Framtida

Jeg sitter her for meg selv og tenker. Tenker så hodet føles som det er fullt av sukkerspinn. Tenker så hardt at det snart går hull i veggen foran meg, sånn som det drrrrrrrriller der inne. Det er alt det som skal skje. Hva som skal skje, om det skal skje... denne, ja hva heter det igjen...? Framtida, ja.

Framtida er et sted der fremme. Imorgen, om en måned, om ett år, ti år....
Men framtida er også på en måte nåtida. For nåtida er fortidas framtid.
Du vet hva du var før - kanskje. Du tror du vet hvem du er nå - tja, jo, på en måte. Men vet du hvor du vil imorgen, hva du tenker om en måned eller hvilke drømmer som driver deg om et år?
Drømmene, ja. Skyggelandet langt der borte - så fjernt, men likevel så nært. Drømmene, de er håpets hage, hvor små frø av tanker og ideer, uhindret kan nyte godt av gledens varmende stråler og motets forfriskende regn. Helt til de samme tankene stikker hodet opp av jorda som spirer av håp.
Men for at håpet skal kunne vokse fra spirer til vakre, sterke planter, og ikke bare svinne hen i drømmene igjen, trengs det mer enn mot og glede. Der trengs gjødsel også, som vilje, styrke og kunnskap. Og hvor skald du så begynne? Du kan ikke gjødsle alle spirene samtidig. For altfor mye næring kan kvele små, skjelvende vekster som enda ikke har blitt sterke nok til å stå alene. For mange drømmer som skal bli til virkelighet kan skape et villnisss av skrøpelige, ikke altfor vakre planter som river opp både klærne og potensialet ditt.
Og rundt om står alle de faglærte gartnerne og ser på hagen din, vurderer potensialet og snakker høyt og engasjert om sin favorittplante. Og alle kommer de og stikker en hagesprøyte i hånda di og sier at dette er det som skal til for at du kommer videre.
Mens du står der, ser på drømmehagen din, som for litt siden føltes så frisk og frodig, og med ett synes du den ser både vissen og tarvelig ut. Er det noe å satse på her i det hele tatt? Kanskje like greit å rykke opp alt med rota og starte på nytt?
For du kan ikke velge. Nei, du bare kan ikke...

Å, joda, jeg kan nok velge, det bare er så fordømt vanskelig. Og å sitte her og metaforisere seg bort i drømmehager og løse tanker hjelper ikke stort, det heller. Ikke på å ta avgjørelser, iallefall.
Kanskje er det bare sånn, at jeg må våge litt mer. Våge å si hva jeg ønsker, våge å prøve og, kanskje aller mest, våge å feile. For å feile er ikke farlig, sies det. Neivel, det er kanskje ikke farlig, men SKUMMELT, det er det!