Tjenere?

"Du har jo nesten en tjener her, du", sier kaffebesøket mitt med et glimt i øyet. Hun fra den synskompanserende staben er nettopp ferdig med å gulvkosting og bordtørking og forlater leligheten.
Stemmen bak disse ordene er varm og munter, uten spor av forakt. Men uansett hva fornuften min sier, treffer det noe. En tagg i hjertet. Spikeren på hodet...

Jeg leste i en blogg en gang, definisjonen av forskjellen på tjener og assistent: En tjener gjør jobben for deg, fordi du ikke ønsker eller gidder å gjøre den, selvom du er i stand til det. Assistenten gjø hele eller deler av arbeidet, enten fordi du ikke er i stand til det, eller at oppgaven blir for stor.
En ganske god definisjon, synes jeg, hvor det burde være greit å resonere seg frem til hvilken kategori en hører hjemme i. BURDE...

Det er snart fire år siden jeg flyttet hit på Devle, nettopp for å lære meg at en hjelpende hånd både kan være godt og riktig i gitte sammenhenger. For meg selv har jeg mer eller mindre akseptert at verden ikke går under om noen sjekker lovegolvsfaktoren rundt marsvinburet, eller at det ser sånn noenlunde ut på kjøkkenbenken. Rent logisk ser jeg jo at skulle eg ta hånd om dette hver dag hele året rundt, ville livet mitt ikke bestå av stort anna enn jobb, husstell og søvn. Et nokså fattigslig liv, med andrre ord. Jeg tror jeg forstår, iallfall.
Men så, med en gang det går i døra og noen andre slipper inn... Jeg klarer ikke slutte å tenke på det. At for de ser det sikkrt ut som jeg bare er lat. Som om jeg bare ikke gidder. For Muldra er da fullt istand til å gjøre husarbeid selv, hun. Eller er hun virkelig så svak og selvopptatt at hun trenger "tjenere"?
Overalt blir jeg møtt med at "ja, for du vil vel helst klare mest muligselv?"... De skulle bare vite! Hvor mye jeg avskyr å være avhengig av andre. Hvor glad jeg blir, hver gang jeg fikser noe på egenhånd, og hvor vondt det er når kreftene ikke strekker til.
Og hva er egentlig mest mulig? Noe sier meg, at hadde de som stiller slike spørsmål visst hvor høyt jeg legger lista på hva jeg EGENTLIG skulle klart, ville de forstått hvorfor jeg forsvarer så iherdig at selvstendighet ikke alltid bør være målet over alle mål. Men logikk er en ting. Følelser, noe ganske annet.

Nå gjemmer jeg meg bak kaffekoppen og et galgenhumoristisk glis og sier: "Ja, bare gni det inn du, hahhaha". Selvfølgelig er det bare tull.
Men bak selvironiens glorete maske renner skammens bitre tårer. Og strør enda mere salt i sårene...

Når skal selvaksepten komme hele meg til gode?

La meg være ung!

"... La meg være i fred. La meg være ung. La meg følge med",

synger Wenche Myhre. Og ikveld har jeg sannelig lyst til å synge det, jeg også. Kanskje har jeg hatt lyst til det lenge, når jeg tenker etter. Men særlig nå.

For ikveld har jeg gjort ting jeg aldri har gjot før. Ting mange gjorde alt fra de gikk på ungdomsskolen. Jeg har vært på grillparty, til en person jeg ikke har kjent spesielt lenge. En person som er på min alder. Møtt folk jeg aldri i mitt liv har truffet før som også er på min alder. Spist godt og drukket godt (som både kjentes og syntes: :P). Snakket, lyttet, og ledd. Og vet dere, jeg overlevde!
Dette var så nytt, så spennende og fint. For en gangs skyld følte jeg meg som ei helt vanlit jente.
Vel, så var jeg den eneste der som ikke studerte eller hadde en"skikkelig" jobb. Men det gjorde ikke noe. Så var det riktignok støttekontakten min som holdt festen, men ingen så ut til å bry seg syndelig om det og slik jeg hadde foreestilt meg, bli forlegne på vegne av oss. Velger å tro at min spøkefulle, litt rappkjefta presentasjon av  bekjentskapet vårt, bidro til å avdramatisere det hele. At jeg var den mest stille og tilbaketrukne er det ingen tvil om, men til min store overraskelse var dette helt i orden, både for de andre og ikke minst, for meg. Jeg  kunne glede meg over å sitte og lytte, og av og til slenge inn en kommentar, uten at dette ble rart. Jeg var en del av fellesskapet. Ung og LEVENDE.

Uhyre sakte, men sikkert famler jeg meg fram til den unge jenta jeg faktisk er. Hun bryter seg ut gjennom lag på lag av bråmodenhet og tungsinn. På jakt etter en gnist av spontanitet. En liten pause fra fornuft og fremtidsplaner.

Mer enn noen sinne ønsker jeg meg fri, fra å være en bruker med behov. Fri til å nyte live, og til bare å være meg!