Begynnelsen på slutten, og en stor takk!

Til min kjære kontaktperson på dette forunderlige galehuset av en bolig:-)

Jeg vil gjerne få dedikere denne teksten til deg. Selv om det på en måte føles veldig rart. Ikke bare å sitte her å skrive noe til deg som på mange måter har representert det stedet jeg med tiden har blitt så grundig lei av. Det rareste er egentlig å skrive «kjære», og MENE DET. For sannelig, vi har strevd. Forholdet vårt har ikke alltid vært like hjertelig, for å si det sånn; ikke fra min side, iallfall. Av og til har det føltes som vi har sittet med en nærmest lydtett glassvegg mellom oss. Eller som vi har snakket to forskjellige språk. Så like at vi tror vi skjønner hverandre, men hvor ord og setninger har en radikalt forskjellig betydning hos den andre. Men i kveld brøt vi isen. Kom hverandre nærmere. Det vil jeg få takke deg, og bare deg, for!

Jeg fortalte den enorme nyheten: jeg blir leilighetseier i midten av januar og flytter for godt i midten av mars! Egentlig er jeg glad du ikke vet hvor mye jeg grudde for å si det, for kanskje det hadde tatt motet fra deg. For nå lyttet du, og du møtte meg der jeg var. Du frittet meg ut, om budrunden, om søknaden på BPA (brukerstyrt personlig assistanse). Du spurte om – nei, oppfordret – om at dere må få komme på besøk og se hvordan jeg har fått det. Og jeg hørte du sa det fordi du hadde lyst til det og ikke av høflighet. Men så gjorde du noe som var enda viktigere. Da jeg midt i taleflommen min, plumpet ut med mine svarte, panikkslagne øyeblikk, kom det helt spontant at «nei det her kommer til å gå bra det, Muldra».
Om du bare ante… Brøkdelen av de hundretalls gledesraketter som gikk av inni magen min. Fossen av lettede, nervøse tårer, som fremdeles bruser rett under overflata. Hvordan sjelefreden plutselig senket seg så jeg endelig kan GLEDE MEG til å flytte! Tenk, det har jeg faktisk ikke vært i stand til, fra jeg fikk tilslaget og frem til i dag…

Litt senere, helt ut av det blå begynte vi plutselig å snakke om oppveksten min. Du har faktisk sett meg da jeg var liten, på bussen og på tur med bikkja. (alle husker den STORE bikkja vår :D) Ikke minst snakker vi om familien. Om noen som har påført meg slike erfaringer ingen barn burde gjennomleve. Du er ikke påtrengende, men virker ekte og trygg. Så trygg at jeg prater meg fullstendig bort og er nær ved å svi middagen :)
Dette har vi prøvd før. Du har listet deg stjålent frem, mens jeg, jeg har barrikadert meg bak flinke ord og vendinger, livredd for å skremme deg bort… Men i dag stoler jeg faktisk på deg!

Kan hende vil du på din side gi meg skylda – nei, æren blir det vel – for at dette gikk så bra. At jeg ved å være så åpen og direkte, gjorde det lettere for deg å være det tilbake. Men allikevel var det DU som grep muligheten. Det var du og ikke jeg, som turte stille de vanskelige spørsmålene. Du, som uten å legge så mye kraft bak ordene, like fullt evnet å oppmuntre og gi meg troen på meg selv. Klarte å bygge en liten bro av tillit som ikke var der før.

Tilslutt, takk for alle utfordringene du har gitt meg! For alle de gangene jeg har gått rundt meg selv, revet meg i håret og lurt på hvordan i h*****e jeg skal klare å åpne opp til deg. For det utallet timer jeg har brukt på å reflektere rundt egne signaler og øve kommunikasjon. Og så endelig å få mistanken bekreftet; det som har gått og ant meg i så lang tid: at vi begge er to usikre sjeler. Så usikre, at vi iblant blir blindet av den enorme, usynlige barrieren som hindrer oss i å se den andre.

Et paradoks er det, at denne åpningen skulle skje den selvsamme dagen som jeg kunngjorde slutten på en fase og begynnelsen på en annen. Skjønt, det har allerede ant meg temmelig lenge at noe sånt kunne skje. Ikke spør hvorfor. Men det er litt vemodig.

Jeg håper vi begge klarer å bruke dette, slik at du kan være der for meg i denne siste, overspennende fasen. Disse siste månedene jeg skal ha sammen med dere, her på gode, gamle, irriterende og rare Devle! :-)