SAVN

Jeg savner...
familie
venner
en god klem
nærvær uten ord,
uten krav...

Jeg savner frihet...
til å reise ut i verden
legge alt bak meg,
møte nye mennesker
uten min fortids skylapper.
Jeg vil reise ut på landet
med stokken som eneste venn
sprade med løftet hode inn dit jeg vil
la kroppen gjøre nytte
og tankene få fred.

Men fremfor alt savner jeg mot
til å ta og gi
til å trenge deg.
Være svak
være sterk
VÆRE MEG!

SKRÅBLIKK: Folk og by møter hvit stokk og dens eier

Fredag, klokka er tre og nok en arbeidsuke er unnagjort. Så jeg lukker meg ut fra jobben og slår mitt tredje øye ut foran meg med et bestemt lite vipp. De tre-fire skarpe klikkene får skrittene like ved til å nøle brøkdelen av et sekund, og jeg aner den grå skyggen litt til høyre for meg vri litt på overkroppen mens et par argusøyne, innbilte eller ei, følge min forsiktige søking etter trappetrinnet. Jeg smiler, litt oppgitt. Jasså, er det enda en som tenker på ladegrepet til en maskinpistol ved lyden av en uskyldig, sammenleggbar blindestokk? Det er ikke første gang, og sannsynligvis ikke siste heller.

Det er ikke lange biten jeg skal gå, men på denne korte strekningen rekker jeg å bli grundig flau av meg selv. Om det er av måten jeg vekselvis klistrer øret og øyet mot trafikklysstolpen for å få med meg at det er grønn mann, eller at det høres ut som jeg spiser grus der jeg strener av gårde på broddene mine, det vet jeg sannelig ikke. Slikt må man bare leve med når trangen til å ferdes langs sterkt trafikkerte gater, på holkete fortau og i et morderisk tempo er så stor. Men endelig er jeg fremme ved siste gatekrysset. Så jeg stiller meg opp, pliktoppfyllende som alltid og venter på grønt mens jeg gremmes over alle de idiotene som aldri har tålmodighet til å vente. Men det har jeg. Og jeg venter, og venter, og venter, før… "Unnskyld, men trafikklyset virker ikke. Skal jeg hjelpe deg over? Jeg så deg stå her da jeg gikk forbi for fem minutter siden, så nå tenkte jeg noen burde si fra." Jeg nikker, smiler og lar mennesket ta meg i armen og geleide meg over gata. For mitt stille indre fyrer jeg av noen, ikke helt snille bemerkninger om sløve folk som venter på at alle andre tar ansvar, mens jeg takker høflig for hjelpen.

Neste stopp, Rema. Jeg snirkler meg inn i det hektiske folkemylderet og strekker hals etter et glimt av blått, lokaliserer handlekurvene og famler litt før jeg finner de man kan dra etter seg. I butikken er det trangt som alltid. Min alltid forutseende stokk dunker borti papp, metall og menneskeben mens jeg navigerer blant farger og lukter. Gult felt i albuehøyde og et snev av råtten frukt i lufta, ok, da kjøper jeg ikke bananer i dag. Små felter av rødt og gult forteller meg at jeg er kommet til målet, texmex-hylla, hvor jeg finner det jeg skal ha etter atskillig mysing og famling. Trøtt i hodet og mer enn klar for helg, snur jeg meg… litt for brått. Sekken dunker borti noe, ikke altfor forsiktig, og en pappkasse eller noe knaker stygt i sammenføyningene. At betjeninga aldri kan lære seg å rydde. Jeg snur meg og skuler stygt på hva det nå er. For en gangs skyld bryr jeg meg ikke om å se blid og høflig ut. "Oisann", sier pappesken. Bak der står det visst et menneske. "Har du lyst på en smaksprøve, kanskje?" Hvorfor ikke? En plastgaffel med noe som ser ut som en pølsebit blir stukket i hånda mi og det legger seg en spørrende stillhet mellom meg og damemennesket. "Eh, får du til å spis… jeg mener, du kjenner smaken, ikke sant?"… Tygge, telle til ti, og så svelge munnfullen med pølse og boblende latter som truer med å ta helt over. Alt jeg evner er å nikke en anelse perpleks, før jeg nesten-løper rundt nærmeste hjørne. Først da kan jeg puste.

Nå vil jeg hjem og det er tre minutter til bussen går. All høflighet settes til side mens jeg småjogger av gårde. Stokken klaprer og sveiper i ekstra vide bevegelser. Bølgen av røde, gule, blå og svarte skygger deler seg foran meg og folk fremfører underlige små dansenummer over stokken min uten å ane at jeg er publikum til det hele. Og jeg klarer som vanlig ikke la vær å føle et stikk av skadefryd. Det man ikke vet noe om det har man ikke vondt av, og så videre.

Siste etappe, og nå kan jeg endelig bare lene meg tilbake og slappe helt av. Takket være AtB sitt fabelaktige automatiske oppropssystem er det slutt på å stole på glemsomme bussjåfører. Men stoppknappen, da, hvor var nå den? I disse nye bussene er de jo omtrent usynlige – det hadde jeg glemt. Jammen godt været er fint og endeholdeplassen bare er to stopp unna.

Det bør kanskje presiseres at dette er fri diktning satt sammen av mange opplevelser, men at det handler om faktiske hendelser og helt vanlige mennesker.

Denne lille saken skal sannsynligvis inn i KIM internavisa etterhvert, men det er ingen grunn til ikke å legge den ut på bloggen:-)

God helg, og et kronestykke

På vei hjem fra bussen idag ble jeg passet opp av ei lita jente. Rundt 6-7, kanskje 8, vil jeg tro. Der sto hun så lyshåret og sjenert med skolesekk på ryggen, strakte ut hånda og kom med et tafatt lite "god helg".
Alldeles overrumplet, sa jeg takk og strakte ut min hånd, nærmest på refleks. Fort la hun noe i den, og før jeg visste ordet av det hadde hun pilt over veien. I hånda mi lå ett enkelt kronestykke.

Og der sto jeg, og så sikkert ganske fårete ut, med en mikstur av følelser innabords. Tanken på å få "allmisser", selv i form av ei krone :) byr meg liksom prinsippielt imot. Hadde det vært ei gammel dame hadde jeg i det minste følt irritasjon, om jeg ikke hadde sagt noe. Men her snakker vi om ei lita jente med usikkerhet smurt tjukt utapå.
Skulle jeg da sagt nei takk og gitt det tilbake? Trur ikke det. Skulle jeg ha prøvd å forklare at det var en snill tanke, men at blindinger faktisk har penger selv og ikke trenger å få? (Hva anna en stokken min kunne utløst en så besynderlig oppførsel?) Ja, kanskje det. Vil jo ikke gi ungene dårlige holdninger, liksom. Men når en blir så tatt på senga er det jammen ikke lett å finne de rette orda. Iallfall ikke for meg.

Så en tanke rådvill, stappet jeg pengen i lomma og gikk hjem. Dels rørt, dels lattermild og en liten anelse råtten.

Jeg mener, hva ville dere gjort i mitt sted?

Hei, ny dag :-)

Og slik feires oppstandelsen etter vinterdvalen:

 
 
Bare så synd at føret ikke er helt pyseblindingvennlig enda...



Men det blir det nok snart :) PRISE VÅREN!

Muldra og kampen mot flinkistrollet

Det var en gang en liten dott som kalte seg Muldra. En stillfarende liten skapning som ikke gjorde så mye av seg, og alltid gjorde folk til lags.
Men en dag våknet hun opp, kikket ut mellom krøllhårtjafsene og tenkte "Hei, det er jo en verden der ute, en verden som kan bli MIN! Om jeg bare tør...". Først, var det nok i seg selv, bare å tørre vite om denne verdenen, men uendelig sakte tok hun seg ut, skritt for skritt.
Om denne hennes kronglete ferd i stiløse landskaper er der mye som kan fortelles, men det er en annen historie vi får komme tilbake til.

En dag etter å ha klatret langt og lengre enn langt, opp en slak, men akk så ulendt bakke, gjennom myr og kratt, kom hun til en bekk som var umulig å krysse. For bred til å hoppe over, for dyp og stri til å vasse.
Tilslutt, etter å ha prøvd alt som tenkes kan, satte hun seg ende ned for en pust i bakken. Men straks lød der en dyp og spottende stemme fra jordens indre: "Jasså, så du sitter her og later deg igjen? Du kunne i det minste prøve litt hardere..."
Forfjamset skjøt Muldra i været og så seg skyldbetynget rundt. Neivel, så fikk hun vel fortsette, da, tenkte hun og fortsatte langs bekken, på leting etter et sted å krysse.
Men det varte og det rakk, hun gikk og hun gikk, til hun til sist var så blindet av tretthet at hun snublet i sine egne ben og datt boms ned i et kaninhull. Det var tørt og varmt der inne, og akkurat nok med plass. Så uten å ense den spottende stemmen som stadig hvisket at "den som gir seg har tapt for alltid", la hun seg til for å sove med lyden og lukten av alt som gror som eneste selskap.

Etter å ha sovet både vel og lenge våknet hun og strakte seg mot lyset. Fremdeles støl etter dvalen og enda ikke særlig uthvilt.
Med ett fikk hun øye på en flåte av løst sammenflettede grener ligge og duppe i bekken, like ved kaninhullet. Hurtig kravlet hun seg ned til flåten, og etter å ha forvisset seg om at den virkelig fløt, lot hun seg gli over på den og drive fra land.
"Hvorfor kan ikke jeg også flyte medstrøms en stund, som alle andre?" sa Muldra, før hun la seg ned med et tilfreds sukk.

Best som hun lå der med fred til sinns, brølte en velkjent stemme like ved hodet hennes: "Jeg lukter latskap, jeg lukter TAPER! Hva har jeg sagt om min forakt for tapere og sveklinger? Se å kom deg opp og gjør en innsats for å krysse elva!"
Som et lyn var hun på bena igjen. Men flåten som fint hadde tålt å drive rolig med strømmen, tok nå til å skake og riste. Hva hun enn forsøkte ble hun kastet hit og dit, og til sist nær tippet overbord, ned i det iskalde vannet.
Mens hun lå der på magen og stirret ned i de frådende vannmassene, fikk hun syn på forfølgeren sin like under vannskorpen. En kulemaget, hjulbeint fyr med grått og pistrete hår, som rakk en til rett over knærne. Et strupehode som en bowlingball og kjeft som en basshøyttaler, var det eneste store på han. Og da hun nå så hvilken liten pusling det egentlig var som hadde forfulgt henne så lenge, så ble hun fyllt av en slik overmenneskelig vrede, at med ett eneste rykk fikk hun slengt skapningen opp på flåten.
Der lå han og gispet etter luft mens øynene danset i skallen på han.

"Hvem er det du kaller taper?! Jeg vet hvem du er, og jeg skulle aldri ha hørt på deg: Flinkistroll. Du spiser deg feit på andres nederlag, bare for å bli så tung at du ikke orker løfte hodet høyt nok til å se det lyse ved livet. Du lærte deg å brøle så du kunne skremme små, redde skapninger som meg til å bli flinke, så vi igjen kan løfte deg opp på skuldrene våre for å nyte utsikten og spise gratis av seierens frukt. Den vi trenger, den JEG trenger! Og så kaller du meg svak!"
Slik en kraft la Muldra bak hvert eneste ord, at selv vinden holdt pusten mens den lyttet...

Flinkistrollet ble nådeløst kneblet med en ball laget fra håret hun hadde revet av under alle sine sjelekvaler, og bundet fast bakpå flåten så hun ikke mistet ham av syne.
Etterpå la hun seg tilbake, pustet dypt og lot seg drive på vannets mumling, lyttende til gresset og vinden som hvisket sammen under sola.

Og der ligger hun enda. Om ikke så lenge kommer nok et sted bredden ikke lenger er så bratt, så hun kan fortsette videre på ferden. Og det er jo det hun egentlig vil.
For det er ingenting i veien med en ferd full av motgang, bare en drives fremover av hjertet og ikke en liten sjelelige demon som bare gir deg skam og skyldfølelse tilbake.

Jeg går i dvale...

Noen av mine kjære, trivelige folk der ute har etterlyst liv her på bloggen, og jada, det kommer. Med tid og stunder. Men akkurat nå har min elektroniske hjerne pådratt seg en liten blacknut og er inne til hjernespesialisten en liten tur for andre gang på tre måneder. Så jeg er henvist til lille mobil, skal jeg blogge noe.

Og hva min organiske lille hjerne angår... Veeel, så sku jeg nesten snart sett at den og tok litt pause, for selvom det vel er en slags doktrering den også er utsatt for, får det bare prosessorene til å gå varm her.
De siste ukene har jeg bare gått rundt meg selv. Jeg har gått til tankevekkende samtaler, skrevet på min lille brailledings, tenkt, skrevet en bråta mailer, tenkt, enda flere tekstmeldinger og... nevnte jeg tenking, tro? I tillegg til eller som en årsak av, alt det nye som skjer. Gudene må vite.
Dere skal såvisst få et innblikk i dette her når tida er inne og koblingene ikke fullt så overoppheta. Men fadder heller, noen ganger må selv stabeisen Muldra kapitttulere. Stenge døra, trekke det sorte pelspleddet (som for de innvidde, fortsatt blir kalt "bjørnen Suzy") og rope TIMEOUT, inn i ingenmannsland. Jeg går i dvale.
Det er vel et døgns tid siden jeg gikk i hi, og alt nå håper jeg snart denne trangen til mental nullstilling skal gå over, for det er ikke det gøyeste man kan ta seg til. Men nødvendig, dessverre. Man kan ikke alltid være blid å positiv, kun for å gjøre folk til lags.

Så folkens, nyt livet, naturen og hverandre (øh, det hørtes litt suspekt ut, men lar det stå, på pur f...) så kommer jeg plutselig dansende tilbake, full av livsmot!

Med hilsen fra Muldra, Suzy og daisy-spillern