Veien videre: fra forvirring til forventning

Jeg tenker mye på fremtida om dagen. Det vet alle som har snakka med meg de siste ukene. Og i Tankespinneriet har jeg heller ikke lagt skjul på det. Hittil har det mest handlet om luftige ord og springende metaforer som har flagra til alle kanter. Men det skal det bli, om ikke en slutt på, så iallfall en pause fra, nå. For nå, nå skjer det spennende ting her, dere! Så jeg tenkte på å lage en liten seri om veien fram veien videre, fram til jeg er kommet i orden der jeg vil være, i tillegg til alt anna som måtte falle meg inn å skrive om.
Men først tenker jeg å se litt tilbake på tida som har gått. (og da kan det kanskje bli litt springende igjen :P)

Lenge har jeg visst at jeg må videre. Men først det siste året har jeg virkelig begynt å få lyst til det. Sånn langt-inn-i-hjerterota-lyst - ikke bare sånn joda-må-vel-det-lyst. Og etter at den kom, har veien vært både spennende og fascinerende, men også forferdelig skummel til tider.
Tror jeg kan oppsummere det siste halve året som følger:

Fase 1, visjoner og drømmer: Jeg begynner å få beina greit planta på jorda og har oppdaga at, jøss, jeg får faktisk til en hel del om jeg bare er trygg og modig nok, og begynner å se litt lenger enn til neste dag. Jeg har lyst til så mye. Det er så mange muligheter der ute. Skolen går så bra, det sosiale går også bedre. Så hvorfor ikke satse skikkelig? Jeg begynner å tenke: "hvorfor pokkern tenkte du ikke sånn før, din treigost?" og før jeg vet ordet av det har selvbebgreidelsen gått over i drømmer. Jeg kan fortsette på skolen, jeg kan finne meg en praksisplass, ja, kanskje tilogmed en helt VANLI jobb. Hadde ikke det vært fint? Entusiasmen strømmer på. Jeg pruster og stamper ivei mot store mål som er vårk*t ku på beite. Ingen kan stoppe meg nå. Jovel, litt ralistisk må jeg vel være. Men bare LITT, det er jo så kjedelig... Den som har begge beina på jorda står stille osv.

Fase 2, den store, åpne avgrunnen (kort sagt, hetta): Det er nytt år, og det flotte, fargerike selvtillittsflagget jeg heiste så høyt for mitt indre øye rundt jul, begynner å se temmelig frynsete ut. Det har gått tid, uten at noe har skjedd. Rundt meg søker medelever på skole til neste år,og fremdeles har ingenting skjedd. Jeg aner ike hva eller hvor jeg skal. Den våryre kua har blitt til et lite, livredd marsvin som gjemmer seg og piper stille for seg selv. Så blir det møter, spørsmål og valg. Jeg må spille rollen som modig og reflektert, mens marsvinet der inne i brystet har begynt å skjelve. Jeg vet vi skal ut å se på forskjellige plasser (tiltak, som det så fint heter), men er livredd for å velge. Hva om jeg velger feil? Hva vil alle andre si? En svimlende avgrunn åpner seg foran meg og bakken gynger like mye som 1-metern i svømmehallen med med meg oppå seg. Og jeg er TUNG, skal jeg si dere... Ingen, og aller minst jeg vil ha noen som helst interesse av at jeg skriver noen av de tunge, forvirrede tankene jeg har i denne perioden; jeg uner ingen å få sånne strekkskader på hjernen.

Fase 3: Jeg kan, jeg vil, jeg vil, jeg vil jeg vil jeg viiiiiiil..... Kaplask... Au, var det sånn det føltes å gå på trynet, ja. Kanskje jeg bør tenke litt mindre skala likevel? (frontkollisjon mellom fase 1 og 2, som et øyeblikk nesten fikk meg til å skrinlegge alt. Iallfall snu om på alle drømmene mine)

Fase 4, det er lys der fremme! (håp og forventning): Det hele løsnet for etpar uker siden da jeg var på KIM-senteret, et sånn derre tiltak, og merket hvordan jeg våkna - at noe ble tent inni meg. Kim-sentere skal beskrives mer utførlig seinere, men kan si så mye som at de bl.a. hadde en avdeling med mye skriving. Den gamle, fine skrivekløen fra tida på folkehøgskole begynte å krible som besatt. Fikk lyst til å produsere, til å utfordres og tenke nytt. Kanskje vil jeg likevel ha skriving som arbeid? Iallfall lyst til å prøve. Enda mer våkna jeg idag da jeg var på nok et tiltak, Isonor, hvor de har skole, så dønn fleksibel at selv lille meg kan fikse det. Ååååh, jeg ser så mange muligheter nå at jeg omtrent går i spinn! Det er deilig å se framover og GLEDE SEG!

Ja, jeg har faktisk ikke gleda meg sånn på år og dag til å fortsette. Ikke misforstå; jeg gruer som no anna rart til å slutte på skolen min. det blir ikke fritt for tårer da, tenker jeg. Men alikevel ser jeg fram til noe nytt, av den ene grunnen at det er noe nytt som jeg tror kan bli veldig bra.
Så alt som gjenstår nå, er å samle sammen trådene og stable et tilbud på beina. Finne ut om jeg skal satse på ett eller flere steder, hvor mange dager og hva jeg skal gjøre. Og midt oppi det hele, passe på at jeg ikke får en ny "fase 3" av pur iver. For jeg vil ikke gå på trynet en gang til, om det kan unngås. Og nå som jeg ikke er så redd lenger, tror jeg nesten det blir den vanskeligste jobben. for jeg har jo så lyst. til alt sammen...

Neste gang jeg skriver, tenkte jeg å fortelle litt om de forskjellige stedene jeg har vært og snoka. Har så enormt mye å fortelle. Men jeg putter det i et eget innlegg, for nå begynner dette her å bli mer enn langt nok.

Og til dere som måtte bli trøtte av å lese om det her, så er det bare å unngå alle innlegg merket "Veien videre". For jeg har ingen garanti for hvor mange eller hvor lange, de vil bli :P