Kunsten å gi sjela vinger

– en liten beretning om hvilket mirakel en morgentur kan være :-)

Det er torsdags morgen og jeg er for en gangs skyld tidlig oppe. Klokka er bare halv ni; jeg står ferdig påkledd på trappa og kjenner gråværet prikke mot ansiktet. Jeg skal ut på morgentur. Innkjøpet av etpar Asics turjoggesko som satt som et skudd, har fått det til å krible i beina siden kvelden før, og den sjeldne følelsen kalt motivasjon har fått meg til å stå opp flere timer tidligere enn nødvendig så jeg kommer meg ut. Jeg sniker meg over parkeringsplassen, inn på den smale stien som går ned mot fjorden, der jeg er så glad i å ferdes. Føttene beveger seg som på jul, fortere og fortere. Det er nesten som jeg må bremse de litt. Hva om det er sleipt? Hva om jeg går på ræva før jeg i det hele tatt har kommet i gang?

Stien blir bredere og jeg slipper kroppen løs. Jeg smiler mot duskregnet og verden for øvrig. Med ett kommer en hund svinsende mot meg som trekker besett i båndet. Men istedenfor å se i bakken og øke skrittlengden slik jeg pleier, sakker jeg tempoet, smiler mot eieren og bøyer meg for å klappe. Langt borte fra hører jeg plutselig min egen stemme spørre hva slags hund det er og hva den heter. Vi bare snakker helt ubesværet, mens jeg lar hendene bore seg inn i tykk hundepels og kjenner en myk tunge mot ansiktet. Og jeg har visst hundetekke, får jeg høre, for “hun pleier ikke være så ivrig på fremmede”.
Glad og en anelse befippet, står jeg igjen. En boblende glede fyller kroppen, og jeg langer ut videre, nedover den slake bakken. Igjen begynner beina å gå fra meg, men nå følger en besnærende tanke hakk i hæl: Jeg vil løpe; gi luft og kraft til all denne fryden som bruser så friskt!

Så jeg sparker fra og lar kroppen finne sin egen rytme. Litt nølende først, men modigere etter hvert. Nede på hovedstien bremser jeg opp. Her kan jeg da ikke løpe. Jeg, som bare har prøvd å løpe alene én gang… Men pokker heller. Det er jo akkurat det jeg vil. Faktisk har jeg nesten litt lyst til å treffe noen. Sende en eller annen treningsnarkoman hoppende ut av stien ved synet av en joggende blinding med en skjenende, løpsk stokk i forveien.
Nå går det virkelig unna. Føttene ruller av sted langs stien, så fort at lungene snart roper om at det her har v ikke kondis til. Men jeg stopper ikke av den grunn. Hjertet banker, magen kiler og trærne og sjøen flyter forbi. Jeg flyr! Føttene har vinger, og sjela flakser et sted der oppe mellom tretoppene. Jeg skimter noe som kan være et gjørmeparti og bremser opp på refleks, før… Hva har man ikke Gore-Tex for, om ikke for å være litt uvøren? Full gass igjen.

Selvfølgelig holder jeg ikke så lenge. Toppen ti minutter fordelt på to økter – den ene atskillig kortere enn den andre. Men når jeg endelig hiver inn håndkle er det med en god følelse i hele meg. Bølgene blander seg med stemmen til Michael Buble som synger av hjertens lyst fra ipodens indre: I’M FEELING GOOD! Frarøve omtrent all lungekapasitet, kan jeg bare synge med i tankene mens jeg rusler meg hjemover igjen.

Dette er ikke historien om gode forsetter og knallharde treningsregimer. Heller historien om å yte det lille ekstra, men ikke minst om å la seg rive med. Om å nyte livet.

Takk for at det finnes slike stunder! Takk for gode joggesko og vakre turstier, fin musikk og bølgeskvulp. For den nydelige huskytispa Frøya og hennes eier som hadde tid til å stoppe opp noen minutter.
Og hurra for stølhet i unevnelige kroppsdeler, utpeisa lunger og glødende kinn. Kiling i magen og flyvende føtter. Hurra for livet, lykken og for friheten!