Veien videre - Kim-sentere, here I come!

Oi, oi, oi... Her føles det enten som om alt står stille, eller at tilværelsen løper videre så fort at jeg nesten ikke klarer å holde følge selv. Men nå har det endelig begynt å synke inn her, at jeg faktisk har fått arbeidspraksis!
Den 3. september begynner jeg å jobbe ved Kim-senteret. Her ska jeg jobbe i kontoravdelinga med skrivearbeid. Til min store fryd har de internavis som jeg skal få skrive i :-D og i tillegg skal jeg lære en del om kontorarbeid av forskjellig slag, og det er jo alltid nyttig å ha med seg. Og jeg får skrive masse, det er det viktigste!
Tenkte jeg bare måtte melde dette i bloggenat jeg er så GLAAAD siden sist post kunne tyde på en litt uttåkjøre Muldra. Men ikke nå nei :-)))
Og dett får være dett for denne gang. For ettersom lykkeønskningene strømmer inn blir huet mitt så HYPERlett at snart henger jeg og svever oppunder taket, her. Så dere hører mer fra meg seinere, når jeg har landa igjen.
WOHOOOOOOOOOOOOOOI!!! :-D

Veie videre - på terskele til framtida

Det er slutt.
Jeg står på trappa og suger inn inntrykkene. Beina har ikke lyst til å bevege seg - ikke enda. For det er så altfor mange bilder, så mange minner å ta med seg.
Dette har vært min kjære, trygge videregående skole i tre år nå. Og jeg vil ikke slipe taket - ikke nå, ikke imorge, ikke... Når, egentlig? Aldri. Men det går jo ikke. Ingen kan fryse tida, selv ikke jeg. vi må alle videre en dag, og det gjelder visst meg også.
Så jeg tar det første, så de neste skrittene bort til den ventende taxien. Slenger ut "God sommer!" og "vi snakkes" mens jeg setter meg i bilen. Så glir jeg bort, vender ryggen til nåtida og glir inn i et svalt rom av avventende uvirkelighet.

Jeg sitter i taxien som ruller stille avgårde, lengre og lengre inn i uvissheten. Og jeg tenker tilbake. Tilbake på den første tida, hvor jeg dro på skolen bare fordi noen - ganske mange, faktisk - hadde sagt at jeg burde begynne på'n igjen.
Husker hvordan jeg smøg meg fram med blikket trygt begravd i ingenting, og hvordan jeg håpet at ingen skulle legge merke til meg og samtidig dra meg inn i samtalen. Sakte og uendelig forsiktig våget jeg løfte hodet og se meg om, såvidt, men gjemte meg like fort igjen, straks noen så i min retning. Og jeg husker hvordan jeg forbløffet samtlige når med fynn og klem gikk inn i rollen som Hennes Høyhet Storheksa i hørespillet vi lagde i norsken. Her kunne jeg kaste usynlihetskappen og få ut all den energi jeg gikk og samlet på til daglig. Og resultatet ble, om jeg må få si det selv, bra.
Det neste, virkelig store, det må være min første fagkarakter siden ungdomsskolen. Endelig hadde jeg noeå vise til - en hel karakter etter to år på videregående. Det var noe å være stolt over som jeg kunne dele med andre. Jeg hadde fått til noe ordentlig, liksom. Jammen underlig hvor mye et lite femtall kan bety i den store sammenhengen.
Så kom det tredje og siste året, hvor en hel ny verden plutselig åpnet seg. Jeg oppdaget plutselig hvor mye lettere dagene fortonet seg, bare jeg så lit mer opp, smilte til de rundt meg (ikke bare for meg selv) og våget å snakke litt mer. Skremmende? Ja, så absolutt, men du å du så mye jeg fikk igjen for det. Nå hadde jeg faktisk kontakt med de andre, og det var fint, ikke skummelt (vel, litt så). For første ang, noensinne siden jeg satte mine ben i et klasserom, var jeg med på å snakke bort hele skoletimer, og likte det. Den jenta som nå gikk rundt på skolen var en helt annen, mye tryggere, enn hun som hadde listet seg inn etpar år tidligere. Og faglig? Jo, forsto for alvor at jeg kunne lære og ikke minst, ville lære mer. Og selvom jeg ikke kom så langt som jeg ville, ble jeg veldig klar over at det jeg ønsket framover var å gå mer skole, selvom jeg ikke kunne fortsette her. Her jeg sto nå, hadde jeg beina trygt plantet på jorda, klar for veien videre.

Så er jeg hjemme. Som i en transe beveger jeg meg fremover. Rommet av uvirkelighet som var så godt å gjemme seg i blir stadig mindre. Snart er det altfor trangt, og veggene - de altfor tynne veggene - presser seg mot meg. Og sjokket treffer meg som en kalddusj midt i fleisen. Dette er faktisk siste dagen. Ingen taxi som kommer over helga. Ingen flere lange diskusjoner og spinnville forsøk på å snakke bort lærern. Heller ingen turer i kantina for å kjøpe slush og slenge rundt på skoleområdet. For nå er det ingen vei tilbake.
Det er slutt.

Ridum ridum

For ganske så lenge sida - ja, jeg trur faktisk det må bli over et år sida - uttalte jeg så kjepphøyt at dere nok kom til å få høre mer om meg og ridning her på bloggen siden det er en av de STORE interessene mine. Men har det blitt sånn? Neidda, knappast et kvidder. Så det må vi gjøre noe med. Særlig etter en dag som denne :-D

For idag skjønner dere, idag har jeg virkelig fått bryna meg. Min kjære rideinstruktør som jeg har helt for meg selv :-) dro meg med ut på rudetur i terrenget. Det er jo en særdeles nydelig opplevelse, men du så krevende det kan være, også. Og det var det sannelig idag, for dette var terreng, med store bokstaver - iallfall for en uerfaren tungvektsrytter som "lille" meg. :P

Det fins de som har det for seg at å ri bare handler om å sitte og slække på hesteryggen. Da har de iallfall ikke prøvd å ri ute i skogen, i bratte bakker. I oppoverbakkene må du bøye deg framover og helst stå i stigbøylene i de bratteste bakkene. Det rister og det skumper, og selvom instruktøren har sagt at nå går det oppover så vups, der var det ei lita grøft, ja eller en stein hesten snubler i. Puh, du falt ikke av dnene gangen heller. Og i nedovebakkene er det bare å lene seg så langt tilbake som mulig, knipe låra sammen og ikke tenke for mye på hvor bratt det er. Samtidig skal du prøve å iallfall late som du veit hvor dere skal styre (takk alle gode makter for leietauet) og prøve å forhindre at matvraket av en fjording kaster seg mot de saftige bladene litt utafor stien :-)

Høres det mer skummelt enn gøy ut, sier du? Joda, i starten føles det mest som du henger og slenger uten helt å vite hva du gjør. Men når man er så heldig som jeg er, og har en som går ved sida av og pirker på hver en detalj og demper de verste matvraktendensene, går det etter hvert riktig så bra. Etter en tid forsvinner den verste trangen til å rope "hjeeelp!" og du legger merke til både lyder og lukter rundt deg. For ikke å snakke om at du opplever terrenget ovenfra uten den overhengende frykten for å snuble - noe som er en sjeldenhet når man er halvblind og trokker i skauen :P
Jeg må iallfall beundre tålmodigheten til instruktøren - for ikke å snakke om hesten - som må holde ut med sånne klumpedumper som meg i en time. Veel, nå overdreiv jeg en del. Jeg er sikkert ikke så ille. Man bare føler seg så sinnsykt amatør før det kommer innunder huden.

Jeg har jo ridd ute før også og alt den gang likte jeg det svært godt. Men sant og si visste jeg ikke helt hva jeg gjorde den gang. Jeg ser helt klart verdien av å ha en egen instruktør som henger ved meg hele tida og ser om jeg gjør noe feil. For det er ikke alltid ord har gitt mening. Som hvor mye du ska presse ned hælene, lene deg tilbak etc, etc. Har fått mer enn en aha-opplevelse hva sånt angå. Plutselig går alt liksom så mye lettere og jeg forstår hvorfor det var endel ting jeg aldri fiksa før, uten å skjønne hvorfor.
Følelsen av å ha knekt koden og kjenne helt inn i ryggmargen at nå forstår jeg, om ikke alt, så iallfall mye mer, er uvurderlig og kan ikke sammenliknes med noe annet. Og når denne forståelsen skjer i samarbeid med et annet levende vesen betyr det ekstra mye for meg.

Ne, nå må jeg slutte å rable og hive meg i dusjen, så jeg er er i en egnet tilstand til å være sosial. Jeg trur vel heller folk vil høre om hvor jeg har vært idag enn å lukte de på lang avstand... :P