“Hei Muldra, vil du ikke komme og sette deg med oss?” Den entusiastiske arbeidskollegaen fra redaksjonsmøtet stiller seg ved siden av henne. Hun nikker og smiler, sier “ja det kan jeg godt”. Mens jeg, jeg krymper meg i bakgrunnen. Jeg setter meg på plassen hun finner.
Det sitter to andre ved bordet. Den entusiastiske og kreative kollegaen jeg kjenner fra før, og en ny medarbeider som er like kreativ. Jeg har aldri møtt vedkommende. De to har alt fått god kontakt. De diskuterer engasjert og prøver å få meg med i samtalen. Hun som sitter på stolen min er vennlig, men stille. Alle faktene er på plass. Alle nikkene og smilene, og den lett framoverbøyde kroppen. De likefremme, men unnvikende svarene. Ingen merker noe. Men egentlig lytter hun, etter mine tause rop, som for henne kun er et ekko.
For her sitter også jeg. Med ilinger opp langs ryggen og dirring i knærne. Klump i halsen og klump i magen. Fremmed i egen kropp, mens jeg ser gjennom øynene til en jeg gjerne skulle vært. Ikke bare med hjernens mekaniske dataprosesser, men med kropp og sjel, engasjement og mot. Jeg vil rope STOPP! Vekke henne. Men hun vil ikke vekkes. Altfor opptatt med å overleve…
Tilbake på skrivestua, stivt sittende foran pc-skjermen. Øyne som stirrer uten å se. Hun er tom; jeg er fylt til bristepunktet. Jeg vil trykke meg inntil henne. Klemme liv og følelser inn i dette mekaniske vesenet. Vi kunne lært av hverandre. Der jeg lærte av hennes styrke og mot, kunne hun lært av mine gleder og redsler.
Helt til vi smeltet sammen til EN: BARE MEG!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Har du noe du vil si? Jeg blir glad for kommentarer :-)
Kommentarer på eldre innlegg godkjennes av meg først, så ingen grunn til panikk om du ikke ser den.
Vær snill og ikke bruk det virkelige navnet mitt her inne.