24.juli. TASMANHAVET BY NIGHT! (and day)

Vi er i New Plymouth, en by på vestkysten av Nordøya, og for første gang i mitt liv har jeg virkelig opplevd storhavet! Fornemmet mer en jeg forstår, hvilke enorme dimensjoner og krefter det kan by på.

Formiddag. Vi vandrer hjemover i retning hotellet etter flere timer i et vakkert parkanlegg, og har bestemt oss for å gå en lengre omvei langs The Costal Walk, en asfaltert gangvei langs ved sjøen. Sa jeg sjøen? Jeg skjønner fort at dette ikke akkurat er Trondheimsfjorden.
Alt langt oppe i gata, sikkert hundre meter unna promenaden, minst, hører jeg havets drønn. Når vi kommer ned ved det første utsiktspunktet blir jeg bare stående og måpe av forbløffelse. Utover ser jeg bare vann og atter vann. Som et blankt, lysegrått speil som reflekterer de beskjedne solstrålene, sendt ned fra den overskyete himmelen. Strekker seg utover i en uendelighet det er umulig å fatte. Også bølgene... For første gang får jeg virkelig se hvordan bølgene plutselig bare formes midt ute på det grå speilet og kommer glidende innover. I tillegg kommer lyden. Jeg kan helt tydelig høre hver enkelt bølge komme rullende innover; ofte flere samtidig, med hver sin rytme. Mens vi vandrer langsetter promenaden og jeg fylles med lyden, lukten og synet av havet, tenker jeg at bedre kan det ikke bli. Men der tar jeg feil. Det mest magiske øyeblikket kommer senere.

Etter en bedre middag bestemmer vi oss nok en gang for å gå ned til havet, for å se hvordan det tar seg ut om kvelden. Ute er det mørkt, men temperaturen er god. Det føles nesten vinnstille, litt disig, men ikke regn. Kan hende er det stillheten i byen rundt oss som gjør det, men jeg synes jeg kan høre havets brus enda tydligere enn før. Suser og sukker, og stadig disse dumpe drønnene. Saktmodig, men samtidig med en slik intensitet at det er som jeg kjenner dets styrke.
Vi står på samme sted som sist. Foran og over oss ligger et lokk av tåke. Havet er usynlig. Men vent, der skimter jeg en hvit prikk dukke fram fra disen, og den blir stadig større. Så forvandles den til en stripe som kommer glidende, sakte, sakte mot meg. Bredere og bredere blir den, til slutt løser den seg opp like ved stranden.
På en treplatt lengre nede, så nært som det nesten er mulig å komme havet uten å bli våt, blir vi stående, LENGE. Bak oss skinner lysene fra byen; foran oss ligger mørket som nærmest suger meg fast. Jeg står blikk stille. Lyttende, stirrende. Ser bølgene dannes på tre steder nært land. Alltid de samme stedene. Lyden omslutter meg, og er en levende, pulserende guide for blikket mitt, Et dypt drømm ute til venstre, og der skimter jeg den første krusningen. Et nytt drønn etterfulgt av en ny hvit skumtopp litt lengre til høyre. Vannet bruser mens bølgene fråder og brer seg utover. Noen ganger møtes de, to eller tre bølger som former en hvit, buldrende linje. Rett foran meg skimter jeg vannkanten og noen runde steiner. Her fråder og skummer det nesten konstant. Så, uten forvarsel slår en bølge hardt mot land og sender en vannsprut rett opp i været. (U)heldigvis er ingen bølger store nok til å slå inn på land. (Ja, jeg håpet faktisk på å få meg en dusj, nesten. Er jeg rar?:p)

Tåka glir bort, bølgene stilner og vannet blir klart med bare noen få krusninger, før alt vender tilbake med fornyet styrke. Jeg er fullstendig fanget i en magisk verden. En verden bestående av saltvannslukt, frådende dønninger og havets røst. Eller, jeg vil heller kalle det musikk. Et flerstemt orkester som spiller en melodi med sin egen, uforutsigbare rytme jeg ikke evner å finne ut av, enda så hardt jeg prøver. Tilslutt lar jeg meg heller rive med og merker at rytrmen sitter i kroppen, når jeg bare lar tankene flyte. At noe sånt kan gjøre en så lykkelig!

10.juli. Vinter i New Zealand

"Brrr, så kaldt det er..." Jeg kryper småhutrende ut av dyna, andre morgenen min i New Zealand, og kroppen min er ikke fornøyd med kulda som sitter i veggene. Småfebrilsk springer jeg rundt og leter etter klær, mens jeg priser meg lykkelig over fenomenet vegg-till-vegg-tepper, som stort sett fins overalt her i dette huset.

At jeg syntes det bare var deilig og friskt dagen før, husker jeg først når jeg har fått i meg en varm kopp kaffe, men virkelig hvor vakkert og deilig det er, usker jeg ikke før jeg går ut døra. Ute skinner nemlig sola. Den luner blidt mot ansiktet og tiner opp stive lemmer og isklumptær. Lufta er frisk og kald, slik den er på de virkelig fine oktoberdagene hjemme. Det er fint å være ute ved det lille huset på landet med bare en gård som nærmeste nabo. Ellers er det bare grønt, bølgende hav rundt oss. Flate, gresstekte sletter med små, runde hauger spredt utover som sukkertopper, samt noen trær og gjerder her og der. Rene Hobbsyssel-landskapet.

Vi drar inn til Matamata som er nærmeste tettsted. Rusler litt i butikker, og gjør oss kjent. Stikker innom turistinformasjonen som virkelig har gjort sitt for å sette hobbit- og ringenes herr-preg på atmosfæren. Det er nemlig ikke helt tilfeldig at jeg nevner Hobbsyssel, for det ligger like i nærheten. (Ingen som tror JEG skal dit, vel?:p)
Forøvrig er det ikke bare turistinformasjonen som vet å utnytte hobbit-fenomenet. Lo ganske rått da vi fant dette skiltet.

Vi setter oss på en lunskafe, ute. Tenk, det er vinter og vi kan sitte på utekafe. Dette her kan jeg lære meg å like!

Etterpå rusler vi bort i Centennial Drive, en slags park eller botanisk hage som ligger i en halvirkel rundt Matamata sentrum. Et utrolig vakkert sted! vi rusler inn blant høye trær fra alle verdenshjørner. Bøk, palmer, magnolie – som har noen veldig store og pelskledde knopper som gåsunger på lengde med små egg – og kauri, New Zealands nasjonaltre. Mens vi rusler rundt og kikker på trærne kjenner jeg tørt løv under føttene. Samtidig kjenner jeg helt tydelig lukta av nyslått gress og den varmende sola. En kan trygt si at det er en spesiell opplevelse.
Men det mest fantastiske er allikevel "The Fern Wallk", eller bregnestien på norsk. Et lite, inngjerdet område der de har latt gro tett i tett med New Zealandsk utskog, for det meste bregner, flere meter høye. Idet vi lukker oss inn på denne stien er det som å tre inn i en annen verden. Bregnene strekker seg metervis over hodene våre og danner et tak av sammenflettede blader. Mens jeg går langs stien som er oppmerket med trestokker og hører på bregnesuset, setter en fugl i med en liten melodi jeg aldri har hørt. Jeg får med en gang følelsen av å gå i en jungel, selvom jeg tviler på at stien er mer enn hundre meter lang.

Vår solfylte dag fortsetter en god stund til før vi vender hjem, og det er ikke før utpå kvelden når jeg sitter og varmer hendene på en kopp grønn te og gruer for å krype under dyna på soverommet uten noen form for innlagt varme, at jeg kommer på at det tross alt egentlig er vinter.

07.juli. Ut på eventyr!

Noen dager er jeg som et lite barn igjen, simpelthen gjennom måten jeg kan glede meg over tingene på. Ingen logiske tanker om hvor interessant, spennende eller utfordrende dette skal bli. Bare en hoppende glede og en dyp fascinasjon over de små tingene som skjer her og nå. Slik var selve reisen til New Zealand også.

Vi sitter på Kastrup og venter på flyet som skal ta oss til Singapor. Kilingen begynner i å blafre som en liten sommerfugl i magen, så sprer kilingen seg til knærne og opp i brystet, og videre til føttene og ansiktet. Tilslutt sitter jeg der og kjenner det gnistre helt fra tåneglene til hårspissende av glad, hoppende energi. Tvers gjennom ørsketåka, som har ligget der siden vi sto opp klokka halv fire om morgenen, kjenner jeg energien.
Jeg stirrer rundt meg og jeg lytter. Snapper opp små bruddstykker med asiatisk og andre språk.

"Wow". Tanken slår ned i meg som et lyn. "Jeg skal reise helt til Asia, til en annen verdensdel!" Mammas nøkterne kommentar om at 'så skal vi jo videre til enda en verdensdel, Oseania', biter liksom ikke på meg. For der snakker de jo engelsk, og så bor det jo folk jeg kjenner der, liksom. Nei, jeg er simpelthen yr av tanken på å skulle mellomlande i et land der språk og hårfarge og kultur og alt, er så forskjellig fra vår.

Bare det å skulle ut på en så lang flyreise gjør meg godt over middels gira. Alt fra den diskre, høflige måten flybetjeningen glir umerkelig rundt oss og deler ut diverse ting. Flymaten som er LANGT over norsk standard, men som det er en kunst å få i seg uten å søle utover både meg selv og mine medpasasjerer (neida, det skjennde ingen uhell, heldigvis). For ikke å snakke om de små tv-skjermene som foruten å vise filmer, også viser kart over hvor vi flyr.
Vi flyr over Afghanistan, Pakistan og India, og jeg klarer ikke slutte glise av tanken på at nå flyr vi over de landene der noen av mine favorittbøker foregår. Sånn som Shantaram, Balansekunst og Gutten som hadde svar på alt. Når jeg kjenner igjen navna blir jeg bare helt satt ut, og jeg vil ingenting annet enn å hive meg ut på eventyr til alle disse landa med nye lukter, lyder og steder.

På Singapor Airport er jeg ikke stort bedre, selvom jeg nå er så ørsken at det kjennes ut som jeg går på vann. Men det er teppegulv jeg trår på, overalt er det mønstede tepper som skaper en nesten lydløs atmosfære klokka halv seks om morgenen. Mørket omslutter oss og de høye glassveggene, noe som bare forsterker den fredelige atmosfæren. Det er grønne planter overalt - ja faktisk trær som ser ut til å vokse rett opp fra gulvet - og like ved kafeen vi setter oss på, en diger dam med enorme fisker som er orange med brune og hvite flekker. Jeg blir med utenfor en liten tur. Det styrtregner, så alle gjemmer seg under tak, men ikke jeg. Etter mye nøling og "vil alle tro jeg er en komplett idiot nå"-tanker, tråkker jeg ut og lar 26 grader varmt regn falle mot ansiktet og hendene, og inni meg risler det frydefullt.

Jeg er en menneskelig magnet for alt som heter inntrykkk og eventyrlyst, og mine indre barn danser en stille krigsdans mens kroppen prøver alt den kan å slappe av. Kanskje ikke så rart jeg er helt i svime når vi tilslutt ENDELIG kommer oss på flyet til Aukland. Takk og lov for at siste etappe er "bare" ni timer, i motsetning til den forrige som var tolv...

Glimt fra den store reisen

Heisann og hoppsan lesere! (neida, bloggen er ikke død, selvom det kanskje virker sånn)

Men nå kommer det til å bli litt mer liv her fremover, ettersom jeg har bestemt meg for å dele noen glimt fra ferien min med dere :-) Jeg har nemlig vært på en tre ukers ferd til andre sida av jorda, nærmere bestemt New Zealand. En fantastisk opplevelse, fullspekket med gode minner!

Intensjonen min var egentlig å skrive om alt som gjorde inntrykk på meg mens jeg var der, like etter at det skjedde, men ettersom inntrykka hopa seg opp, ble det vanskeligere og vanskeligere å få noe fornuftig ut av det hele. Så jeg har bare et par-tre tekster som er helt ferdige, noe uferdig skribling i pc-arkivet og hundrevis av ideer i det atskillig mer ustabile arkivet som er hjernen min. :P

Og utålmodig som jeg er etter å formidle, fant jeg ut at det er like greit å slenge ut det jeg alt har, fremfor å vente på at alt skal bli ferdigskrevet. For det kommer til å ta LANG TID… Kronologien blir ikke helt som den skal, men shit la gå, så perfeksjonistisk gidder jeg faktisk ikke være.

Håper dere får glede

av å følge meg på denne reisen!