Ridum ridum

For ganske så lenge sida - ja, jeg trur faktisk det må bli over et år sida - uttalte jeg så kjepphøyt at dere nok kom til å få høre mer om meg og ridning her på bloggen siden det er en av de STORE interessene mine. Men har det blitt sånn? Neidda, knappast et kvidder. Så det må vi gjøre noe med. Særlig etter en dag som denne :-D

For idag skjønner dere, idag har jeg virkelig fått bryna meg. Min kjære rideinstruktør som jeg har helt for meg selv :-) dro meg med ut på rudetur i terrenget. Det er jo en særdeles nydelig opplevelse, men du så krevende det kan være, også. Og det var det sannelig idag, for dette var terreng, med store bokstaver - iallfall for en uerfaren tungvektsrytter som "lille" meg. :P

Det fins de som har det for seg at å ri bare handler om å sitte og slække på hesteryggen. Da har de iallfall ikke prøvd å ri ute i skogen, i bratte bakker. I oppoverbakkene må du bøye deg framover og helst stå i stigbøylene i de bratteste bakkene. Det rister og det skumper, og selvom instruktøren har sagt at nå går det oppover så vups, der var det ei lita grøft, ja eller en stein hesten snubler i. Puh, du falt ikke av dnene gangen heller. Og i nedovebakkene er det bare å lene seg så langt tilbake som mulig, knipe låra sammen og ikke tenke for mye på hvor bratt det er. Samtidig skal du prøve å iallfall late som du veit hvor dere skal styre (takk alle gode makter for leietauet) og prøve å forhindre at matvraket av en fjording kaster seg mot de saftige bladene litt utafor stien :-)

Høres det mer skummelt enn gøy ut, sier du? Joda, i starten føles det mest som du henger og slenger uten helt å vite hva du gjør. Men når man er så heldig som jeg er, og har en som går ved sida av og pirker på hver en detalj og demper de verste matvraktendensene, går det etter hvert riktig så bra. Etter en tid forsvinner den verste trangen til å rope "hjeeelp!" og du legger merke til både lyder og lukter rundt deg. For ikke å snakke om at du opplever terrenget ovenfra uten den overhengende frykten for å snuble - noe som er en sjeldenhet når man er halvblind og trokker i skauen :P
Jeg må iallfall beundre tålmodigheten til instruktøren - for ikke å snakke om hesten - som må holde ut med sånne klumpedumper som meg i en time. Veel, nå overdreiv jeg en del. Jeg er sikkert ikke så ille. Man bare føler seg så sinnsykt amatør før det kommer innunder huden.

Jeg har jo ridd ute før også og alt den gang likte jeg det svært godt. Men sant og si visste jeg ikke helt hva jeg gjorde den gang. Jeg ser helt klart verdien av å ha en egen instruktør som henger ved meg hele tida og ser om jeg gjør noe feil. For det er ikke alltid ord har gitt mening. Som hvor mye du ska presse ned hælene, lene deg tilbak etc, etc. Har fått mer enn en aha-opplevelse hva sånt angå. Plutselig går alt liksom så mye lettere og jeg forstår hvorfor det var endel ting jeg aldri fiksa før, uten å skjønne hvorfor.
Følelsen av å ha knekt koden og kjenne helt inn i ryggmargen at nå forstår jeg, om ikke alt, så iallfall mye mer, er uvurderlig og kan ikke sammenliknes med noe annet. Og når denne forståelsen skjer i samarbeid med et annet levende vesen betyr det ekstra mye for meg.

Ne, nå må jeg slutte å rable og hive meg i dusjen, så jeg er er i en egnet tilstand til å være sosial. Jeg trur vel heller folk vil høre om hvor jeg har vært idag enn å lukte de på lang avstand... :P