Hvor ville jeg vært idag?

For øyeblikket er jeg fanget i en tankerekke som kanskje ikke har så mye for seg, men som jeg allikevel tror er viktig for meg å gjøre meg litt ferdig med.
Tankene kom etter at jeg forleden dag var en tur nede på det brukerstyrte treffstedet vårt. Der har jeg vært mange ganger før og forsåvidt trivdes, men det har liksom vært noe som manglet. Istarten var det kanskje mest på grunn av sosial angst, men det har ant meg veldig lenge at det bunner i noe mer, uten at jeg har turt å innrømme det for meg selv. Nå fikk jeg imidlertid bekreftet det.

Det var en ny gjeng her denne dagen, hvor kun et fåtall var folk jeg hadde møtt før. Felles for dem, var at de var mer "oppegående" enn hva jeg trodde og visste. I starten, mens den mer utviklingshemmede garde var tilstede, antok praten den litt undelige formen det lett gjør. Et litt enfoldig fokus på primærbehov og særinteresser, utsagn så ulogiske at de ble komiske i seg selv (for meg), og fleip og latter over ting jeg rett og slett ikke forstår er morsomt. Men etterhvert var vi bare noen få igjen, og plutselig antok praten en helt annen dimensjon som jeg aldri, og da mener jeg faktisk ALDRI, har opplevd der inne. Vi snakket sammen som VANLIGE FOLK. (Huff, det føles ikke så bra å bruke slike uttrykk som oppegående og vanlig for en som er så fordomsfri av prinsipp som meg, men nå har jeg faktisk behov for å være litt ærlig mot meg selv!)

Når jeg lo, var det i fellesskap med de andre. Ikke slik det så ofte har føltes, at jeg var en utlending i en fremmed kultur som de innfødte har tatt til seg. Vi kunne snakke sammen om dette som er litt annerledes; den brutale ærlighetene og den litt speisa humoren vi kanskje ikke forstår. Vi utvekslet historier og lo sammen, med en felles forståelse av at det på ingen måte var vondt ment. Selv treffstedleder B, som er en av de mest åpne ansatte, var, tja... mer menneskelig, liksom. Jeg satt blant brukere, uten å føle meg som bruker. Følte meg som en del av det sosiale miljøet, for aller første gang!

Disse som jeg pratet med hørte til det andre bofellesskapet her på tunet, og det er dette som har fått meg til å begynne å tenke i litt nytteløse baner: Hva som hadde skjedd om jeg hadde flyttet til den andre siden istedenfor. Til et bofellesskap hvor flertallet er mer selvstendige enn her, og har annen problematikk, hvor det er et mer aktivt sosialt miljø med fokus på at folk skal bidra.
Ville jeg hatt sosiale omgangsvenner i miljøet?
Ville jeg blitt forstått bedre med mine behov av psykisk karakter?
Ville jeg kanskje blitt utfordret og oppmuntret av en mindre usikker og mer vitebegjærlig og løsningsorientert betjening?
Ikke falt mellom flere stoler slik det føles her, hvor jeg verken passer inn i båsen "pleietrengende", grenseutfordrende" eller "trygghetssøkende". Jeg har forvirret betjeningen fra dag 1, og det har ikke føltes godt. Hadde dette blitt annerledes på den andre siden?

I panikkslagne øyeblikk hvor flytteangsten river og sliter i kroppen, er det litt for lett å innbille seg at alt ville blitt bedre om jeg hadde bodd der gresset synes grønnere. Men det er like sannsynlig at det ville slått andre veien. Jeg kunne bli invadert av "feil" folk og fått miljøet med alkohol og rus tettere på enn jeg liker å tenke på. Tilogmed risikert å bli en del av det selv... Skremmende!
Forresten, om jeg hadde trivdes på den andre siden, er det ikke sikkert jeg hadde kommet så langt som jeg har. Tross alt er det motgangen her som har vekket mitt kritiske blikk og ønsket om forandring, for ikke å glemme pågangsmotet!

Jo, jeg hadde nok utsatt sjansen til å flytte og komme videre i livet. Så kanskje like bra jeg ikke finner svar... :-)

Dagdrøm om en ny start

Om nøyaktig en uke er en merkedag!

Jeg er hos ei god venninne i en bydel ca tre kvarters gange herfra. Kanskje spiser vi frokost mens jeg venter på mamma, eller kanskje har hun kommet og vi er på vei de par hundre meterne det er å gå. Eller vi er fremme. Står med fingern på ringeknappen og venter på et lite bzzz fra den elektriske låsen, så vi kan åpne døra og gå opp trappene. Eller kanskje er vi inne alt. Leser av strømmåleren eller ser på tekniske detaljer. Kanskje mamma bruker falkeblikket sitt til å sjekke støvfaktoren. Nei, det er nok ikke nødvendig. Mulig jeg står med hånda på signaturstempelet, klar til å putte kråketærne mine på det aller siste papiret...

Endelig inne i MIN EGEN LEILIGHET!<

Om en uke og en time har jeg kanskje sendt ut mitt moderlige opphav. Så det bare er meg, etpar nøkler og en tom leilighet. Med veranda og utsikt. Med stort kjøkken. Stor stue og vedovn. I et ordinært borettslag. Jeg vil vandre rundt mens sansene virkelig får bli kjent med omgivelsene. Hendene vil vandre over flater, føttene synke ned i parketten og nesa vil trekke inn lukta av tomme, innflytningsklare rom. Den lukta, fra før jeg får satt mitt personlige preg, er noe for seg selv.

Turen går ut på verandaen hvor jeg lener meg mot rekkverket og lar øynene hvile nede i turdraget mitt, der jeg nok vil ha mang en fredfull turopplevelse :-) Og er jeg modig, stikker jeg kanskje hodet ut i oppgangen, med risiko for å møte naboene. Men eller før enn senere... kanskje.

Jeg lever i en dagdrøm, en god en!

Så ulidelig spennende! En del av meg er der allerede, tar sjekkrunden eller trykker den forrige eieren i hånda. en annen del av meg har ennå ikke forstått at det virkelig skjer. Den delen ville skrive at om en uke er jeg ikke hjemme, i begynnelsen av dette innlegget. Men det er jo ikke sant.

Dette er
Mitt framtidige hjem!
Begynnelsen på en framtid på egne bein.

Der Muldra ville tru ho alltid skulle bu...

Fytti rakkern så emosjonell jeg er i disse dager!! Jeg går fra betatt via forventningsfull til fandenivoldsk, overspent, og tilslutt klapper jeg sammen i en nervøs floke der fornuft og følelser ikke er til å skille fra hverandre. For nå er vi igang. Vi snakker flytteplaner. Vi snakker visninger. Vi snakker budrunder… Det er ALVOR!

Det hele har pågått noen måneder, nå. Sporadiske søk etter aktuelle leiligheter. Neivel, da, så er det ikke så sporadisk å gå på finn.no flere ganger om dagen :P Noen visninger har jeg også vært på. En av dem tilogmed alene med bestevenninna mi :) Bunken med prospekter har vokst og vokst. Tanken og drømmen om noe som er BARE MITT har blitt klarere, dag for dag. Men det hele var på en måte bare "på lissom" – en drøm langt, langt der fremme. Helt til for ganske nøyaktig to uker siden.

Plutselig bare er den der. En 2/3-roms terrasseleilighet jeg simpelthen faller pladask for! Alt ser ut til å være perfekt, slik jeg vil ha det. Tanken spretter opp som troll i eske: Hva om den er så fin som den ser ut til, skal jeg legge inn bud? JA! er det umiddelbare svaret.
Så vi drar på visning, og den ER så bra som jeg tror. Bedre. Hjem i hui og hast for å sjekke økonomien. Går det opp, regnestykket vi har blitt forespeilet fra kommunen? Vi finner ut at det bare er å ha is i magen. Budskjema fylles ut.

Tirsdag morgen for en uke siden: Min første budrunde… Nåvel, jeg har jo kjøpt en gang før også, men da tok mamma seg av alt blodslitet. Ikke denne gangen, nei. Lille, telefonredde jeg bestemmer meg for å ringe selv og legge inn bud. Det er mitt liv og min utfordring!
Etter at det skriftlige budet er sendt inn går jeg rundt meg selv og venter. Tror megleren skal ringe, men det tikker bare inn noen sms. Tilslutt ringer jeg selv. Jeg ringer en villt fremmed person, for å satse et villt pengebeløp… og overlever!
Senere. Nye diskusjoner, nye telefoner, høyere beløp. Men ikke så høye som jeg frykter. Ikke så høyt tempo heller. Jeg programmerer meg selv til å tenke at "jeg må være realistisk og blir ikke skuffet om det ikke går min vei". Håpet stiger imidlertid for hver telefon jeg tar. Og når en… (nei jeg skal ikke gi stygge økenavn til de som har bedre råd enn meg selvom det er veldig fristende:p) begynner å by over evne og jeg innser det bare er å hive inn håndkle, er det som en stor stein legger seg i magen min.
Joda, jeg er stolt av det jeg fikk til, men så uendelig skuffet, og jeg gruer til neste gang.

Derfor er det bra jeg har en mamma som nå virkelig har fått blod på tann :-) og fortsetter å sende meg annonser hun har tro på. Blir lokket med på enda flere visninger.
Ikveld er jeg betatt igjen – for andre gang på to uker. Overraskende nok, av en relativt liten leilighet, sammenliknet med andre jeg har sett på. Jeg liker kombinasjonen av åpent og intimt, at det er to små istedenfor ett stort soverom. Jeg liker uteplassen (selvom bildene har lurt meg til å tro den er enda finere enn den er…) Men det lille kjøkkenet er et STORT aber. Likevel… jeg VIL det skal være bra nok, eller i det minste mulig å fikse. Jeg vil det så sterkt at jeg tror det selv.
Helt til jeg sitter og klamrer meg til en kaffe latte og kikker på mammas entusiastiske forsøk på problemløsning. Da innser jeg at bak den hodepineffremkallende tåka av håp og lengsel, står fornuften og banker mot pannebrasken min. Dette går ikke. Det blir for smått :(

Å slå fra seg et slikt håp og en slik "forelskelse" som jeg opplevde idag og for en uke siden, det er hardt. Fremdeles er jeg i sjokk over hvor følelsesladet denne prosessen er for meg. Det handler jo "bare" om tak over hodet. Nei, ikke for meg. Det handler om å finne et sted å slå rot. Et sted jeg kan føle meg HJEMME, som jeg ikke har følt siden jeg var liten. Så jeg må være villig til å ta det gode med det vonde og gå på videre.

Dette er ikke over før jeg er i mål!