Alldeles overrumplet, sa jeg takk og strakte ut min hånd, nærmest på refleks. Fort la hun noe i den, og før jeg visste ordet av det hadde hun pilt over veien. I hånda mi lå ett enkelt kronestykke.
Og der sto jeg, og så sikkert ganske fårete ut, med en mikstur av følelser innabords. Tanken på å få "allmisser", selv i form av ei krone :) byr meg liksom prinsippielt imot. Hadde det vært ei gammel dame hadde jeg i det minste følt irritasjon, om jeg ikke hadde sagt noe. Men her snakker vi om ei lita jente med usikkerhet smurt tjukt utapå.
Skulle jeg da sagt nei takk og gitt det tilbake? Trur ikke det. Skulle jeg ha prøvd å forklare at det var en snill tanke, men at blindinger faktisk har penger selv og ikke trenger å få? (Hva anna en stokken min kunne utløst en så besynderlig oppførsel?) Ja, kanskje det. Vil jo ikke gi ungene dårlige holdninger, liksom. Men når en blir så tatt på senga er det jammen ikke lett å finne de rette orda. Iallfall ikke for meg.
Så en tanke rådvill, stappet jeg pengen i lomma og gikk hjem. Dels rørt, dels lattermild og en liten anelse råtten.
Jeg mener, hva ville dere gjort i mitt sted?
Hmmmmm nei sannelig ikke godt å si hva jeg hadde gjort hvertfall... Men det var jo i og for seg en ekstremt søt tanke på den jenta da ;)Er vel ikke mange på den alder'n som egentlig ville gjort det der...
SvarSlettTa godt vare på den krona du og sett den på utstilling et sted som en påminning om at det finnes mennesker med en grunnleggende godhet og omsorg i seg fortsatt :))