Høyt og lavt: ordbilder fra et spennende år

Livets tivoli, sett fra innsiden

Velkommen inn på livets tivoli!
Spenn deg fast, og gjør deg klar til en oppdagelsesreise du ALDRI glemmerr!
Med bind for øynene og uten redningssans, skal du finne din vei,
ditt mål og din mening.
Her er noe for en hver smak:
Frister det med en dose svimlende sentrifugalkraft og ustyrlige latterkramper?
Henge opp-ned i en ubekvem stilling mens du ikke vet om du fryder deg eller egentlig bare vil hjem?
Eller kanskje en berg- og dalbane i et mørke som aldri går over...?
Frister det heller å forspiser seg på sukkerspinn? Til alt bare blir hysterisk morsomt og kvalmende, nydelig og forferdelig på en eneste gang.
Vil du snu, sa du? Dessverre, det er ikke mulig.
Tok du noen uinformerte valg underveis, sa du? Vel, det var da synd. Men husk, du må stå for valgene dine.
Her finnes ingen snarveier,
ingen kart.
Alt du har er ditt indre, ustyrlige kompass...

***

På stedet hvil

Hun løp

Med timene

Dagene

Ja selve livet.

Oppover, fremover

fortere, høyere.

Til hun trodde hun hadde vinger.

Helt til unnabakkene kom,

og hun fortsatte å løpe.

Fortere, fortere.

Mens farttsvinden hvisket henne i øret

alt hun kunne glippe

Så hun løp

til avgrunnen

nesten

slukte henne.

Nå står hun her

Like bortenfor kanten på avgrunnen.

Avgrunnen hun bare kan forlate, ett skritt av gangen,

Og så et halvt skritt tilbake igjen

Time for time,

Dag for dag,

Hvert skritt

en mil

i meter.

Hun går langsomt nå

Med livet foran seg

Og avgrunnen ved siden.

Hviler nå,

Selv om livet løper i forveien.

Hviskende, lokkende:

«Kom, kom! Ennå kan du fly igjen.»

Men hun lener seg tilbake og venter på en gammel venn.

Kjedsomheten.

Som kommer med håp om bedre dager,

Fulle av livskraft og mot,

Lys og farger.

Om hun bare tør vente.

Være.

Holde ut.

Litt til...

********

Det har vært stille her på bloggen, lenge nå. Ikke fordi det har skjedd så lite. Nei, heller fordi det har skjedd så utrolig mye. Så mye at det har vært umulig å finne overskuddet til de store, eller små, viktige eller uviktigee ordene. Det har rett og slett ikke vært plass til det. Plass er det så som så med enda, men kanskje kan ordene hjelpe meg å rydde litt i et hode overbefolket av inntrykk. Jeg har vært så høy på livet, i over et år nå. Høyt og lavt i mer enn en forstand. Det har vært gøy og skremmende. Fint og forvirrende. Som en forvokst tenåring har jeg hoppet rundt og utforsket livets høyde og dyp, seksten år for sent. .

Ta det med ro, jeg både lever og overlever. Det skal til og med komme noe som er hakket mer begripelig fra denne kanten om ikke så lenge

Til neste innlegg, en gang der fremme.

En liten hyllest til høsten og til gleden av bevegelse :-)

Jeg lurer på hva det er med meg og høstmørket, egentlig. Så fort jeg kommer ut, blir jeg så trygg inni meg selv. Ja, jeg kan ha det sånn ellers på året når jeg er ute og går også, men høsten er spesiell. For jeg simpelthen elsker å dra på oppdagelsesferd i mørket. Rart, kanskje? Er jeg ikke redd for å gå meg bort? Men svaret må enkelt og greit bli, nei, ikke i det hele tatt :-) For når kroppen glir inn i sin faste vandrerrytme, er det som jeg glir inn i min helt egne, private vverden der tida står stille. Samtidig blir jeg så ufattelig klar over omgivelsene. Hvert et skritt, hver en sprekk i asfalten og hver en lukt.

Jeg elsker frihetsfølelsen av å legge i vei uten å vite hvor jeg skal. Når det eneste jeg vet er at jeg skal hjem igjen, men om det kommer til å ta en halv time, to timer eller mer, er opp til tilfeldighetene.
Jeg nyter at mørket legger seg rundt meg som en kappe mens gatelyktene blunker sine vennlige små hilsner til meg, slik at jeg ikke havner på ville veier.
Og selv om mange synes de er kjedelige og bråkete, liker jeg de store, rette veiene med sine trygge gang- og sykkelstier, hvor jeg blir en liten dråpe i elva av konstant bevegelse som finner glede i det å bare være til.
Men når følelsen av å bli fanget i dragsuget fra de store veiene blir for sterk, er det ingenting som de små, snirklete boliggatene, så mørke til tider, at hadde ikke husene stått der med sine små firkanter av lys, hadde jeg ikke sett hånden for meg. Her får min hvite, lange følgesvenn nok å henge i med, mens omrissene av lys og skygge danser i øyekroken tett ved meg og trafikken bruser langt brte i det uvisse.
Ikke minst, elsker jeg å være der jeg egentlig ikke er helt sikker på hvor er. Hvor den eneste måten å finne ut om jeg står ved veien videre eller en gårdsplass, er å faktisk å gå inn dit, og faktisk være så freidig at jeg gjør det, med den hvite følgesvennen skjøvet trassig ut foran meg som et førsteklasses alibi for å snoke rundt hushjørnene. (Neida, det er ikke derfor jeg gjør det, men litt gøy er det nå uansett). Hele tiden med vissheten om at jeg kan snu hvis det blir for skummelt, for det er mitt valg å være her.
Jeg liker til og med følelsen av å tro jeg befinner meg et sted, for så å ende opp i en helt annen retning enn jeg hadde forutsett. Spesielt når jeg kjenner meg igjen, og jeg har en lys leilighet og en varm kopp te å se frem til :-)

Er det noen som fortsatt lurer på om jeg er litt sprø? ;)

Location:Hørløcks veg,Trondheim,Norge

Ingenstedsflukt

Kjære store, skremmende verden.

Så du lurer på om jeg har "vondt i viljen"? Fordi jeg bare sitter der med strikketøyet mellom hendene og blikket festet i ingenmannsland. Fordi jeg vegrer meg hver gang du foreslår noe som går ut på at jeg er i fokus og tilstede for denne verden i mer enn fem minutter. Du vil så gjerne ha meg med, men jeg bare forsvinner.

Jovisst vil jeg. Jeg ønsker så gjerne å ha lyst. Men jeg er et tomt skall, en levende død. I oppløsning, uten tanker, uten følelser, uten vilje. Man har ikke vondt i noe som ikke er der. Eller har man det likevel?

La meg leve i små doser. Når vi samles til måltider, fem minutter her og fem minutter der. Vis meg de små detaljene som sansene kan fordype seg i. vis meg solstreifet over et tilfrosset vann, eller la fingrene mine se på en knopp som er i ferd med å briste. Glimt av virkelig liv, små nok til at jeg kan holde på dem.

La meg hvile på bølgene av ro og trygghet, latter og morskap, så kanskje tør jeg være levende for en stund. Men spør meg ikke hva jeg vil for ofte. Det er for vondt å minnes på at jeg er "ingen". At jeg ikke klarer være til stede i meg selv med tanker, ord og drømmer.

For mellom alle fnuggene av tomhet og ikke-eksistens hviler mørket. Et mørke og en smerte så stor at jeg ikke kan bære den. En fortvilelse så dyp at den tar pusten fra meg..

I noen korte, eviglange timer var jeg der i går, midt i smerten, angsten og fortvilelsen. Først da kunne jeg ta imot det jeg trenger som mest: Varme, trygghet og omsorg. Men frykten for dette jeg trenger så sårt, er så stor. Ei heller den kan jeg bære for lenge av gangen.

Derfor er jeg atter en gang spredd for alle vinder. I fri flyt midt i et tomrom jeg både elsker og hater. Ikke la meg forsvinne fullstendig! Men la meg hvile mellom minuttene jeg virkelig lever. Det er hardt å klamre seg fast til seg selv, men jeg vet jeg må..

Tåler du sannheten...?

Hei, du som lytter.
Er du der?
Er du virkelig der?
Kan du låne meg en hånd til frykten min?
en skulder til sorgen,
etpar ører
og et åpent sinn til skammen?

Vil du bare høre
en ikke akkurat kjær, men like fullt kjent melodi
med sine egne variasjoner.
Eller vil du lytte
til en historie utenom det vanlige,
en historie du ikke kjenner.
Om svik og sorg og sinne,
men også om ømhet og varme som gikk galt?

Tåler du å høre,
vil du prøve å forstå?Eller vil du bare snu deg bort
med et skuldertrekk
og en foraktfull stillhet...?
Jeg er så red
den farlige stillheten.

Hjelp med med fortidens puslespill,
men pass på,
la meg få legge MINE brikker!
Så kan jeg kanskje
en vakker dag
lære meg hvordan det føles
å bli HEL.

Heksedans

I begynnelsen, et sandkorn ubestemmelig mørke. Så, en iling, en spenning i kroppen, et tomrom på innsida.
Et vakuum som trekker meg inn til seg. Inn til... noe annet. Noe som får meg til å plugge ørepropper i ørene og forsvinne.

Musikken starter
Jeg kjenner kroppen gli inn i sin faste, hvileløse rytme. Fra rom til rom, gjennom hele huset; uten rytme, uten stil. Kun en hvileløs, dansende vandring, bak en mur av lyd.
Musikken driver meg
hardere, høyere, dypere inn i drømmene. Bildene der lokkes fram er ekte, ja så ekte! De fargene der males er rike og nyanserte, fulle av liv og lukt og ekte følelser. Men bare for mitt indre.
Bak min vegg av lyd og pumpende energi,
der finner du mitt univers. Et univers der jeg har kontrollen. Hvor jeg oppnår noe, er til nytte, men også er sårbar og kjenne følelsene på kroppen, og hvor jeg tør flykte i panikk. Her møter jeg mennesker som den jeg egentlig er, bak mitt speilbilde.

Inn i musikken var det Muldra som gikk - kanskje.
I musikken er det Muldra som råder - iallfall er det lett å få seg til å tro.
Men så, hva med etterpå? Hva med hun som stiger ut av inferno og inn i stillheten?
Se hun er INGEN. Føler seg like vektløs som en godværssky på himmelen ser ut, og full av like mye tåke.
Hun er forlatt av sine skyggevenner, og har ikke mot til å finne en god varig erstatning.
Men suget etter smerten som egentlig ikke er der, er borte...

Men nå er det slutt. Når mørket roper og rytmene kaller skal jeg stoppe opp.
Ikke la meg rive med, men stå med begge beina plantet fast i jorda. Forsøke å se hva som egentlig er der, i mørket.
Men det kommer til en bli en ensom ferd, og jeg kommer til å savne "den andre siden".

Facebook-bobla

I lengre tid, ja i flere år, faktisk, har jeg hatt lyst til å skrive noe – tankefullt, kritisk eller ironisk – om fenomenet facebook. Dette altoppslukende nettsamfunnet som har blitt en så stor del av manges hverdag. Men andre måtte ta ordene i sin munn, eller penn, for at jeg skulle våge la meg inspirere. Denne svært velformulerte kronikken i Morgenbladet traff imidlertid såpass ettertrykkelig at behovet for å skrive noen tanker selv, meldte seg.

Farvel Facebook

Fcebook, ja… hva skal en egentlig si? Hvor sdkal en begynne? Jeg husker ikke når jeg første gang begynte å tenke over det, men jeg vet iallfall at det er opptil flere år siden min første ordveksling rundt hvor merkelig fenomen denne fjaseboka egentlig er, fant sted. For hva er det egentlig man gjør her inne?

Livet i fb-statuser

"Hva tenker du på?" Unnskyld meg, men det er egentlig et ganske personlig spørsmål å stille av et nettsamfunn. Vel, så forstår jeg jo at det er en ikke helt vellykket oversettelse av det engelske "what's on your mind?", men allikevel… Man skulle kanskje tro at når en er istand til å se og fundere over hvor bak mål dette status-fenomenet egentlig er – jeg mener, etter å ha lest hva all slags fordums venner har hatt til middag den siste måneden, burde det begynne å ringe en bjelle hos noen og enhver – var en istand til å holde seg klar av statusfella selv, men den gang ei. Jeg har vel aldri vært blant de verste, men jeg har definitivt min del av statuser jeg strengt talt ikke hadde trengt å dele. Hvor man nå skal trekke den grensa?

For min del, tror jeg grensa er nådd med følelsen av at man, det være seg meg eller andre, lever gjennom sine fb-oppdateringer. En slik periode hadde jeg en tid da humøret og livet i sin helhet var for oppadgående. Lykken over de små tingene i livet var rett og slatt så berusende at jeg bare måtte dele den med andre. Igjen og igjen, og igjen. En dag mens jeg satt og nøt en grytidlig morgenfrokost, tok jeg meg imidlertid i å glede meg mer over min egen velformulerte stemningsrapport på facebook enn over solvarmen og kaffeduften jeg hadde beskrevet i store ordelag. Dette var ikke bra; såpass skjønte jeg.

Noe av magien tror jeg, ligger i gleden over å dele og få respons. Et uskyldig "kos deg!" eller "skulle ønske jeg var der", ja sågar at en ytterst perifer venn trykker "liker", kan bety så uendelig mye. Ofte for mye, kanskje.

Kommer jeg til å gjøre som Morgenbladets skribent, å begå "facebook-selvmord"?

Nei, ikke med det første. For meg tror jeg nemlig facebook ennå kan ha en viktig funksjon., som treningsarena.

Jeg er nemlig en av dem som selv på nettet er ganske innesluttet. Åpne, anonyme forum og samfunn hvor en ikke vet hvem det er man snakker med, har ikke føltes som en lettelse for meg, slik det er for mange med sosiale vansker, men heller gjort meg mer sjenert. På facebook kan jeg derimot følge med på folk jeg kjenner, om så bare litt, og sakte, sakte har jeg våget meg frempå med en kommentar eller tre. For et par-tre år siden hadde jeg hjerteklapp hver gang jeg skulle skrive en kommentar; det skulle en ikke tro nå :P

Det andre og vel så viktige er det jeg nevnte over, nemlig dette å dele. Hele nettsamfunnet er jo bygd opp rundt dette at man deler ting man er opptatt av med andre. Før fikk jeg hetta bare noen spurte meg hva favorittmaten min var, og fortsatt blir jeg godt over middels stressa av å skulle fortelle hva jeg liker av musikk, bøker, filmer osv. Men det har blitt bedre, og det tør jeg påstå er takket være facebook. I mitt eget tempo og til den jeg vil (ære være personverninnstillingene!) har jeg kunnet dele små glimt av livet og interessene mine, og jeg har tatt del i andres liv. Latt meg glede og provosere. Ja, tilogmed hatt mot til å gjøre bruk av mine diplomatiske evner og svare på usaklige kommentarer, noe som har gitt enorm mestring!

Så ja, jeg trenger nok facebook-bobla mi en stund til. Kanskje vil jeg en dag forlate bobla og stenge den bak meg for godt. Men ikke enda. Jeg trenger en bro mellom lille meg og og store verden. Så får det bare være at det er glansbilde-Muldra du blir kjent med der inne i første omgang.

Hvor ville jeg vært idag?

For øyeblikket er jeg fanget i en tankerekke som kanskje ikke har så mye for seg, men som jeg allikevel tror er viktig for meg å gjøre meg litt ferdig med.
Tankene kom etter at jeg forleden dag var en tur nede på det brukerstyrte treffstedet vårt. Der har jeg vært mange ganger før og forsåvidt trivdes, men det har liksom vært noe som manglet. Istarten var det kanskje mest på grunn av sosial angst, men det har ant meg veldig lenge at det bunner i noe mer, uten at jeg har turt å innrømme det for meg selv. Nå fikk jeg imidlertid bekreftet det.

Det var en ny gjeng her denne dagen, hvor kun et fåtall var folk jeg hadde møtt før. Felles for dem, var at de var mer "oppegående" enn hva jeg trodde og visste. I starten, mens den mer utviklingshemmede garde var tilstede, antok praten den litt undelige formen det lett gjør. Et litt enfoldig fokus på primærbehov og særinteresser, utsagn så ulogiske at de ble komiske i seg selv (for meg), og fleip og latter over ting jeg rett og slett ikke forstår er morsomt. Men etterhvert var vi bare noen få igjen, og plutselig antok praten en helt annen dimensjon som jeg aldri, og da mener jeg faktisk ALDRI, har opplevd der inne. Vi snakket sammen som VANLIGE FOLK. (Huff, det føles ikke så bra å bruke slike uttrykk som oppegående og vanlig for en som er så fordomsfri av prinsipp som meg, men nå har jeg faktisk behov for å være litt ærlig mot meg selv!)

Når jeg lo, var det i fellesskap med de andre. Ikke slik det så ofte har føltes, at jeg var en utlending i en fremmed kultur som de innfødte har tatt til seg. Vi kunne snakke sammen om dette som er litt annerledes; den brutale ærlighetene og den litt speisa humoren vi kanskje ikke forstår. Vi utvekslet historier og lo sammen, med en felles forståelse av at det på ingen måte var vondt ment. Selv treffstedleder B, som er en av de mest åpne ansatte, var, tja... mer menneskelig, liksom. Jeg satt blant brukere, uten å føle meg som bruker. Følte meg som en del av det sosiale miljøet, for aller første gang!

Disse som jeg pratet med hørte til det andre bofellesskapet her på tunet, og det er dette som har fått meg til å begynne å tenke i litt nytteløse baner: Hva som hadde skjedd om jeg hadde flyttet til den andre siden istedenfor. Til et bofellesskap hvor flertallet er mer selvstendige enn her, og har annen problematikk, hvor det er et mer aktivt sosialt miljø med fokus på at folk skal bidra.
Ville jeg hatt sosiale omgangsvenner i miljøet?
Ville jeg blitt forstått bedre med mine behov av psykisk karakter?
Ville jeg kanskje blitt utfordret og oppmuntret av en mindre usikker og mer vitebegjærlig og løsningsorientert betjening?
Ikke falt mellom flere stoler slik det føles her, hvor jeg verken passer inn i båsen "pleietrengende", grenseutfordrende" eller "trygghetssøkende". Jeg har forvirret betjeningen fra dag 1, og det har ikke føltes godt. Hadde dette blitt annerledes på den andre siden?

I panikkslagne øyeblikk hvor flytteangsten river og sliter i kroppen, er det litt for lett å innbille seg at alt ville blitt bedre om jeg hadde bodd der gresset synes grønnere. Men det er like sannsynlig at det ville slått andre veien. Jeg kunne bli invadert av "feil" folk og fått miljøet med alkohol og rus tettere på enn jeg liker å tenke på. Tilogmed risikert å bli en del av det selv... Skremmende!
Forresten, om jeg hadde trivdes på den andre siden, er det ikke sikkert jeg hadde kommet så langt som jeg har. Tross alt er det motgangen her som har vekket mitt kritiske blikk og ønsket om forandring, for ikke å glemme pågangsmotet!

Jo, jeg hadde nok utsatt sjansen til å flytte og komme videre i livet. Så kanskje like bra jeg ikke finner svar... :-)

Brukermedvirkningens bakside

Over noe tid nå har jeg kjempet med en indre frustrasjon. En følelse av utilstrekkelighet. Av ikke å få brukt resursene mine slik jeg skulle ønske på jobben.

Vi er en virksomhet med mange store mål og visjoner. Vi skal bli mer synlig og markedsføre bedriften mot publikum. Nettsidene skal bli bedre. Men det er jo ingen som gjør jobben. Etter mye om og men, sjelekvaler og hjertebank, tar jeg spranget og stiller mine resurser til disposisjon. Å, ja, hipp hurra, Muldra, for at du vil bidra til dette! Jeg får sette i gang med selvstudium i webredigeringsverktøyet og føler etter kort tid, at nå er jeg klar til å utfolde meg.

Ideene strømmer på. Jeg etterlyser oppdrag. Kommer til og med opp med egne innspill og føler meg kjempemodig. Alt jeg ber om er klare ansvarsområder, så jeg vet hva jeg kan fikse og hvor fritt jeg står. «Selvfølgelig, dette må vi få avklart», er stadig det gjennomgående refrenget, men der stopper det også. Ikke at jeg blir avvist eller noe. Tvert om. Når jeg ymter frampå blir jeg stadig berømmet for min positive innstilling og gode initiativ. Jeg får høre hvor langt jeg er kommet, hvor tøff jeg er, og hvor bra det er at noen viser engasjement. Det spares ikke på oppmuntring og positiv tilbakemelding. Men lite blir gjort.

Samtidig ser jeg hva andre medarbeidere får til. De som er mer frampå. Tilsynelatende trygge. Som har tro på det de gjør. Banker på til arbeidsleder fulle av ideer: «du jeg tenkte vi kanskje kunne…», eller bare «jeg gjorde det sånn jeg; håper det er greit». De får bidra og påvirke. Være med på å forme bedriften. Får høre, at «dette er virkelig brukermedvirkning i praksis» og «nå begynner du virkelig å forstå hva vi står for». Ikke misforstå, jeg bærer ikke nag. Jeg unner de den seieren, de som får det til. For mange har det kostet mye å komme dit – sikkert mye mer enn det ser ut til. Derfor blir jeg mer imponert enn misunnelig. Men likevel… Jeg vil jo også bli gitt den muligheten.

Dette med store visjoner, men lite handlekraft, ligger kanskje mye i på enkeltpersoner og kultur i organisasjonen. Det er ikke så godt å si. Samtidig mener jeg det kan være et produkt av brukermedvirkning. Ikke intensjonen, for all del, men mulig en skjult konsekvens som kan gi dårlig utfall for enkelte av oss. For jeg har opplevd tilsvarende før, på andre såkalte brukerstyrte sentra.

Der brukermedvirkning står i sentrum er det veldig mye fokus på at ting skal skje på ens egne premisser. Du skal ikke presses til noe du ikke føler deg klar for. Ta ting i ditt eget tempo. Mestring er målet, bare for å sitere min egen arbeidsplass :) Dette er i utgangspunktet en god tanke og fungerer ofte fint; spesielt i en startfase. Problemet oppstår hvis det blir for mange brukere som ikke tør medvirke. Da utvikler det seg lett en kultur der alle prøver å gjemme seg bak ryggen på hverandre og ingen hever stemmen. Ofte hjelper det når en mer utadvendt og livlig person kommer inn. Et friskt pust som får folk til å smile og snakke sammen, eller som provoserer folk til å ta ordet og nye utfordringer. Og med litt drahjelp og krav fra ledelsen, kan man nå riktig langt.

Drahjelp, ja… Noen av oss trenger mer enn å bli dratt ut av skallet ved kaffebordet for å våge å bidra. Noen er faktisk så redd for å gjøre noe galt, at det ikke holder med et «så bra», «jeg forstår» eller «du klarer det». Enkelte trenger faktisk litt ansvar og klare forventninger. Å bli tatt med på råd, selv om man ikke har hundre ideer å komme med. Få høre at andre tror man kan være en resurs og vil gi deg en sjanse. Enkelte – meg, for eksempel – trenger, ikke bare å få høre at man har kvaliteter, men hvilke også. Ikke en, to eller fem ganger, men MANGE! Helt til man får nok gode erfaringer, og begynner å tro på det selv.

Forventninger kan faktisk gi selvtillit. Det er et konkret bevis på at andre har tiltro til deg. Mens mangel på krav kan virke motsatt, og skape et bilde av at man ikke duger. «Tror de ikke jeg fikser dette en gang, får jeg sikkert ikke til noe annet heller…»

Skal brukermedvirkning virke i praksis, holder det ikke med takhøyde og fleksibilitet. Trygghet er også viktig, og hva som er trygt varierer fra person til person. For enkelte er det tålmodighet og takhøyde, mens for andre er det viktig med forventninger og det å bli gjort regning med. En kombinasjon av begge er vel ofte det beste, og der mener jeg lederne av brukerstyrte foretak har et stort ansvar. Der rom for vekst ikke er nok, trengs tydelige rammer som folk kan vokse i, og forhåpentligvis til slutt vokse ut av en vakker dag.

Dagdrøm om en ny start

Om nøyaktig en uke er en merkedag!

Jeg er hos ei god venninne i en bydel ca tre kvarters gange herfra. Kanskje spiser vi frokost mens jeg venter på mamma, eller kanskje har hun kommet og vi er på vei de par hundre meterne det er å gå. Eller vi er fremme. Står med fingern på ringeknappen og venter på et lite bzzz fra den elektriske låsen, så vi kan åpne døra og gå opp trappene. Eller kanskje er vi inne alt. Leser av strømmåleren eller ser på tekniske detaljer. Kanskje mamma bruker falkeblikket sitt til å sjekke støvfaktoren. Nei, det er nok ikke nødvendig. Mulig jeg står med hånda på signaturstempelet, klar til å putte kråketærne mine på det aller siste papiret...

Endelig inne i MIN EGEN LEILIGHET!<

Om en uke og en time har jeg kanskje sendt ut mitt moderlige opphav. Så det bare er meg, etpar nøkler og en tom leilighet. Med veranda og utsikt. Med stort kjøkken. Stor stue og vedovn. I et ordinært borettslag. Jeg vil vandre rundt mens sansene virkelig får bli kjent med omgivelsene. Hendene vil vandre over flater, føttene synke ned i parketten og nesa vil trekke inn lukta av tomme, innflytningsklare rom. Den lukta, fra før jeg får satt mitt personlige preg, er noe for seg selv.

Turen går ut på verandaen hvor jeg lener meg mot rekkverket og lar øynene hvile nede i turdraget mitt, der jeg nok vil ha mang en fredfull turopplevelse :-) Og er jeg modig, stikker jeg kanskje hodet ut i oppgangen, med risiko for å møte naboene. Men eller før enn senere... kanskje.

Jeg lever i en dagdrøm, en god en!

Så ulidelig spennende! En del av meg er der allerede, tar sjekkrunden eller trykker den forrige eieren i hånda. en annen del av meg har ennå ikke forstått at det virkelig skjer. Den delen ville skrive at om en uke er jeg ikke hjemme, i begynnelsen av dette innlegget. Men det er jo ikke sant.

Dette er
Mitt framtidige hjem!
Begynnelsen på en framtid på egne bein.

Hjelp! Jeg synes, jeg føles...

En del av meg våkner. Som har sovet så lenge, men nå stiger hun opp. Ut av glemselens drømmetåke. Hun tenker det jeg ikke vil tenke. Føler alt som er «slemt» og «feil». Lenge har hun slumret og bare så vidt gjort seg til kjenne, men nå… Hun forteller meg ting. Ting jeg ikke vet om jeg vil vite. Om meg selv.

Juleferie hos familien, og bråket starter. Hun forteller meg hvor irritert jeg er. Over TV-en med altfor høyt volum, raske kanalbytter og tyske underholdningsprogrammer jeg ikke forstår døyten av. Over folks små uvaner og mangel på privatliv. Alt mulig. Og hun gjør meg sint, fordi jeg ikke klarer å sette foten ned og si NEI!

Tilbake på jobb. Jeg får vite at en av mine kolleger – typen, svært frampå – har tatt seg nær av at jeg ikke ber henne med ut til lunsj, når hun på sin side inkluderer meg.
Hun som nettopp er våknet viser meg at jeg også kan være såret. Trist fordi kollegaen tok det så ille opp, men mest skuffet og sint. Jeg bruker måneder på å manne meg opp til å ta kontakt med EN person; hun snakker med alle. Hun ser; jeg ser ikke. Er direkte så det holder til alle og enhver, men kommer aldri direkte til me og sier hvordan det oppleves. Faen heller!

Dagen i dag, på jobb igjen. Jeg prater med en annen kollega. Hun som har dratt meg ut av skallet mitt, kanskje mer enn noen annen på jobben. Prater skit og løst og fast.
Min nye, indre tankepartner legger som på stikkord ord i munnen på meg. Ord som handler om oppvekst og fortrenging, og om den andre kollegaen. Mot til å vise fortrolighet, og styrke til å vise svakhet, angst og tårer…

Information overload. Så mye å tenke, så mye å føle. Borte er den beskyttende tåka som var der i så mange år, og holdt alt vondt og slemt på avstand; inkludert meg selv.
Altfor nærværende, altfor synlig. Jeg er redd. For å ta plass. Være «noen» som andre ser. For å såre og avvise, men samtidig å komme for nært.
Redd den nye stemmen i mitt indre. Som vil være noen, ønsker å ta plass og gi de beskjedne og redde fighterne en stemme. Ønsker kontakt og behøver å snakke, og som gjør det.

Jeg er redd meg selv! Og jeg slipper ikke unna…

Frihetens pusterom

I dunkelt lys sitter jeg, lyttende.
Til en våknende by. Alle sanser åpne.
Årvåken uten å være vaktsom. Alene uten å være ensom.

Jeg liker å være alene.
Men det er annerledes nå enn før.
Før, en flukt, en søken innover.
I det jeg trodde var mitt univers, min trygghet, min identitet.
Som heller var mitt fengsel, mitt skall, mitt mareritt.

Alene betyr ikke ensom, fjern og redd.
Heller åpen, nærværende og modig.
Å stå på toppen av fjellet og nyte utsikten, framfor å gjemme seg blant skyggene.
Et rom fullt av åpne dører.
Inn til mine innerste drømmer, og ut mot mine ytterste grenser

Motløs av medgang

Så vant til å kjempe, argumentere og slåss.
Stå på barrikadene og klamre meg fast
til egne meninger.
På jakt etter gehør, fra de andre, men også meg selv…

Så vant med å drømme om alt som skal bli.
Bygge en fremtid på fri fantasi.
Kampen blir drømmen, glemt er friheten.
Bare motstand, motbør, motbakke,
og mot i hjertet
til å stå her alene.

Medgang i luften, nå nærmer det seg.
En fremtid. Uforståelig.
Verden den smiler, men jeg vil løpe.
Tilbake til det som er trygt. De utmattende, nedbrytende motbakkene.

Flyktende, virrende, søkende stirrende.
Hvor er jeg på vei?
Pirrende skremmende, åpent og truende.
Det umulige, så altfor mulig...

Snakker meg inn i virkeligheten

Jeg er ikke den mest åpenhjertige personen i verden. Langt derifra. Faktisk så liker jeg ikke å snakke om meg selv. Selv til mine nærmeste venner og familie synes jeg det er ubehagelig. I mange år forsto jeg heller ikke vitsen med det. Hvorfor i alle dager skulle noen ville høre om meg?

Dette tenkte jeg ikke som man kanskje skulle tro, fordi jeg hadde dårlig selvbilde og trodde at ingen likte meg. Nei, jeg så¨rett og slett ikke poenget. For i mine øyne var jeg en observatør. En lytter. En som gjorde det som ble forventet. Var der når folk trengte noen – "konteiner" så vel som kamerat, og svarte når jeg ble snakket til. Og jeg var tilfreds med det. Trodde jeg. Helt til jeg ble eldre. Helt til jeg oftere og oftere opplevde at folk "ga meg opp" og fant noen andre å snakke med.
Jeg opplevde at jeg kunne prate med de fleste, men nesten ingen kjente meg. Folk som så meg blomstre i trygge omgivelser syntes jeg var så artig å være sammen med, men straks de ville bli kjent med meg, med den virkelige meg, trakk jeg meg inn i skallet mitt. Jeg begynte å innbille meg at jeg ville være alene og at jeg ikke trengte noen. Ok, da, så trengte jeg noen; mine to beste venner og min nærmeste familie (dengang, mamma). Kort sagt trodde jeg at jeg var skapt til å være einstøing. For samme hvor hardt jeg prøvde, jeg forsto ikke hvordan folk ble kjent og skaffet seg nye venner.
Etterhvert som jeg ble tryggere på meg selv begynte jeg å bruke observatørferdighetene mine til å "spionere" på folk rundt meg, og da fikk jeg med tiden en aha-opplevelse: Man fortalte faktisk om seg selv. Snakket med hverandre om hobbyene, musikken og bøkene en likte. Utleverte små personlige glimt fra hverdagen – uhyggelig tidelig i bekjentskapet etter min mening… Dette var ubegripelig for meg, at folk faktisk ga opp så mye kontroll over privatlivet sitt FRIVILLIG. Og det synes jeg egentlig enda. Iallfall er det skremmende når jeg selv føler forventningspresset.

Og siden jeg ikke er på langt nær så mye einstøing som jeg trodde tester jeg meg selv litt på hvor synlig jeg kan like å være. Starter i det små på jobben. Snubler meg gjennom trinnene i den sosiale runddansen kalt small-talk og lister meg stjålent inn i avisredaksjonen hvor det er trygt å le og spøke med de andre. Videre begynner jeg å prate litt mer, uten å ha skuldrene oppunder øra. Med ett kommer dager som idag og tar meg fullstendig på senga…
Fordi jeg plutselig forteller om yrkesdrømmen min som er å bruke dyr aktivt i terapi/miljøarbeid, gir til kjenne flytteplanene mine fordi jeg ikke trivs her jeg bor, og legger ut om hvordan jeg bare måtte legge fra meg 'Kaptein Corellis Mandolin' fordi jeg er så konfliktsky at jeg ikke turde lese videre i boka…
Dette er det jeg, Muldra som sitter og forteller. Uten å være helt sikker på om det i det hele tatt er trygt, men fast bestemt på å utfordre sjebnen. Jeg vil finne ut hva som skjer når jeg våger å være meg.

Så, hva er det som skjer? Jo, jeg blir møtt med interesse, forståelse og munterhet. Men underlig nok er ikke dette hva jeg vil huske best.
Alle tankene, ordene, drømmene og følelsene; de fikk NYTT LIV – ja, jeg vil gå så langt som å si at de ble mer ekte og levende, fordi jeg turde dele de med andre!

Jo flere som tar del i min verden, jo vanskeligere blir det å avskrive den som oppspinn og håpløs fantasi. Kanskje det er en av grunnene til at jeg er så hemmelighetsfull. For det er tryggere å leve på drømmene sine enn å faktisk gjøre noe med dem og risikere å misslykkes…

Jeg er ikke minnene mine!

Jeg lærte noe nytt om meg selv ikveld. Akkurat det er ikke noe nytt. Slik har det vært til stadighet de siste årene. Men denne gangen var annerledes.

Vi satt og snakket om helgeturen vi skal på til Nederland, som jeg både gleder meg og gruer til. Mamma prøvde å vise meg på kart hvor vi skulle og jeg fikk spørsmål om det var noe jeg ville. En uskyldig, trygg situasjon skulle man tro. Men så skjedde det igjen som har hendt så mange ganger før…

Jeg begynner å fade ut. Verden synes uvirkelig og drømmeaktig. Vet hvor jeg er, men allikevel er alt som dekket med ei hinne av fremmedhet. Kroppen viskes ut. Føler “ingenting”. Samtalen rundt meg er forståelig, men gir allikevel ikke mening. Hjernen henger seg opp i bestemte sanseinntrykk. Lyden og lukten løkringer som fortæres har aldri gått meg så på nervene (og så jeg som ELSKER løkring-snackset!) Jeg er “Ingen ingensteds” (et utsagn rappa fra Donna Williams’ bok med samme tittel).

Som sagt er dette ikke første gangen. Ofte skjer dette så gradvis og ubemerket at jeg er helt bortevekk uten å tenke over det sjøl engang. Men ikveld var det noe annet. En liten stemme klang plutselig lengst baki hodet mitt: “Dette er ikke riktig, og det vet du godt. Hva er det som gjør så må forsvinne bort fra deg selv? Hvilke spøkelser har tatt over minnesentralen din nå? Kjenn godt etter”.

For en gangs skyld så kjenner jeg minnene bak tåka! Minner om en stemning, et krav, en fordømmelse. Mer enn en. Mange. Og lengre bak, enda flere minner. Minner av en slik karakter at jeg ikke vil skrive om de her, som lever sitt eget liv. De springer rundt og sender morsesignaler inn i virkeligheten. Slamrer med dørene og tramper i trappene om jeg skulle bli for vågal. Lister seg rundt og planlegger alternative veier til målet. Tegner fluktplaner og merker nødutganger, ut til glemselens tåkete drømmeverden. Men de er “bare” minner. Det innså jeg ikveld.

Kjære minner!
Jeg hører dere, kjenner dere og tenker på dere. Jeg forstår hvorfor dere roper på meg
og det er greit. For dere vet jo ikke bedre. Ikke jeg heller, forsåvdit, enda.
Men,
dere ER IKKE MEG. Dere er fortid og jeg er NÅTID!
Ta det bare med ro, jeg skal behandle dere med respekt. Ikke låse dere inne eller se på dere med forakt.
Jeg skal lære meg at fortiden ikke er farlig lenger og at nå er det JEG som har kontrollen.
Jeg skal passe på dere og dere skal passe på meg, men uten å tynger hverandre ned.
SAMMEN ER VI STERKE!

VAKUUM: utestengt på innsiden

Det er en vegg mellom meg og resten av verden. Jeg sitter inni ei glassboble som beskytter meg, mot lyder, lys, berøring og alle inntrykk utenfra. Jeg nikker, hm'er og later som jeg er med. Men jeg er lukket. Jeg ser deg, hører deg, men langt bortefra. Det er bare skallet mitt som svarer. For meg angår det ikke.
Fra utsiden av bobla ser det ut som jeg er helt uberørt eller ikke vil bry meg. Men jeg vil, jeg vil, men får det ikke til! De store følelsene er så altfo store. Trykket er altfor sterkt. Det bruser og blander seg og presser mot boblas yttergrenser, blander seg sammen og blir en tåkete sovegass.
Jeg lar meg villig drive med, men jeg har gått fra hovedrollen til statist i eget liv.

La meg få slippe å velge. For jeg vil og tør ikke.
Eller NEI! Jeg vil bestemme! Vil ha Kontroll! Men helst i stillhet. Usynlig.
Det er ille nok å være seg selv, for da må du kjenne på hva du tenker og føler og prøve å tolke signalene. Stille deg inn på rett frekvens med en altfor dårlig antenne. Så skal du attpåtil dele det med andre... og det blir for mye å ta inn, skurr på linja.
De uuttalte ordene, vil gjøre tankene ekte i form og innhold med en gang de er ute. Og andre ting blir også ekte, all frykten og grubleriene som har blandet seg i tåka. Alle tankene får hver sin form og kjemper om plassen.
Da trengs en enda tykkere glassvegg, med piggtråd rundt, for å holde uhyrene i sjakk.

Det verste er at jeg VIL og KAN så mye! Faktisk vet jeg det alt. Men... noe udefinerbart stenger for. Som ikke unner meg liv og framgang. Vil jeg skal tilbringe resten av livet i avmakt, usynlig. Tvinger meg til å leve som en skygge av meg selv. Til jeg begynner å tro på dette "noe" og gjøre det til mitt.

Jo hardere jeg kjemper, desto mer sitter jeg fast. I det flortynne grenselandet mellom drøm og virkelighet.

Jeg er blitt reservetante :-)

... til en liten gutt, som bare er to uker gammel. Og jeg fikk møte han idag, for aller første gang. Virkelig en fin og STERK opplevelse!

Det første som slo meg var hvor liten han var. Og det enda han er relativt stor for aldern. Hvor små er de virkelig små da, liksom? Jeg ble bare stående helt stille foran vogna og stirre i dyp fascinasjon på den lille skapningen som lå og fekta med ben og armer. (ny tv, kalte mammaen det, hihi). I konstant bevegelse, og liksom så levende...
Så fikk jeg holde han også. Litt av en følelse å kjenne dette vesle livet som lå så lett, men allikevel nært inntil meg. Det var så mye varme og bevegelse. Og et lite øyeblikk da jeg fikk til å puste dypt med magen, lå han helt rolig og falt i søvn på arma mi. :-)

Dette står i ganske grell kontrast til minnet om den ti år gamle jenta jeg en gang var, da jeg fikk en baby plassert i armene mine og sto der fullstendig paralysert, av noe jeg idag forstår var skrekk. Den gang kjente jeg ikke dette levende og visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre. Ikke at jeg gjør det nå heller, altså. Ikke har jeg hatt småsøsken og heller ikke kjent andre små unger. Heller unngått dem, får jeg vel si, helt til jeg gradvis har fått lære meg å like dem, takket være min nye familie :-)

Enda kjenner jeg varmen fra lille E på arma mi og den silkemyke huden hans under fingertuppene. Den ømme, myke følelsen inni brystet og trangen til å løfte hånda og stryke han varsomt. Uten at jeg tør, fordi jeg er så redd for å gjøre feil...
Nærhet, kalles visst dette. Jeg forstår det er noe bra og helt naturlig, men samtidig er det skremmende og for meg, nytt. De eneste som har vekket min nærhet på mangfoldige år, er hester, hunder og marsvin, og andre dyr.

Jeg er overveldet, litt redd, men lykkelig! Dette er enda et skritt i riktig retning, på veien mot å bli sunn og HEL. Troen på at jeg kan få et helt normalt liv en dag og kanskje tilogmed stifte familie og få egne barn (det har jeg sett på som omtrent umulig til nå), er blitt en anelse større.

Hurra! (eller, hjelp, hva er det som går av meg? :P)

SKJULTE EKKO

Rundt et hjørne, bort en gate.
Et drag i luften, en lukt, en vibrasjon.
Noe kjent.
Har du gått her før?
Sannsynligvis.
Har du lekt her før?
Tror ikke,
vet ikke,
husker ikke...

Skal jeg fortsette?
Tja, hvorfor ikke?
En liten titt er vel ikke så farlig
Eller?
Når jeg først er her...
bare et glimt av gjenkjennelse.
Litt nærmere?
Helt fram?

STOPP!!
Røde, blinkende varselskilt.
Skjærende akkorder.
En hånd som trekker deg bort.
Ikke ennå.

Alt jeg vil er å se det som var.
Ikke bare fornemme,
skygger og skjulte ekko
som danser utenfor rekkevidde.
Alltid nærværende.

Du tror du finner sannhet.
Tror du finner fred.
Du vil ut,
men lokkes inn,
bort fra deg selv.
Fra din nåtid og framtid.

Vil du virkelig være et levende gjenferd fra fortiden,
på evig flukt?

Nei.
Den tid er forbi,
og derfor venter jeg.

Men EN DAG er det min tur
til å ta det første skrittet
Inn i skyggene.
Ubeskyttet, men STERK!
Snu ryggen til.
Gå videre...
_____________________

Dette diktet ble skriblet ned i all hui og hast mens jeg var på vei hjem fra et trivelig kaffebesøk hos bestevenninna mi sist fredag. Takk alle gode makter for mobiltelefoner med notatfunksjon!
Merkelig hvor fort ting kan snu. Her gikk jeg, lykksalig over funnet av et nytt turdrag hvor jeg kunne nyte den klare, stille sommerkvelden, og så vips... sjebnen (eller noe annet, ubevisst?) føttene mine inn i farlig, om ikke ukjent farvann. Et farvann som førte meg videre ut på galeien ved å gi meg en ubendig trang til å lese "Når kaninen hyler" uti de sene nattetimer og gryende morgenstund. Valg av lektyre var i sannhet ikke noe sjakktrekk og jeg ble enda mer hjemsøkt av gamle spøkelser...! Helt til siste rest av sunn fornuft fikk kommandert Muldra under dyna. Hvor hun også ble, store deler av pinsa. Jaja.

Men samme hvor gufne slike episoder er, blir jeg ikke rent lite fascinert også. Over de merkelige fenomenet underbevissthet og de "tilfeldige" knappene den trykke på :)

Om blogging og åpenhet, et evig kvernende dilemma...

Advarsel: dette innlegge står i fare for å bli springende, muligens følelsesladet og iallfall ÜBERROTETE... for man er fortsatt såpass til bristepunktet overlada på følelsesfronten nå, at man ikke kan regnes som bloggslig tilregnelig utfra perfeksjonistenes æreskodex :P Men shit, det gir jeg blaffen i nå!


Herregud, akkurat nå vet jeg nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg, etter å ha lest et innlegg som var så utrolig sterkt, reflektert, beskrivende og... en drøss andre beskrivende ord som tumler rundt i en runddans fra brystet, via halsen, opp til huet og ned igjen til magen, knærne og føttene. Så grepet er jeg! Og det har satt igang tankekverna mi for fullt, på mere enn ett område.

Fenomenet som har satt følelseslivet mitt så til de grader i kok, er et fenomen jeg har støtt på mang en gang her i bloggverdenen: gjenkjennelse. Selvom dette nok er å regne som et særtilfelle, er det jo ikke første gangen jeg har sittet med klump i halsen og frysninger ned langs ryggen fordi jeg har lest en annen persons opplevelser. Ikke en fagperson eller en proff forfatter, men et virkelig menneske av kjøtt og blod. Det har skapt gjenklang, harmoni og sågar disharmoni i sine tilfeller. En forståelse et sted inni meg. Plutselig har sider ved meg selv som virket ulogiske og forvirrende (som regel hundretalls forsterket av alle andres forvirring, for i mitt hode har det jo "alltid" vært sånn...) forklart seg selv, og falt på plass omtrent som brikkene i et puslespill. Og det har gjort meg... tja, om ikke gladere så iallfall tryggere på at jeg er jeg og slik jeg opplever det er faktisk ikke feil. I tillegg, og det er like viktig, har jeg følt meg mindre ensom. Jeg er ikke den eneste.

Og jeg har tenkt: jeg har lyst til å gjøre det samme for andre. Jeg vil skrive og fortelle andre min historie (deler av den iallfall - langt fra alt egener seg på trykk). Kanskje nå ut til andre søkende sjeler som sitter der og føler seg like  forvirra og ensomme i jakten på seg selv og sin historie, som det jeg ofte gjør.

Så, når jeg har lest det andre har skrevet, har jeg tenkt på de utallige skribleriene mine. Notater som spenner fra haikudikt og metaforiske drømmelandskap til tørre stikkodslister, kåserier og nærmest fagprosa. Og jeg har tenkt: jeg skriver da like godt, og med noe reigering og modifisering vil det være bra egna for (les ukjente) å lese.

(En eller annen, hjelp meg ved nærmeste anledning å sette et kryss i taket, for at jeg ytrer noe sånt offentlig er enten en sensasjon, galskap eller begge deler! :P)

Hva holder meg så igjen? Jo, i stor grad andres meninger og oppfatninger, må jeg dessverre innrømme. Næres kommentarer om at "det er nå bra at du ikke bretter ut hele livet ditt", (som så mange andre gjør, står det å lese mellom linjene). Det er frykten for å bli nok et sosialpornografisk innslag blant alle tragiske facebookstatuser og gudene må vite hva anna.
Dessuten har jeg noen egne små  demoniske tanker å slåss med i tillegg. Som at det jeg skriver ikke skal være "bra nok". At folk skal tenke "nei herregud, slutt å syt'a" eller noe i den duren. Eller enda verre, at noen får en psykisk knekk av det jeg skrive. For det finnes blogger der ute du ikke bør lese på en dårlig dag eller når som helst du er i en sårbar fase, egentlig. Og så er jeg redd den rene dagboksjangeren.
Noe sier meg, at så bevisst jeg er på alt dette, i tillegg til hva jeg ikke under noen omstendighet kommer til å
skrive om, Allikevel ligger fykten for disse fellene der som en konstant.

Kort sagt, jeg føler meg noe så inni granskauen dratt for øyeblikket, mellom trangen til å gi meg sjøl og trangen til å være en skoleflink perfeksjonist som alltid kjører safe... I'M CONFUSED!

Takknemlig for innspill :-)

Ps. her krevs forøvrig to kryss i taket! Det er nemlig første gang på flere år at jeg har skrevet et helt innlegg og så publiserte, uten å la Stine talesyntese lese det opp for meg underveis :-) HURRA!

La meg være ung!

"... La meg være i fred. La meg være ung. La meg følge med",

synger Wenche Myhre. Og ikveld har jeg sannelig lyst til å synge det, jeg også. Kanskje har jeg hatt lyst til det lenge, når jeg tenker etter. Men særlig nå.

For ikveld har jeg gjort ting jeg aldri har gjot før. Ting mange gjorde alt fra de gikk på ungdomsskolen. Jeg har vært på grillparty, til en person jeg ikke har kjent spesielt lenge. En person som er på min alder. Møtt folk jeg aldri i mitt liv har truffet før som også er på min alder. Spist godt og drukket godt (som både kjentes og syntes: :P). Snakket, lyttet, og ledd. Og vet dere, jeg overlevde!
Dette var så nytt, så spennende og fint. For en gangs skyld følte jeg meg som ei helt vanlit jente.
Vel, så var jeg den eneste der som ikke studerte eller hadde en"skikkelig" jobb. Men det gjorde ikke noe. Så var det riktignok støttekontakten min som holdt festen, men ingen så ut til å bry seg syndelig om det og slik jeg hadde foreestilt meg, bli forlegne på vegne av oss. Velger å tro at min spøkefulle, litt rappkjefta presentasjon av  bekjentskapet vårt, bidro til å avdramatisere det hele. At jeg var den mest stille og tilbaketrukne er det ingen tvil om, men til min store overraskelse var dette helt i orden, både for de andre og ikke minst, for meg. Jeg  kunne glede meg over å sitte og lytte, og av og til slenge inn en kommentar, uten at dette ble rart. Jeg var en del av fellesskapet. Ung og LEVENDE.

Uhyre sakte, men sikkert famler jeg meg fram til den unge jenta jeg faktisk er. Hun bryter seg ut gjennom lag på lag av bråmodenhet og tungsinn. På jakt etter en gnist av spontanitet. En liten pause fra fornuft og fremtidsplaner.

Mer enn noen sinne ønsker jeg meg fri, fra å være en bruker med behov. Fri til å nyte live, og til bare å være meg!

Alene i nuet

Et utall fugler og hundrevis av trær. Gress, vind og en liten dam. En benk og ett menneske. Meg. Bare meg.

I så altfor mange år har jeg trodd det var galt å like seg alene. Men det var før jeg oppdaget stillheten. Den GODE stillheten. Som gir mer enn den tar. Som ikke gir plass for fortid eller framtid, men rommer her og nå. Uten en dråpe dårlig samvittiget.
Selvfølgelig liker jeg folk. De jeg kjenner og er glad i. Jeg kan prate og tulle, synge og le. Jeg er engasjert og jeg bryr meg. Men ikke hele tiden.
Det er ikke galt å være alene. Det er forskjell på å være asosial og til tider være usosial. Einstøinggenet åpner faktisk for muligheter og perspektiv, bare man pleier det vel. Slik at det ikke sperrer en inne, men gir trygget til å observere og til å VÆRE.

Nå skal jeg til ei venninne å drikke kaffe. Det ville jeg ikke orket om jeg ikke først hadde tillatt meg noen timers lykksalig "ensomhet".