Brukermedvirkningens bakside

Over noe tid nå har jeg kjempet med en indre frustrasjon. En følelse av utilstrekkelighet. Av ikke å få brukt resursene mine slik jeg skulle ønske på jobben.

Vi er en virksomhet med mange store mål og visjoner. Vi skal bli mer synlig og markedsføre bedriften mot publikum. Nettsidene skal bli bedre. Men det er jo ingen som gjør jobben. Etter mye om og men, sjelekvaler og hjertebank, tar jeg spranget og stiller mine resurser til disposisjon. Å, ja, hipp hurra, Muldra, for at du vil bidra til dette! Jeg får sette i gang med selvstudium i webredigeringsverktøyet og føler etter kort tid, at nå er jeg klar til å utfolde meg.

Ideene strømmer på. Jeg etterlyser oppdrag. Kommer til og med opp med egne innspill og føler meg kjempemodig. Alt jeg ber om er klare ansvarsområder, så jeg vet hva jeg kan fikse og hvor fritt jeg står. «Selvfølgelig, dette må vi få avklart», er stadig det gjennomgående refrenget, men der stopper det også. Ikke at jeg blir avvist eller noe. Tvert om. Når jeg ymter frampå blir jeg stadig berømmet for min positive innstilling og gode initiativ. Jeg får høre hvor langt jeg er kommet, hvor tøff jeg er, og hvor bra det er at noen viser engasjement. Det spares ikke på oppmuntring og positiv tilbakemelding. Men lite blir gjort.

Samtidig ser jeg hva andre medarbeidere får til. De som er mer frampå. Tilsynelatende trygge. Som har tro på det de gjør. Banker på til arbeidsleder fulle av ideer: «du jeg tenkte vi kanskje kunne…», eller bare «jeg gjorde det sånn jeg; håper det er greit». De får bidra og påvirke. Være med på å forme bedriften. Får høre, at «dette er virkelig brukermedvirkning i praksis» og «nå begynner du virkelig å forstå hva vi står for». Ikke misforstå, jeg bærer ikke nag. Jeg unner de den seieren, de som får det til. For mange har det kostet mye å komme dit – sikkert mye mer enn det ser ut til. Derfor blir jeg mer imponert enn misunnelig. Men likevel… Jeg vil jo også bli gitt den muligheten.

Dette med store visjoner, men lite handlekraft, ligger kanskje mye i på enkeltpersoner og kultur i organisasjonen. Det er ikke så godt å si. Samtidig mener jeg det kan være et produkt av brukermedvirkning. Ikke intensjonen, for all del, men mulig en skjult konsekvens som kan gi dårlig utfall for enkelte av oss. For jeg har opplevd tilsvarende før, på andre såkalte brukerstyrte sentra.

Der brukermedvirkning står i sentrum er det veldig mye fokus på at ting skal skje på ens egne premisser. Du skal ikke presses til noe du ikke føler deg klar for. Ta ting i ditt eget tempo. Mestring er målet, bare for å sitere min egen arbeidsplass :) Dette er i utgangspunktet en god tanke og fungerer ofte fint; spesielt i en startfase. Problemet oppstår hvis det blir for mange brukere som ikke tør medvirke. Da utvikler det seg lett en kultur der alle prøver å gjemme seg bak ryggen på hverandre og ingen hever stemmen. Ofte hjelper det når en mer utadvendt og livlig person kommer inn. Et friskt pust som får folk til å smile og snakke sammen, eller som provoserer folk til å ta ordet og nye utfordringer. Og med litt drahjelp og krav fra ledelsen, kan man nå riktig langt.

Drahjelp, ja… Noen av oss trenger mer enn å bli dratt ut av skallet ved kaffebordet for å våge å bidra. Noen er faktisk så redd for å gjøre noe galt, at det ikke holder med et «så bra», «jeg forstår» eller «du klarer det». Enkelte trenger faktisk litt ansvar og klare forventninger. Å bli tatt med på råd, selv om man ikke har hundre ideer å komme med. Få høre at andre tror man kan være en resurs og vil gi deg en sjanse. Enkelte – meg, for eksempel – trenger, ikke bare å få høre at man har kvaliteter, men hvilke også. Ikke en, to eller fem ganger, men MANGE! Helt til man får nok gode erfaringer, og begynner å tro på det selv.

Forventninger kan faktisk gi selvtillit. Det er et konkret bevis på at andre har tiltro til deg. Mens mangel på krav kan virke motsatt, og skape et bilde av at man ikke duger. «Tror de ikke jeg fikser dette en gang, får jeg sikkert ikke til noe annet heller…»

Skal brukermedvirkning virke i praksis, holder det ikke med takhøyde og fleksibilitet. Trygghet er også viktig, og hva som er trygt varierer fra person til person. For enkelte er det tålmodighet og takhøyde, mens for andre er det viktig med forventninger og det å bli gjort regning med. En kombinasjon av begge er vel ofte det beste, og der mener jeg lederne av brukerstyrte foretak har et stort ansvar. Der rom for vekst ikke er nok, trengs tydelige rammer som folk kan vokse i, og forhåpentligvis til slutt vokse ut av en vakker dag.