hjemme igjen. Leksa om at det som telte var hvor langt jeg gikk og hvor fort, hadde jeg så under huden at jeg ikke visste hva det ville si å glede seg over naturen og opplevelsene den kunne gi. Turene ble til nederlag, så til ork og senere til noe jeg skydde som pesten.

Ridning, der har jeg også vært borti "mestring". Det var på den gården hvor jeg var på helgebesøk en gang i måneden at jeg virkelig fikk sansen for ridning. Det var ridning på bane og turer i terrenget på rolige, snille hester. Alt lå til rette for en knakende mestringsopplevelse. Og det var mye som var veldig bra - det er jo en grunn til at jeg har fortsatt å ri. Men ærlig talt, jeg forsto ikke alltid helt hva jeg gjorde. Når vi fikk beskjed om å ha hælene sånn og tøylene sånn, så kan jeg ikke ha vært alldeles håpløs, for jeg klarte nå å ri, men alltid var det ett eller anna som ikke føltes helt riktig. Særlig når vi skulle opp i fart, noe jeg etterhvert ikke kunne fordra. For der hang jeg bare ikke med. Slang som en mjølsekk og styring, det hadde jeg bare fordi vi red på rekke. Hver eneste gang var jeg den som ropte STOPP fordi jeg holdt på å gli av. Og når jeg litt forvirra ga uttrykk for at "Det gikk jo på et vis", fikk jeg alltid det samme svaret: "Men du gir deg jo aldri, du får det til. Det må da gi mestringsopplevelse?" Opplevelse, jo, mestring.....?

Jeg har i den senere tid kommet til at mestringsfølelse er noe annet enn å mestre. Man kan gjøre ganske avanserte ting og ikke føle noen mestring, og på samme måte føle en enorm mestring ved enkle ting.
Som på turen idag. Jeg vet veldig godt at jeg har gått i mye mer ulendt terreng enn dette. Alikevel var dagens tur, hvor jeg tok det med ro og gikk steg for steg, en mye større følelse av lykke og mestring. Hele jeg var med; jeg kunne kjenne kropp og sinn jobbe uhyre konsentrert, samtidig som jeg virkelig var i naturen. Ingen tendens til å være slipsmarionette i det hele tatt!
Og det samme gjelder for ridningen. Nå lærer jeg basics, alene på en ridebane. Og jeg er trygg på at det faktisk er jeg som styrer, siden det ikke finnes noen rekke å gjemme seg i. Jeg mestrer ikke trav enda, men nå vet jeg til forskjell fra før, at jeg ikke har styrke nok enda. Men jeg vet hva som må jobbes med og at det vil gå sakte, men sikkert framover. Det er hva jeg kaller mestring!

Så, hvis du sitter der og har fått til noe som var vanskelig, som du, eller noen andre syns du burde føle mestring for, og du alikevel ikke klarer det, vit at du ikke er den eneste. Og ikke la mangelen på mstringsfølelse bli et nederlag i seg selv.
Tenk heller over: Var du 100% klar over hvorfor det var utfordrende? Gjorde du det fordi du selv hadde bestemt deg for å gjennomføre det, til tross for at det var ubehagelig? Og til sist, men ikke minst, var du følelsesmessig tilstede, eller låste du vekk de trasige følelsene for i det hele tatt å gjennomføre? Hvis så var tilfellet, er det veldig vanskelig å lykkes i å FØLE MESTRING, på den gode måten.

God mestringsfølelse, det handler ikke om å presse seg ut over tålegrensa og gjennomføre for en hver pris.
God mestringsfølelse handler heller om å ta det lille skrittet nærmere tålegrensa, men med sjela intakt. Det handler om å bli litt sliten, litt redd og litt frustrert, men VELDIG STOLT!

Ridum ridum

For ganske så lenge sida - ja, jeg trur faktisk det må bli over et år sida - uttalte jeg så kjepphøyt at dere nok kom til å få høre mer om meg og ridning her på bloggen siden det er en av de STORE interessene mine. Men har det blitt sånn? Neidda, knappast et kvidder. Så det må vi gjøre noe med. Særlig etter en dag som denne :-D

For idag skjønner dere, idag har jeg virkelig fått bryna meg. Min kjære rideinstruktør som jeg har helt for meg selv :-) dro meg med ut på rudetur i terrenget. Det er jo en særdeles nydelig opplevelse, men du så krevende det kan være, også. Og det var det sannelig idag, for dette var terreng, med store bokstaver - iallfall for en uerfaren tungvektsrytter som "lille" meg. :P

Det fins de som har det for seg at å ri bare handler om å sitte og slække på hesteryggen. Da har de iallfall ikke prøvd å ri ute i skogen, i bratte bakker. I oppoverbakkene må du bøye deg framover og helst stå i stigbøylene i de bratteste bakkene. Det rister og det skumper, og selvom instruktøren har sagt at nå går det oppover så vups, der var det ei lita grøft, ja eller en stein hesten snubler i. Puh, du falt ikke av dnene gangen heller. Og i nedovebakkene er det bare å lene seg så langt tilbake som mulig, knipe låra sammen og ikke tenke for mye på hvor bratt det er. Samtidig skal du prøve å iallfall late som du veit hvor dere skal styre (takk alle gode makter for leietauet) og prøve å forhindre at matvraket av en fjording kaster seg mot de saftige bladene litt utafor stien :-)

Høres det mer skummelt enn gøy ut, sier du? Joda, i starten føles det mest som du henger og slenger uten helt å vite hva du gjør. Men når man er så heldig som jeg er, og har en som går ved sida av og pirker på hver en detalj og demper de verste matvraktendensene, går det etter hvert riktig så bra. Etter en tid forsvinner den verste trangen til å rope "hjeeelp!" og du legger merke til både lyder og lukter rundt deg. For ikke å snakke om at du opplever terrenget ovenfra uten den overhengende frykten for å snuble - noe som er en sjeldenhet når man er halvblind og trokker i skauen :P
Jeg må iallfall beundre tålmodigheten til instruktøren - for ikke å snakke om hesten - som må holde ut med sånne klumpedumper som meg i en time. Veel, nå overdreiv jeg en del. Jeg er sikkert ikke så ille. Man bare føler seg så sinnsykt amatør før det kommer innunder huden.

Jeg har jo ridd ute før også og alt den gang likte jeg det svært godt. Men sant og si visste jeg ikke helt hva jeg gjorde den gang. Jeg ser helt klart verdien av å ha en egen instruktør som henger ved meg hele tida og ser om jeg gjør noe feil. For det er ikke alltid ord har gitt mening. Som hvor mye du ska presse ned hælene, lene deg tilbak etc, etc. Har fått mer enn en aha-opplevelse hva sånt angå. Plutselig går alt liksom så mye lettere og jeg forstår hvorfor det var endel ting jeg aldri fiksa før, uten å skjønne hvorfor.
Følelsen av å ha knekt koden og kjenne helt inn i ryggmargen at nå forstår jeg, om ikke alt, så iallfall mye mer, er uvurderlig og kan ikke sammenliknes med noe annet. Og når denne forståelsen skjer i samarbeid med et annet levende vesen betyr det ekstra mye for meg.

Ne, nå må jeg slutte å rable og hive meg i dusjen, så jeg er er i en egnet tilstand til å være sosial. Jeg trur vel heller folk vil høre om hvor jeg har vært idag enn å lukte de på lang avstand... :P

Ridning, så mye mer enn å sitte på hesteryggen

Jeg er akkurat kommet hjem fra min ukentlige ridetime og idag er jeg skikkelig sliten, på den gode måten. :-)
For å ri er ikke bare god balansetrenng som jeg har visst lenge. (Og enda mer da noen forklarte meg at det var lurt å knipe til med knærne litt. Jøss, hvorfor kunne ikke jeg fått det forklart da jeg lærte å ri for mange år sida? :P) Men det er også utrolig god trening for viljestyrke og konsentrasjon.
Det fikk jeg til fulle erfare idag, da jeg red Mabel, en fjording som var så sta som bare en fjording kan være. Men veldig snill da. Mabel hadde tydeligvis som motto, lenge leve latskapen, eller noe i den duren. For det eneste hun ville var å komme så nært påstigningsrampa som mulig, kutte hjørnene og i det hele tatt gjøre antall skritt så få som mulig. Jeg skal si dere at i starten, da hun begnte å trave forbi og skubbe vekk øynene mine (les ledsager) da var jeg litt usikker, for å si det mildt. Helt til jeg etterhvert fant ut akkurat hvor "hard" og bestemt jeg måtte være og hun fant ut det ikke var vits å kødde med meg, ikke så mye iallefall. Det er en av de mest krevende ridetimene eg har hatt, tør jeg påstå.

Lærte masse om både meg sjøl og om å ri. Vel ikke så mye teknisk, men psykologien eller relasjonsbygginga mellom hest og menneske (hvis man kan kalle det for det med hester? Jepp...) Der var det massevis å lære.
Som, at kontroll er veldig viktig. Du må vite hva du vil når du skal ri, helst en stund før du skal gjøre det. For er du det minste usikker og hesten litt utspekulert eller lat, da er du plutselig ikke sjefen mer. Har dyret en tendens til å prøve seg på bestemte plasser, så vær heller litt føre var og gi klar beskjed om hva du vil på forhånd.
Hvis du, som meg, nesten ikke ser og kanskje er en smule usikker, hjelper instruksjoner som "sving litt mer sånn til venstre og så til høyre borti der", veldig lite. For hva er "litt mer og hvor er borti der? Så jeg mister den nødvendige oversikta. Det er vanskelig å styre, om det nå er en bil eller en hest når du ikke vet helt hvor du befinner deg, selv på en lukka bane.
I den forbindelse fant jeg også ut at jeg nok må gjekke meg noen hakk ned hva orientering angår :P For når jeg ikke har bakkekontakt og mer enn bare meg sjøl å styre, var jeg visst ikke så stø i orientering likevel, hehe. Iallefall ikke stø nok til å ri volter (runder, for dere som ikke kan ridespråket) midt ute på banen og fremdeles ha kontroll. dive Langs veggen er alt helt ok, men når plutselig noen vante kjennemerker forsvant, da sleit jeg. Jaja, det er greit å bli mer bevisst og kanskje ikke innbille meg jeg er fullt så superblinding (Ja, særlig at jeg tror på det, liksom)

Kommer nok til å skrive mer om hester og ridning seinere, for makan til fine mestringsoppleveleser, skal jeg lete lenge etter. Samhandlinga, kontrollen... nei, jeg sparer det til en senere gang når gofølelsen bare må ut :) Og det trenger ikke bli lengre enn ei uke til, det :)

Me talast!