Der Muldra ville tru ho alltid skulle bu...

Fytti rakkern så emosjonell jeg er i disse dager!! Jeg går fra betatt via forventningsfull til fandenivoldsk, overspent, og tilslutt klapper jeg sammen i en nervøs floke der fornuft og følelser ikke er til å skille fra hverandre. For nå er vi igang. Vi snakker flytteplaner. Vi snakker visninger. Vi snakker budrunder… Det er ALVOR!

Det hele har pågått noen måneder, nå. Sporadiske søk etter aktuelle leiligheter. Neivel, da, så er det ikke så sporadisk å gå på finn.no flere ganger om dagen :P Noen visninger har jeg også vært på. En av dem tilogmed alene med bestevenninna mi :) Bunken med prospekter har vokst og vokst. Tanken og drømmen om noe som er BARE MITT har blitt klarere, dag for dag. Men det hele var på en måte bare "på lissom" – en drøm langt, langt der fremme. Helt til for ganske nøyaktig to uker siden.

Plutselig bare er den der. En 2/3-roms terrasseleilighet jeg simpelthen faller pladask for! Alt ser ut til å være perfekt, slik jeg vil ha det. Tanken spretter opp som troll i eske: Hva om den er så fin som den ser ut til, skal jeg legge inn bud? JA! er det umiddelbare svaret.
Så vi drar på visning, og den ER så bra som jeg tror. Bedre. Hjem i hui og hast for å sjekke økonomien. Går det opp, regnestykket vi har blitt forespeilet fra kommunen? Vi finner ut at det bare er å ha is i magen. Budskjema fylles ut.

Tirsdag morgen for en uke siden: Min første budrunde… Nåvel, jeg har jo kjøpt en gang før også, men da tok mamma seg av alt blodslitet. Ikke denne gangen, nei. Lille, telefonredde jeg bestemmer meg for å ringe selv og legge inn bud. Det er mitt liv og min utfordring!
Etter at det skriftlige budet er sendt inn går jeg rundt meg selv og venter. Tror megleren skal ringe, men det tikker bare inn noen sms. Tilslutt ringer jeg selv. Jeg ringer en villt fremmed person, for å satse et villt pengebeløp… og overlever!
Senere. Nye diskusjoner, nye telefoner, høyere beløp. Men ikke så høye som jeg frykter. Ikke så høyt tempo heller. Jeg programmerer meg selv til å tenke at "jeg må være realistisk og blir ikke skuffet om det ikke går min vei". Håpet stiger imidlertid for hver telefon jeg tar. Og når en… (nei jeg skal ikke gi stygge økenavn til de som har bedre råd enn meg selvom det er veldig fristende:p) begynner å by over evne og jeg innser det bare er å hive inn håndkle, er det som en stor stein legger seg i magen min.
Joda, jeg er stolt av det jeg fikk til, men så uendelig skuffet, og jeg gruer til neste gang.

Derfor er det bra jeg har en mamma som nå virkelig har fått blod på tann :-) og fortsetter å sende meg annonser hun har tro på. Blir lokket med på enda flere visninger.
Ikveld er jeg betatt igjen – for andre gang på to uker. Overraskende nok, av en relativt liten leilighet, sammenliknet med andre jeg har sett på. Jeg liker kombinasjonen av åpent og intimt, at det er to små istedenfor ett stort soverom. Jeg liker uteplassen (selvom bildene har lurt meg til å tro den er enda finere enn den er…) Men det lille kjøkkenet er et STORT aber. Likevel… jeg VIL det skal være bra nok, eller i det minste mulig å fikse. Jeg vil det så sterkt at jeg tror det selv.
Helt til jeg sitter og klamrer meg til en kaffe latte og kikker på mammas entusiastiske forsøk på problemløsning. Da innser jeg at bak den hodepineffremkallende tåka av håp og lengsel, står fornuften og banker mot pannebrasken min. Dette går ikke. Det blir for smått :(

Å slå fra seg et slikt håp og en slik "forelskelse" som jeg opplevde idag og for en uke siden, det er hardt. Fremdeles er jeg i sjokk over hvor følelsesladet denne prosessen er for meg. Det handler jo "bare" om tak over hodet. Nei, ikke for meg. Det handler om å finne et sted å slå rot. Et sted jeg kan føle meg HJEMME, som jeg ikke har følt siden jeg var liten. Så jeg må være villig til å ta det gode med det vonde og gå på videre.

Dette er ikke over før jeg er i mål!