Hvor ville jeg vært idag?

For øyeblikket er jeg fanget i en tankerekke som kanskje ikke har så mye for seg, men som jeg allikevel tror er viktig for meg å gjøre meg litt ferdig med.
Tankene kom etter at jeg forleden dag var en tur nede på det brukerstyrte treffstedet vårt. Der har jeg vært mange ganger før og forsåvidt trivdes, men det har liksom vært noe som manglet. Istarten var det kanskje mest på grunn av sosial angst, men det har ant meg veldig lenge at det bunner i noe mer, uten at jeg har turt å innrømme det for meg selv. Nå fikk jeg imidlertid bekreftet det.

Det var en ny gjeng her denne dagen, hvor kun et fåtall var folk jeg hadde møtt før. Felles for dem, var at de var mer "oppegående" enn hva jeg trodde og visste. I starten, mens den mer utviklingshemmede garde var tilstede, antok praten den litt undelige formen det lett gjør. Et litt enfoldig fokus på primærbehov og særinteresser, utsagn så ulogiske at de ble komiske i seg selv (for meg), og fleip og latter over ting jeg rett og slett ikke forstår er morsomt. Men etterhvert var vi bare noen få igjen, og plutselig antok praten en helt annen dimensjon som jeg aldri, og da mener jeg faktisk ALDRI, har opplevd der inne. Vi snakket sammen som VANLIGE FOLK. (Huff, det føles ikke så bra å bruke slike uttrykk som oppegående og vanlig for en som er så fordomsfri av prinsipp som meg, men nå har jeg faktisk behov for å være litt ærlig mot meg selv!)

Når jeg lo, var det i fellesskap med de andre. Ikke slik det så ofte har føltes, at jeg var en utlending i en fremmed kultur som de innfødte har tatt til seg. Vi kunne snakke sammen om dette som er litt annerledes; den brutale ærlighetene og den litt speisa humoren vi kanskje ikke forstår. Vi utvekslet historier og lo sammen, med en felles forståelse av at det på ingen måte var vondt ment. Selv treffstedleder B, som er en av de mest åpne ansatte, var, tja... mer menneskelig, liksom. Jeg satt blant brukere, uten å føle meg som bruker. Følte meg som en del av det sosiale miljøet, for aller første gang!

Disse som jeg pratet med hørte til det andre bofellesskapet her på tunet, og det er dette som har fått meg til å begynne å tenke i litt nytteløse baner: Hva som hadde skjedd om jeg hadde flyttet til den andre siden istedenfor. Til et bofellesskap hvor flertallet er mer selvstendige enn her, og har annen problematikk, hvor det er et mer aktivt sosialt miljø med fokus på at folk skal bidra.
Ville jeg hatt sosiale omgangsvenner i miljøet?
Ville jeg blitt forstått bedre med mine behov av psykisk karakter?
Ville jeg kanskje blitt utfordret og oppmuntret av en mindre usikker og mer vitebegjærlig og løsningsorientert betjening?
Ikke falt mellom flere stoler slik det føles her, hvor jeg verken passer inn i båsen "pleietrengende", grenseutfordrende" eller "trygghetssøkende". Jeg har forvirret betjeningen fra dag 1, og det har ikke føltes godt. Hadde dette blitt annerledes på den andre siden?

I panikkslagne øyeblikk hvor flytteangsten river og sliter i kroppen, er det litt for lett å innbille seg at alt ville blitt bedre om jeg hadde bodd der gresset synes grønnere. Men det er like sannsynlig at det ville slått andre veien. Jeg kunne bli invadert av "feil" folk og fått miljøet med alkohol og rus tettere på enn jeg liker å tenke på. Tilogmed risikert å bli en del av det selv... Skremmende!
Forresten, om jeg hadde trivdes på den andre siden, er det ikke sikkert jeg hadde kommet så langt som jeg har. Tross alt er det motgangen her som har vekket mitt kritiske blikk og ønsket om forandring, for ikke å glemme pågangsmotet!

Jo, jeg hadde nok utsatt sjansen til å flytte og komme videre i livet. Så kanskje like bra jeg ikke finner svar... :-)