Høyt og lavt: ordbilder fra et spennende år

Livets tivoli, sett fra innsiden

Velkommen inn på livets tivoli!
Spenn deg fast, og gjør deg klar til en oppdagelsesreise du ALDRI glemmerr!
Med bind for øynene og uten redningssans, skal du finne din vei,
ditt mål og din mening.
Her er noe for en hver smak:
Frister det med en dose svimlende sentrifugalkraft og ustyrlige latterkramper?
Henge opp-ned i en ubekvem stilling mens du ikke vet om du fryder deg eller egentlig bare vil hjem?
Eller kanskje en berg- og dalbane i et mørke som aldri går over...?
Frister det heller å forspiser seg på sukkerspinn? Til alt bare blir hysterisk morsomt og kvalmende, nydelig og forferdelig på en eneste gang.
Vil du snu, sa du? Dessverre, det er ikke mulig.
Tok du noen uinformerte valg underveis, sa du? Vel, det var da synd. Men husk, du må stå for valgene dine.
Her finnes ingen snarveier,
ingen kart.
Alt du har er ditt indre, ustyrlige kompass...

***

På stedet hvil

Hun løp

Med timene

Dagene

Ja selve livet.

Oppover, fremover

fortere, høyere.

Til hun trodde hun hadde vinger.

Helt til unnabakkene kom,

og hun fortsatte å løpe.

Fortere, fortere.

Mens farttsvinden hvisket henne i øret

alt hun kunne glippe

Så hun løp

til avgrunnen

nesten

slukte henne.

Nå står hun her

Like bortenfor kanten på avgrunnen.

Avgrunnen hun bare kan forlate, ett skritt av gangen,

Og så et halvt skritt tilbake igjen

Time for time,

Dag for dag,

Hvert skritt

en mil

i meter.

Hun går langsomt nå

Med livet foran seg

Og avgrunnen ved siden.

Hviler nå,

Selv om livet løper i forveien.

Hviskende, lokkende:

«Kom, kom! Ennå kan du fly igjen.»

Men hun lener seg tilbake og venter på en gammel venn.

Kjedsomheten.

Som kommer med håp om bedre dager,

Fulle av livskraft og mot,

Lys og farger.

Om hun bare tør vente.

Være.

Holde ut.

Litt til...

********

Det har vært stille her på bloggen, lenge nå. Ikke fordi det har skjedd så lite. Nei, heller fordi det har skjedd så utrolig mye. Så mye at det har vært umulig å finne overskuddet til de store, eller små, viktige eller uviktigee ordene. Det har rett og slett ikke vært plass til det. Plass er det så som så med enda, men kanskje kan ordene hjelpe meg å rydde litt i et hode overbefolket av inntrykk. Jeg har vært så høy på livet, i over et år nå. Høyt og lavt i mer enn en forstand. Det har vært gøy og skremmende. Fint og forvirrende. Som en forvokst tenåring har jeg hoppet rundt og utforsket livets høyde og dyp, seksten år for sent. .

Ta det med ro, jeg både lever og overlever. Det skal til og med komme noe som er hakket mer begripelig fra denne kanten om ikke så lenge

Til neste innlegg, en gang der fremme.

Speil-labyrint

Alene
er jeg meg selv.
Splittet,
men alltid meg selv.
Selv mine tåkede fragmenter og hemmelige rom
er mine.

Kaos er min venn.
En labyrint å gjemme seg i.
Et trygt sted å være meg
Selv når jeg er mange.

I menneskenes verden smuldrer jeg.
Blir en maske,
et skall
et speil.
Der du ser deg selv,
og kan skape meg i ditt bilde.
Jeg blir ingen

Du som forteller hvor flink jeg er.
Hvor sterk og modig.
Du som ser meg seire.
Kan du si meg hvem du ser?
Når jeg seirer,
er jeg meg?
Hvis du ser mine tårer, min vrede og vilje,
er jeg den samme?
Eller er jeg blitt en annen?

Det er så vondt å miste seg selv
og bli en jeg ikke er.
Så jeg forsvinner for ditt blikk
mens skallet består.
Jeg flykter.
Tilbake til mitt trygge,
ensomme kaos.

Bare i naturen og musikken får jeg hvile.
Blir ett med trær og vann,
blomster og fugler og vinden i gresset.
Ett med strengene, buen
og tonene fra fiolinen.
Bortenfor tid og rom,
så full av levende liv.

Gi meg mot og styrke til å holde fast på livet!
La meg leve her og nå, som en og som mange.
Som meg.
Sammen med deg,
i menneskenes verden.

En liten hyllest til høsten og til gleden av bevegelse :-)

Jeg lurer på hva det er med meg og høstmørket, egentlig. Så fort jeg kommer ut, blir jeg så trygg inni meg selv. Ja, jeg kan ha det sånn ellers på året når jeg er ute og går også, men høsten er spesiell. For jeg simpelthen elsker å dra på oppdagelsesferd i mørket. Rart, kanskje? Er jeg ikke redd for å gå meg bort? Men svaret må enkelt og greit bli, nei, ikke i det hele tatt :-) For når kroppen glir inn i sin faste vandrerrytme, er det som jeg glir inn i min helt egne, private vverden der tida står stille. Samtidig blir jeg så ufattelig klar over omgivelsene. Hvert et skritt, hver en sprekk i asfalten og hver en lukt.

Jeg elsker frihetsfølelsen av å legge i vei uten å vite hvor jeg skal. Når det eneste jeg vet er at jeg skal hjem igjen, men om det kommer til å ta en halv time, to timer eller mer, er opp til tilfeldighetene.
Jeg nyter at mørket legger seg rundt meg som en kappe mens gatelyktene blunker sine vennlige små hilsner til meg, slik at jeg ikke havner på ville veier.
Og selv om mange synes de er kjedelige og bråkete, liker jeg de store, rette veiene med sine trygge gang- og sykkelstier, hvor jeg blir en liten dråpe i elva av konstant bevegelse som finner glede i det å bare være til.
Men når følelsen av å bli fanget i dragsuget fra de store veiene blir for sterk, er det ingenting som de små, snirklete boliggatene, så mørke til tider, at hadde ikke husene stått der med sine små firkanter av lys, hadde jeg ikke sett hånden for meg. Her får min hvite, lange følgesvenn nok å henge i med, mens omrissene av lys og skygge danser i øyekroken tett ved meg og trafikken bruser langt brte i det uvisse.
Ikke minst, elsker jeg å være der jeg egentlig ikke er helt sikker på hvor er. Hvor den eneste måten å finne ut om jeg står ved veien videre eller en gårdsplass, er å faktisk å gå inn dit, og faktisk være så freidig at jeg gjør det, med den hvite følgesvennen skjøvet trassig ut foran meg som et førsteklasses alibi for å snoke rundt hushjørnene. (Neida, det er ikke derfor jeg gjør det, men litt gøy er det nå uansett). Hele tiden med vissheten om at jeg kan snu hvis det blir for skummelt, for det er mitt valg å være her.
Jeg liker til og med følelsen av å tro jeg befinner meg et sted, for så å ende opp i en helt annen retning enn jeg hadde forutsett. Spesielt når jeg kjenner meg igjen, og jeg har en lys leilighet og en varm kopp te å se frem til :-)

Er det noen som fortsatt lurer på om jeg er litt sprø? ;)

Location:Hørløcks veg,Trondheim,Norge

Klemmen

Jeg vil gi deg noe.
Noe som ikke er ord,
fordi ord blir så små i den store sammenhengen
Jeg vil gi deg en klem.
Ikke et høflig ritual som før,
men en rett fra hjertet,
som sier det stemmen min ikke får frem.

Ja hjertet mitt vil!
Med hele seg og enda litt til.
Mens min kropp,
den livløse, kalde, harde,
stopper opp,
ventende, voktende, værende,
etter det minste tegn på fare.

Et øyeblikk
eller to,
et sjumilsskritt
får sjela mi ro
og hjertet si sitt.
Mens kroppen,
det skallet jeg helst vil glemme,
som en vektløs klippe står den der,
et skrik uten stemme.

Ingenstedsflukt

Kjære store, skremmende verden.

Så du lurer på om jeg har "vondt i viljen"? Fordi jeg bare sitter der med strikketøyet mellom hendene og blikket festet i ingenmannsland. Fordi jeg vegrer meg hver gang du foreslår noe som går ut på at jeg er i fokus og tilstede for denne verden i mer enn fem minutter. Du vil så gjerne ha meg med, men jeg bare forsvinner.

Jovisst vil jeg. Jeg ønsker så gjerne å ha lyst. Men jeg er et tomt skall, en levende død. I oppløsning, uten tanker, uten følelser, uten vilje. Man har ikke vondt i noe som ikke er der. Eller har man det likevel?

La meg leve i små doser. Når vi samles til måltider, fem minutter her og fem minutter der. Vis meg de små detaljene som sansene kan fordype seg i. vis meg solstreifet over et tilfrosset vann, eller la fingrene mine se på en knopp som er i ferd med å briste. Glimt av virkelig liv, små nok til at jeg kan holde på dem.

La meg hvile på bølgene av ro og trygghet, latter og morskap, så kanskje tør jeg være levende for en stund. Men spør meg ikke hva jeg vil for ofte. Det er for vondt å minnes på at jeg er "ingen". At jeg ikke klarer være til stede i meg selv med tanker, ord og drømmer.

For mellom alle fnuggene av tomhet og ikke-eksistens hviler mørket. Et mørke og en smerte så stor at jeg ikke kan bære den. En fortvilelse så dyp at den tar pusten fra meg..

I noen korte, eviglange timer var jeg der i går, midt i smerten, angsten og fortvilelsen. Først da kunne jeg ta imot det jeg trenger som mest: Varme, trygghet og omsorg. Men frykten for dette jeg trenger så sårt, er så stor. Ei heller den kan jeg bære for lenge av gangen.

Derfor er jeg atter en gang spredd for alle vinder. I fri flyt midt i et tomrom jeg både elsker og hater. Ikke la meg forsvinne fullstendig! Men la meg hvile mellom minuttene jeg virkelig lever. Det er hardt å klamre seg fast til seg selv, men jeg vet jeg må..

Heksedans

I begynnelsen, et sandkorn ubestemmelig mørke. Så, en iling, en spenning i kroppen, et tomrom på innsida.
Et vakuum som trekker meg inn til seg. Inn til... noe annet. Noe som får meg til å plugge ørepropper i ørene og forsvinne.

Musikken starter
Jeg kjenner kroppen gli inn i sin faste, hvileløse rytme. Fra rom til rom, gjennom hele huset; uten rytme, uten stil. Kun en hvileløs, dansende vandring, bak en mur av lyd.
Musikken driver meg
hardere, høyere, dypere inn i drømmene. Bildene der lokkes fram er ekte, ja så ekte! De fargene der males er rike og nyanserte, fulle av liv og lukt og ekte følelser. Men bare for mitt indre.
Bak min vegg av lyd og pumpende energi,
der finner du mitt univers. Et univers der jeg har kontrollen. Hvor jeg oppnår noe, er til nytte, men også er sårbar og kjenne følelsene på kroppen, og hvor jeg tør flykte i panikk. Her møter jeg mennesker som den jeg egentlig er, bak mitt speilbilde.

Inn i musikken var det Muldra som gikk - kanskje.
I musikken er det Muldra som råder - iallfall er det lett å få seg til å tro.
Men så, hva med etterpå? Hva med hun som stiger ut av inferno og inn i stillheten?
Se hun er INGEN. Føler seg like vektløs som en godværssky på himmelen ser ut, og full av like mye tåke.
Hun er forlatt av sine skyggevenner, og har ikke mot til å finne en god varig erstatning.
Men suget etter smerten som egentlig ikke er der, er borte...

Men nå er det slutt. Når mørket roper og rytmene kaller skal jeg stoppe opp.
Ikke la meg rive med, men stå med begge beina plantet fast i jorda. Forsøke å se hva som egentlig er der, i mørket.
Men det kommer til en bli en ensom ferd, og jeg kommer til å savne "den andre siden".

Frihetens pusterom

I dunkelt lys sitter jeg, lyttende.
Til en våknende by. Alle sanser åpne.
Årvåken uten å være vaktsom. Alene uten å være ensom.

Jeg liker å være alene.
Men det er annerledes nå enn før.
Før, en flukt, en søken innover.
I det jeg trodde var mitt univers, min trygghet, min identitet.
Som heller var mitt fengsel, mitt skall, mitt mareritt.

Alene betyr ikke ensom, fjern og redd.
Heller åpen, nærværende og modig.
Å stå på toppen av fjellet og nyte utsikten, framfor å gjemme seg blant skyggene.
Et rom fullt av åpne dører.
Inn til mine innerste drømmer, og ut mot mine ytterste grenser

Kognitive strategier, motivasjon og mestring

De siste dagene har jeg jobbet knallhardt med meg selv. Det har skjedd store ting i livet mitt, og jeg har følt for å fortelle dette til de rundt meg. Eller følt jeg burde; det er ikke så lett å vite forskjellen, alltid. Men så er det jo det, at jeg ofte regelrett avskyr å snakke om meg og mitt. Jo viktigere det er for meg, jo dypere sitter motviljen, og det selv om jeg oppdager hvor godt det faktisk er å dele med andre, både for meg og dem.

Lenge har jeg spekulert på veien ut av dette. Jeg har snakket med terapeuter og søkt på internett. Til og med snakket med venner om det, så vidt, selv om sperren mot å søke råd og støtte, har en lei tendens til å forsegle kjeften. Men det har vært vanskelig å finne strategier som passer for MEG. Særlig blant rådene fra fagfolk og debattene på internett.

For det de aller fleste ser ut til å ta utgangspunkt i, er hva man tenker at andre tror, for eksempel "ingen synes jeg er morsom å være med" eller de syns aldri jeg sier noe interessant". Dette angriper de så med slike kognitive strategier som er så inn i tiden. Du skal snu utsagnene på hodet så de blir positive: "(alle) synes jeg er morsom å være med"; "de synes (alltid) jeg sier noe interessant".
Joda, jeg forstår prinsippet. Det er forså vidt både fornuftig og logisk. Men for meg å kopiere disse tenkemåtene rett fra boka, fungerte rett og slett ikke, uten at jeg fattet hvorfor. Men endelig ser det ut som jeg begynner å finne vei i mine logiske brister, som kanskje ikke er fullt så merkelige som jeg lenge har trodd.

Når de tar utgangspunkt i hva du tror andre tenker, tar de en ting for gitt: at du også føler behov for å dele, at du ønsker oppmerksomhet og bekreftelse. Det gjør jo jeg også – sånn eeegentlig (tror jeg) – men det føles ikke sånn! Logisk sett både forstår og erfarer jeg at det faktisk kan være godt å få snakke om det jeg tenker på, at det faktisk er teknisk mulig å bli glad når folk viser meg oppmerksomhet. Men bak fornuften gjemmer det seg ei lita jente som virkelig IKKE vil bli sett. Som dras mellom tanken om at hun ikke fortjener oppmerksomhet, og kravet om å være så sterk at hun ikke behøver det…
Så hvis jeg prøver å tenke slik det er meningen, da slår det fullstendig klikk. For jeg vil jo ikke at folk skal synes jeg er morsom og interessant! Har jo ikke lyst til å tenke sånn, men denne meningen er som en ryggmargsrefleks (et klassisk eksempel på en automatisk tanke). Da nytter det ikke, samme hvor hardt jeg prøver, å påpeke at folk faktisk syns jeg er ålreit, siden det bare gir meg lyst til å gjemme meg i en mørk krok.

Så hva gjør jeg, da, tenker du kanskje. Jo, jeg går ned på et enda dypere plan, samtidig som jeg satser mer på motivasjon en skjematenkning. Istedenfor å si til meg selv at "jeg fortjener…" eller "jeg trenger…", prøver jeg å godsnakke med meg selv. Får meg selv til å huske det positive. Hvor fantastisk flott det er, det jeg har opplevd. Hvor utrolig godt det var, sist jeg snakket ut om det som var vondt. Kort sagt, gir jeg meg selv lyst til å fortelle! Det er mer omstendelig enn skjematiske kjøreregler, men du slette tid så mye bedre det fungerer for meg :-)

Det jeg vel egentlig vil fram til, er at kognitive metoder er vel og bra som et utgangspunkt, men kanskje virker de ikke like bra på alle. Ikke før man har tatt seg tid til å forstå de dypere mekanismene, iallfall. Om man bruker det som en slags rettesnor og et verktøy for å lære gode mestringsstrategier, heller enn som en lettvint vei til rask "bedring", kan det fungere riktig så bra :-)

Pratsom lunsj – stille robot

“Hei Muldra, vil du ikke komme og sette deg med oss?” Den entusiastiske arbeidskollegaen fra redaksjonsmøtet stiller seg ved siden av henne. Hun nikker og smiler, sier “ja det kan jeg godt”. Mens jeg, jeg krymper meg i bakgrunnen. Jeg setter meg på plassen hun finner.

Det sitter to andre ved bordet. Den entusiastiske og kreative kollegaen jeg kjenner fra før, og en ny medarbeider som er like kreativ. Jeg har aldri møtt vedkommende. De to har alt fått god kontakt. De diskuterer engasjert og prøver å få meg med i samtalen. Hun som sitter på stolen min er vennlig, men stille. Alle faktene er på plass. Alle nikkene og smilene, og den lett framoverbøyde kroppen. De likefremme, men unnvikende svarene. Ingen merker noe. Men egentlig lytter hun, etter mine tause rop, som for henne kun er et ekko.

For her sitter også jeg. Med ilinger opp langs ryggen og dirring i knærne. Klump i halsen og klump i magen. Fremmed i egen kropp, mens jeg ser gjennom øynene til en jeg gjerne skulle vært. Ikke bare med hjernens mekaniske dataprosesser, men med kropp og sjel, engasjement og mot. Jeg vil rope STOPP! Vekke henne. Men hun vil ikke vekkes. Altfor opptatt med å overleve…

Tilbake på skrivestua, stivt sittende foran pc-skjermen. Øyne som stirrer uten å se. Hun er tom; jeg er fylt til bristepunktet. Jeg vil trykke meg inntil henne. Klemme liv og følelser inn i dette mekaniske vesenet. Vi kunne lært av hverandre. Der jeg lærte av hennes styrke og mot, kunne hun lært av mine gleder og redsler.

Helt til vi smeltet sammen til EN: BARE MEG!

Snakker meg inn i virkeligheten

Jeg er ikke den mest åpenhjertige personen i verden. Langt derifra. Faktisk så liker jeg ikke å snakke om meg selv. Selv til mine nærmeste venner og familie synes jeg det er ubehagelig. I mange år forsto jeg heller ikke vitsen med det. Hvorfor i alle dager skulle noen ville høre om meg?

Dette tenkte jeg ikke som man kanskje skulle tro, fordi jeg hadde dårlig selvbilde og trodde at ingen likte meg. Nei, jeg så¨rett og slett ikke poenget. For i mine øyne var jeg en observatør. En lytter. En som gjorde det som ble forventet. Var der når folk trengte noen – "konteiner" så vel som kamerat, og svarte når jeg ble snakket til. Og jeg var tilfreds med det. Trodde jeg. Helt til jeg ble eldre. Helt til jeg oftere og oftere opplevde at folk "ga meg opp" og fant noen andre å snakke med.
Jeg opplevde at jeg kunne prate med de fleste, men nesten ingen kjente meg. Folk som så meg blomstre i trygge omgivelser syntes jeg var så artig å være sammen med, men straks de ville bli kjent med meg, med den virkelige meg, trakk jeg meg inn i skallet mitt. Jeg begynte å innbille meg at jeg ville være alene og at jeg ikke trengte noen. Ok, da, så trengte jeg noen; mine to beste venner og min nærmeste familie (dengang, mamma). Kort sagt trodde jeg at jeg var skapt til å være einstøing. For samme hvor hardt jeg prøvde, jeg forsto ikke hvordan folk ble kjent og skaffet seg nye venner.
Etterhvert som jeg ble tryggere på meg selv begynte jeg å bruke observatørferdighetene mine til å "spionere" på folk rundt meg, og da fikk jeg med tiden en aha-opplevelse: Man fortalte faktisk om seg selv. Snakket med hverandre om hobbyene, musikken og bøkene en likte. Utleverte små personlige glimt fra hverdagen – uhyggelig tidelig i bekjentskapet etter min mening… Dette var ubegripelig for meg, at folk faktisk ga opp så mye kontroll over privatlivet sitt FRIVILLIG. Og det synes jeg egentlig enda. Iallfall er det skremmende når jeg selv føler forventningspresset.

Og siden jeg ikke er på langt nær så mye einstøing som jeg trodde tester jeg meg selv litt på hvor synlig jeg kan like å være. Starter i det små på jobben. Snubler meg gjennom trinnene i den sosiale runddansen kalt small-talk og lister meg stjålent inn i avisredaksjonen hvor det er trygt å le og spøke med de andre. Videre begynner jeg å prate litt mer, uten å ha skuldrene oppunder øra. Med ett kommer dager som idag og tar meg fullstendig på senga…
Fordi jeg plutselig forteller om yrkesdrømmen min som er å bruke dyr aktivt i terapi/miljøarbeid, gir til kjenne flytteplanene mine fordi jeg ikke trivs her jeg bor, og legger ut om hvordan jeg bare måtte legge fra meg 'Kaptein Corellis Mandolin' fordi jeg er så konfliktsky at jeg ikke turde lese videre i boka…
Dette er det jeg, Muldra som sitter og forteller. Uten å være helt sikker på om det i det hele tatt er trygt, men fast bestemt på å utfordre sjebnen. Jeg vil finne ut hva som skjer når jeg våger å være meg.

Så, hva er det som skjer? Jo, jeg blir møtt med interesse, forståelse og munterhet. Men underlig nok er ikke dette hva jeg vil huske best.
Alle tankene, ordene, drømmene og følelsene; de fikk NYTT LIV – ja, jeg vil gå så langt som å si at de ble mer ekte og levende, fordi jeg turde dele de med andre!

Jo flere som tar del i min verden, jo vanskeligere blir det å avskrive den som oppspinn og håpløs fantasi. Kanskje det er en av grunnene til at jeg er så hemmelighetsfull. For det er tryggere å leve på drømmene sine enn å faktisk gjøre noe med dem og risikere å misslykkes…

Annerledes, men like fullt god sommer :-)

Årets sommer går mot slutten. Skjønt, det skulle man ikke tro så godt og varmt det er ute. Jeg har sittet på verandaen og latt sola sende sine varme, vitaminrike solstråler mot ansiktet mitt mens strikkepinnene har flasha mellom hendene, iskaffen surkla ned i magen og Fleet Foxrd fylte ørene mine med vemodig gladmusikk.
Jeg tenker tilbake på sommeren som har gått. Den har både vært sterk og annerledes, men samtidig veldig fin :-)

Ved Svalerødkilen like utenfor Halden startet min ferie. Ord kan ikke beskrive den følelsen jeg fikk da vi ankom i 10-11-tida på kvelden etter en særdeles krevende reisedag.  Jeg minnes stillheten som omsluttet oss, det myke gresset under føttene, for ikke å glemme den konstante bekkesildringa få meter fra husveggen. Brystet fyltes med ro og luft, og jeg er sikker på at skuldrene mine gjorde et dropp på flerfoldige centimeter. Her kunne jeg ha FERIE, av et slikt kalliber jeg har savnet, men ikke opplevd på mange år.
For meg ble dette paradis på jord. Mens de voksne (ja, jeg finner fortsatt glede i å tro jeg er en liten drittunge :p) holdt det gående med å sjauing av min gamle omas hus, besto min lille, trygge verden av kun noen få ting: hytta, hammoc, daisyspiller og strikketøy, ispedd etpar vidtflyvende og lattermilde telefonsamtaler :-)
Når ikke den eldre garde
Når ikke den eldre garde hadde det travelt med å pakke ned huset, hadde vi tid til litt felles ferieaktiviteter. Blant annet koste vi oss med blåskjell-lunsj i Strømstad. For ikke å snakke om dampbåttur på Kornsjø :-)

 

 

Knappe to uker til å nyte alt hva livet hadde å by på, men også med ro til å ta innover seg de mer alvorlige aspekter i tilværelsen. Voldsomme, tragiske ting som hendelsene den 22.juli, men også de små tingene: Ta farvel med huset til oma og opa som i mange år fungerte som en trygg havn for lille meg. Erkjenne at oma har blitt enda eldre siden sist, med alle de tanker det fører med seg. Være dønn ærlig mot meg selv på at det jeg trenger denne ferien er noe annet enn det jeg har planlagt (med STOR TAKK til mine forståelsesfulle venner!!) Jeg tillot meg å komme i takt med meg selv – en møysommelig prosess.

Etter en “arbeidsuke – som for det meste besto i å drive rundt, jabbe med folk og smårable på noen greier :P – skulle jeg dra på Skriveleir for synshemmet ungdom i regi av Norsk Lyd- og blindeskriftbibliotek! Trodde jeg. Men dette som kalles helsa satte en solid stopper for leirplanene mine. Jeg var visst ikke kommet helt i takt med meg sjøl enda.

Så denne uka her har gått med til mye av det samme som ferien. For eksempel lese gamle Pelle og Proffen-bøker – et hyggelig gjenhør :) Sett den siste Potter-filmen har jeg også.
Men den beste medisinen av de alle, var da jeg ble dratt med ut i skogen i hele fire timer! Der hadde jeg den store fornøyelsen av å mestre plankestier (smale treganger over myrlendte partier). For år siden da jeg sist gikk her var det som å gå på ei vinglete hengebru, mens nå føles det som rene autostradaen :-D Nok et bevis på at terapiridningen har gjort underverker!
Imorgen skal vi ut på en enda lengre tur opp i fjellet, og jeg har tro på at det vil gjøre like godt, om ikke bedre! Naturens ro er virkelig balsam for sjelen :-)

Jeg kunne valgt å kalle dette for nederlagenes sommer, siden jeg har latt “svakheten” råde. Men jeg vil heller kalle det en sommer full av seiere og et topp utgangspunkt for å møte høsten og hverdagens utfordringer!

Jeg er ikke minnene mine!

Jeg lærte noe nytt om meg selv ikveld. Akkurat det er ikke noe nytt. Slik har det vært til stadighet de siste årene. Men denne gangen var annerledes.

Vi satt og snakket om helgeturen vi skal på til Nederland, som jeg både gleder meg og gruer til. Mamma prøvde å vise meg på kart hvor vi skulle og jeg fikk spørsmål om det var noe jeg ville. En uskyldig, trygg situasjon skulle man tro. Men så skjedde det igjen som har hendt så mange ganger før…

Jeg begynner å fade ut. Verden synes uvirkelig og drømmeaktig. Vet hvor jeg er, men allikevel er alt som dekket med ei hinne av fremmedhet. Kroppen viskes ut. Føler “ingenting”. Samtalen rundt meg er forståelig, men gir allikevel ikke mening. Hjernen henger seg opp i bestemte sanseinntrykk. Lyden og lukten løkringer som fortæres har aldri gått meg så på nervene (og så jeg som ELSKER løkring-snackset!) Jeg er “Ingen ingensteds” (et utsagn rappa fra Donna Williams’ bok med samme tittel).

Som sagt er dette ikke første gangen. Ofte skjer dette så gradvis og ubemerket at jeg er helt bortevekk uten å tenke over det sjøl engang. Men ikveld var det noe annet. En liten stemme klang plutselig lengst baki hodet mitt: “Dette er ikke riktig, og det vet du godt. Hva er det som gjør så må forsvinne bort fra deg selv? Hvilke spøkelser har tatt over minnesentralen din nå? Kjenn godt etter”.

For en gangs skyld så kjenner jeg minnene bak tåka! Minner om en stemning, et krav, en fordømmelse. Mer enn en. Mange. Og lengre bak, enda flere minner. Minner av en slik karakter at jeg ikke vil skrive om de her, som lever sitt eget liv. De springer rundt og sender morsesignaler inn i virkeligheten. Slamrer med dørene og tramper i trappene om jeg skulle bli for vågal. Lister seg rundt og planlegger alternative veier til målet. Tegner fluktplaner og merker nødutganger, ut til glemselens tåkete drømmeverden. Men de er “bare” minner. Det innså jeg ikveld.

Kjære minner!
Jeg hører dere, kjenner dere og tenker på dere. Jeg forstår hvorfor dere roper på meg
og det er greit. For dere vet jo ikke bedre. Ikke jeg heller, forsåvdit, enda.
Men,
dere ER IKKE MEG. Dere er fortid og jeg er NÅTID!
Ta det bare med ro, jeg skal behandle dere med respekt. Ikke låse dere inne eller se på dere med forakt.
Jeg skal lære meg at fortiden ikke er farlig lenger og at nå er det JEG som har kontrollen.
Jeg skal passe på dere og dere skal passe på meg, men uten å tynger hverandre ned.
SAMMEN ER VI STERKE!

Min musikalske bagasje - et blaff av melankolsk, frydefull identitetskrise :-)

Det er søndag morgen, eller formiddag (eller ettrmiddag, ifølge a-menneskene :P) og jeg sitter inne og stenger gråværet ute med kaffe, et tappert men akk så mislykket forsøk på å tenne telys og musikk. Og det er dette siste som endelig ser ut til å ha satt bloggefingrne mine i kok igjen.

For jeg sitter her med min gode venn Spotify, som etter min mening er et av de snedigste konseptene som er kommet etter elektroniske musikkformater. Og jeg hører på ny og gammel klassisk kormusikk. Musikk som rører dypet av sjela mi på en måte jeg hadde glemt var mulig. Vekker gamle toner og stemninger til live i meg igjen.

Her i morges fikk jeg så lyst på en liten nostalgia-trip tilbake i barndommens trygge musikalske verden. Og hva er vel da mer naturlig enn å sette på... Maj-Britt Andersen? Knutsen og Ludvigsen? Arild Nyquist? Nei, så absolutt ikke. Enn Anne-Cath Vestly, da? Nei, faktisk ikke. Ikke denne gangen.
Det starter ut med ei plate av Skruk, og det første som slår meg er at denne må jeg høre nærmere på. For å få med seg tekstene når man står midt i frokostbrasinga er ikke min sterkeste side. Men jeg har fått med meg nok til å oppdage at dette var det mer ved enn de fengende rytmene og fine melodiene jeg hørte som liten.
Oppmuntret av en slik suksess begynner jeg straks å utforske Related artists-funksjonen i Spotify for om mulig å finne noe mer å høre på. Jeg kommer over Grex Vocalis, et navn som virker merkelig kjent og finner en plate med renesansemusikk jeg får lyst til å prøve. For kjent eller ikke, dette vil jeg nok like uansett
Og jo, dette er både kjent og kjært. Først er det som å høre stemmen til en gammel venn du ikke har sett på år og dag. en venn du nesten har glemt eksisterte. Jeg blir fylt av en varm, boblende glede. Men så, helt plutselig blir jeg sittende helt stille og bare lytte. Med ørene, hjertet, ja hver pore i kroppen. Gjensynsgleden som sto for meg så viktig for et øyeblikksiden, er plutselig uvesentlig. Dette kjente er blitt noe nytt som er dypere og vakrere enn jeg kunne forestille meg. Jeg lar meg drive inn i min egen gjenoppdagende verden av farger og toner, der drøm og minner går i ett.

Jeg minnes så godt hvor høyt jeg elsket denne musikken, og mye annen slik "voksenmusikk". I time etter time kunne jeg sitte foran stereoanlegget og bare lytte og fantasere. For jeg har alltid vært en drømmer. Om verden ellers ble for stor og skremmende var det ingnting som å sette seg i en krok med litt rolig korsang på øret, eller kanskje blues, eller noe eksperimentelt, moderne noe som jeg den dag idag ikke skjønner hvor hører hjemme. Men hva gjorde vel det meg, den gang? Absolutt ingenting.
Skjønt, ikke alle var like begeistret for denne min noe voksne musikksmak. Ikke bare var den voksen, men den var da intellektuell også. Og at et uskyldig barn på 3 foretrakk slikt fremfor Disney som de andre i barnehagen, det var jo beint fram skadelig, må vite. Uff, nei, nå er jeg vel litt stygg med mine velmenende barnehagetanter. Og de hadde nok et poeng, også. For som de sa, var ikke dette mitt særtrekk akkurat så veldig kontaktskapende i forhold til de andre ungne. For jeg satt nå der i en krok, da, og lot denne musikken jeg ikke forsto så mye av, beskytte meg mot det jeg forsto enda mindre av: ungenes enkle, høyhastighetsverden.
Jovisst prøvde jeg å høre på sånt de andre ungene hørte på også. Selv i barnehagen er man pinlig klar over at man er en raring og vil prøve å endre på det. Men ærlig talt skjønte jeg meg ikke så godt på dette som var myntet på barn. Særlig mye av det nyere syns jeg rett og slett var altfor ståkete, også så banalt da gitt. Idag kan jeg godt le av sanger som "Kua med fletter" og synes mange av Disney sine soundtracks er både koselige og festlige, men den gang ble liksom tekstene altfor tydelige. Jeg forsto ikke bildene de forsøkte å prakke på meg, i altfor store bokstaver. Da var det bedre med musikk på et språk jeg ikke forsto. Så kunne jeg heller lage mitt eget språk og mine egne bilder.

I mange år har denne sansen for det vakre og spesielle ligget godt begravet under lag på lag av fordømmelse og mindreverdighetskomplekser. Gjennom år med selvransakelse har jeg fortalt meg selv at dette var noe jeg ble påprakket. At jeg ikke fikk lov til å være barn når jeg skulle, har ødelagt meg. Men idag velger jeg heller å se på det fine i dette. At annerledesheten faktisk var og er noe fint i seg selv. Ikke å gjemme seg bak som jeg har gjort, men til å fremheve det som er unikt.
Men på leting etter fellesskap og aksept er det så mye tryggere å gå inn i en rolle som tvers gjennom A4. En som helst hører Radio1 og smårødmende innrømmer at Hotel Cæsar er spennende (nei det siste der har jeg ALDRI latt som, promice!). Ikke en aspirerende nerd som elsker visse typer klasisk og folkemusikk blant mye annet, har en forkjærlighet for språk og lar seg fascinere av flere P2-programmer, selvom de ikke alltid er så lette å forstå.
Jeg føler meg liksom ikke hjemme i noen leir. For mangslungen til å være mainsream og for dum til å være intellektuell... Hvor skal jeg da gjøre av meg? Får vel gjøre som det heter i et hundretalls klisjefilmer: "finne min egen vei", selvom det virker som en reint for stor jobb akkurat nå.

Men jeg vil heller ha et hardt liv langs den kursen jeg stikker ut, enn et enkelt liv hvor jeg går i ett med omgivelsene rundt meg! :-D

Rare, ulogiske surrekoppen

Hva er det med meg egentlig, lurer jeg ofte på... Noen dager er det bare ingen logikk i hva jeg får til og ikke...

Som idag: Jeg skal pakke til jeg skal bort i 80-årsdag imorra. Greit nok skulle en tro... Men hvem er det som står med huet inn i klesskapet, med ei hånd i hver hylle og ikke finner en ting fordi hun er så dønn forvirra og ikke klarer tenke klart for fem øre? Jo, det er meg... Blir kjempekavete og vikler meg inn i en tankekarusell som snurrer så fort at jeg snart ikke skiller den ene tanken fra den andre - blir bare som hvit støy i huet (du vet, sånn suselyd som kommer når radioen ikke finner noen stasjoner). Det resulterer i mye svette og hjerteklapp, smt flere ukvemsord før noen hjelper meg å rydde i tankekaoset mitt. Så det går bra da. Men for en sånn liten bagatell da... sukk.
Fem minutter etter at jeg er ferdig, derimot, har jeg prestert å bestille meg pizza og gjør meg klar til å gå og hente den. Da er det mørkt ute, jeg har aldri gått aleine til pizzastedet og det regner. Men det, det skal jeg liksom fikse med glans. Attpåtil tar jeg meg bryet med å gå innom butikken og kjøpe en brus, etter at jeg har henta pizzan.

Hvorfor er det sånn? Jeg, som er sterkt synshemma og nesten ikke ser når det er mørkt ute, har ingen problemer med å gå på et nesten ukjent sted og gjøre ting jeg hittil har vært for pysete til å gjøre, rett og slett for å teste meg selv, se om jeg får det til. At det vil være mindre pes og spise på selve restauranten istedenfor å hente den, det tenker jeg på fem minutter etter at jeg har bestilt. For ikke å snakke om at jeg kunne spurt noen om å være med dit så jeg unne spare litt krefter. Men neida, spørre, det får jeg ikke til. Og å ordne i egne saker gjør meg mer orienteringshemma enn på mørke høstveier. Hvor pokker er logikken?

Jaja, verden går ikke under av den grunn. Kvelden har blitt bra, jeg har både fått pakka, spist pizza og sett film (Istid2, som jeg har skullet se ei uke nå), så skal ikke klage. :-)
Men jeg kan ikke akkurat bebreide andre for ikke å forstå meg, når jeg sjøl ser så klart bristen i min egen logikk og mestringsevne.

Hjertesukk fra en forvirra sjel...