Det driver og skjer noe med meg som jeg ikke har vært med på før, i samme grad.
Jeg vil framover, og jeg vil leve mitt liv!
Før var det mindre viktig.
Før var jeg fornøyd om jeg gjorde slik folk forventet. Gikk skole, deltok på aktiviteter, klarte meg selv.
Og selv trodde jeg jeg fikset alt.
Trodde jeg var fri når jeg blindt kastet meg med på andres forhåpninger.
Jeg elsket tanken på frihet. Drømte om det hver eneste dag.
Så kom en tid da jeg begynte å se at dette ikke gikk så bra.
Utenpå så flink og selvstendig. Innenfor var alt kaos.
Ikke fri, men fanget i meg selv. Kom ingen vei.
Jeg måtte ta noen skritt tilbake.
Tvinge meg selv til å stoppe opp. Våge ta imot opptil flere hjelpende hender.
Så skummelt, så godt, så ydmykende...
Nå har jeg hatt pause i flere år. Samlet krefter, samlet mot.
Og en ny trang begynner å våkne av en årelang dvale.
Trangen etter å være meg!
Stadig får jeg lyst til å prøve nye ting. Utforske nye aspekter ved verden.
Det føles skremmende og uvant, men det gjør meg stolt!
Drømmen om frihet følger meg, mer enn noen gang før.
Springer stadig i forveien, lokker og roper. Frister meg med nye håp og ideer.
Og jeg prøver så godt jeg kan å henge med. Men det er hardt å pløye vei i ukjent terreng alene.
Alene er jeg uten stedsans. Stopper forvirret opp. Vet verken hvor jeg kom fra eller hvor jeg skal.
Mens de hjelpende hendene som før var så gode å støtte seg på, blir til brysomme rekkverk som leder meg en altfor lang og sløvende lettvint vei.
Gi meg styrke til å heve hodet, brette opp ermene og brøyte meg vei.
Gi meg mot til å kaste meg utfor kanten og la meg fly avsted,
akkurat dit hjertet mitt vil!
onsdag 24. mars 2010
søndag 7. mars 2010
Veien videre - store overganger, men det er håp
Da jeg først tenkte på å skrive om min overgang fra skole og uansvarlig ungdomstid til jobb og ikke fullt så uansvarlig voksenliv, da var ambisjonene ganske så høye. Jeg skulle skrive etter alt av betydning. Men har det blitt sånn? Nope. Dette henger vel sammen med at dette er en tøff, kronglete og fullstendig ny type prosess for meg. Tankene har vært for mange og for surrete.
Men nuh skal jeg gjøre et tappert forsøk på en liten oppsummering.
Å gå fra et liv på skolebenken til et liv i jobb, eller arbeidsutprøving som det strengt tatt er, var en større overgang enn jeg kunne drømme om. Det første og største sjokke var egentlig å komme på Kimsenteret å få spørsmålet, hva ønsker DU å bidra med, og hva liker DU å gjøre. Jeg var jo vant med å komme på skolen å få vite at idag gjør du sån og sånn klokka da og da. Nå skulle jeg plutselig si sjøl hva jeg ville og enda verre, si hva jeg er flink til. Fyttigrisen, det har jeg aldri kunnet fordra! Kan vel si at fenomenet prestasjonsangst ikke bare pusta meg i nakken, men fant det rktig så bekvemt å sitte på skuldra mi med sitt kritiske blikk. Ikke det beste utganspunktet for å drive med frisskriving til internavisa, som var det jeg skulle begynne med.
Så fikk jeg også spørsmål om hvordan de kunne tilrettelegge for meg. Tilrettelegging, ja, der sto jeg fast. For Muldra er nemlig ei sånn ei som alltid har hata det ordet. Som med sine toprosentsøyne "klarte seg" på media, og jobba med bilderedigering på en Mac uten forstørring - pyttsann. Og jeg som aldri har hatt noen jobb, langt mindre vært på et kontor, hvordan skulle jeg vite hva som måtte tilpasses? Tøff nok til å spørre og grave var jeg heller ikke, så vi var vel alle litt i beita.
Tingene tok seg opp da jeg ble introdusert for avskrift etter diktafon, eller for å være litt proffe i ordbruken, transkripsjon (ahh, føles godt å briefe). Dette er faktisk ganske gøy, men pokker så krevende til tider når du skal skrive ordrett av en gruppesamtale der folk mumler i munnen på hverandre, på dialekt. Men artig å kunne utføre en oppgave der jeg føler jeg faktisk har et lite fortrinn som synshemma.
Når det ikke var flere transkriberingsoppdrag satt jeg nå der med friskrivinga og tukla. Foruten å krangle med min indre kritiker ble jeg pinlig klar over min elendige studieteknikk da jeg skulle samle fakta til en artikkel om Trondheims historie. Akkurat hvor mange timer jeg brukte på den trekvartfulle A4-sida *kremt* har jeg IKKE tenkt å fortelle her, men dere skjønner sikkert tegninga.
Lettere frustrert gikk jeg lenge og klagde min nød til arbeidsledern: Kunne jeg ikke snart få litt flere oppgaver som passer til dager med teflonhjernesyndrom? Og nå har endelig masinga gitt resultat, for det ligger en lang liste med nye arbeidsoppgaver og bare venter på at jeg skal lære dem. For mye å referere her, men den lista omfatter arbeid både med og uten bruk av hodet. Så det går da framover.
Så har vi nå det sosiale, da, men der er det enda ikke så mye å fortelle. For sånt sosialt tar tid for lille meg å få på gli. Men ett bekjentskap har jeg da gjort, med ei med like stor lidenskap for lydbøker som undertegnede, som gladelig deler av sitt rause utvalg engelske lydbøker. Og flere skal det nok bli med tiden, bare vent!
Vel, da har jeg vel dekket over det meste, og det tror jeg er like greit, for nå er du sikkert passe lei av denne lange saken her. Menmen, sånn går det når det går måneder mellom oppdateringene.
Jaja, bedre lykke neste gang :P
Men nuh skal jeg gjøre et tappert forsøk på en liten oppsummering.
Å gå fra et liv på skolebenken til et liv i jobb, eller arbeidsutprøving som det strengt tatt er, var en større overgang enn jeg kunne drømme om. Det første og største sjokke var egentlig å komme på Kimsenteret å få spørsmålet, hva ønsker DU å bidra med, og hva liker DU å gjøre. Jeg var jo vant med å komme på skolen å få vite at idag gjør du sån og sånn klokka da og da. Nå skulle jeg plutselig si sjøl hva jeg ville og enda verre, si hva jeg er flink til. Fyttigrisen, det har jeg aldri kunnet fordra! Kan vel si at fenomenet prestasjonsangst ikke bare pusta meg i nakken, men fant det rktig så bekvemt å sitte på skuldra mi med sitt kritiske blikk. Ikke det beste utganspunktet for å drive med frisskriving til internavisa, som var det jeg skulle begynne med.
Så fikk jeg også spørsmål om hvordan de kunne tilrettelegge for meg. Tilrettelegging, ja, der sto jeg fast. For Muldra er nemlig ei sånn ei som alltid har hata det ordet. Som med sine toprosentsøyne "klarte seg" på media, og jobba med bilderedigering på en Mac uten forstørring - pyttsann. Og jeg som aldri har hatt noen jobb, langt mindre vært på et kontor, hvordan skulle jeg vite hva som måtte tilpasses? Tøff nok til å spørre og grave var jeg heller ikke, så vi var vel alle litt i beita.
Tingene tok seg opp da jeg ble introdusert for avskrift etter diktafon, eller for å være litt proffe i ordbruken, transkripsjon (ahh, føles godt å briefe). Dette er faktisk ganske gøy, men pokker så krevende til tider når du skal skrive ordrett av en gruppesamtale der folk mumler i munnen på hverandre, på dialekt. Men artig å kunne utføre en oppgave der jeg føler jeg faktisk har et lite fortrinn som synshemma.
Når det ikke var flere transkriberingsoppdrag satt jeg nå der med friskrivinga og tukla. Foruten å krangle med min indre kritiker ble jeg pinlig klar over min elendige studieteknikk da jeg skulle samle fakta til en artikkel om Trondheims historie. Akkurat hvor mange timer jeg brukte på den trekvartfulle A4-sida *kremt* har jeg IKKE tenkt å fortelle her, men dere skjønner sikkert tegninga.
Lettere frustrert gikk jeg lenge og klagde min nød til arbeidsledern: Kunne jeg ikke snart få litt flere oppgaver som passer til dager med teflonhjernesyndrom? Og nå har endelig masinga gitt resultat, for det ligger en lang liste med nye arbeidsoppgaver og bare venter på at jeg skal lære dem. For mye å referere her, men den lista omfatter arbeid både med og uten bruk av hodet. Så det går da framover.
Så har vi nå det sosiale, da, men der er det enda ikke så mye å fortelle. For sånt sosialt tar tid for lille meg å få på gli. Men ett bekjentskap har jeg da gjort, med ei med like stor lidenskap for lydbøker som undertegnede, som gladelig deler av sitt rause utvalg engelske lydbøker. Og flere skal det nok bli med tiden, bare vent!
Vel, da har jeg vel dekket over det meste, og det tror jeg er like greit, for nå er du sikkert passe lei av denne lange saken her. Menmen, sånn går det når det går måneder mellom oppdateringene.
Jaja, bedre lykke neste gang :P
Abonner på:
Innlegg (Atom)