Kognitive strategier, motivasjon og mestring

De siste dagene har jeg jobbet knallhardt med meg selv. Det har skjedd store ting i livet mitt, og jeg har følt for å fortelle dette til de rundt meg. Eller følt jeg burde; det er ikke så lett å vite forskjellen, alltid. Men så er det jo det, at jeg ofte regelrett avskyr å snakke om meg og mitt. Jo viktigere det er for meg, jo dypere sitter motviljen, og det selv om jeg oppdager hvor godt det faktisk er å dele med andre, både for meg og dem.

Lenge har jeg spekulert på veien ut av dette. Jeg har snakket med terapeuter og søkt på internett. Til og med snakket med venner om det, så vidt, selv om sperren mot å søke råd og støtte, har en lei tendens til å forsegle kjeften. Men det har vært vanskelig å finne strategier som passer for MEG. Særlig blant rådene fra fagfolk og debattene på internett.

For det de aller fleste ser ut til å ta utgangspunkt i, er hva man tenker at andre tror, for eksempel "ingen synes jeg er morsom å være med" eller de syns aldri jeg sier noe interessant". Dette angriper de så med slike kognitive strategier som er så inn i tiden. Du skal snu utsagnene på hodet så de blir positive: "(alle) synes jeg er morsom å være med"; "de synes (alltid) jeg sier noe interessant".
Joda, jeg forstår prinsippet. Det er forså vidt både fornuftig og logisk. Men for meg å kopiere disse tenkemåtene rett fra boka, fungerte rett og slett ikke, uten at jeg fattet hvorfor. Men endelig ser det ut som jeg begynner å finne vei i mine logiske brister, som kanskje ikke er fullt så merkelige som jeg lenge har trodd.

Når de tar utgangspunkt i hva du tror andre tenker, tar de en ting for gitt: at du også føler behov for å dele, at du ønsker oppmerksomhet og bekreftelse. Det gjør jo jeg også – sånn eeegentlig (tror jeg) – men det føles ikke sånn! Logisk sett både forstår og erfarer jeg at det faktisk kan være godt å få snakke om det jeg tenker på, at det faktisk er teknisk mulig å bli glad når folk viser meg oppmerksomhet. Men bak fornuften gjemmer det seg ei lita jente som virkelig IKKE vil bli sett. Som dras mellom tanken om at hun ikke fortjener oppmerksomhet, og kravet om å være så sterk at hun ikke behøver det…
Så hvis jeg prøver å tenke slik det er meningen, da slår det fullstendig klikk. For jeg vil jo ikke at folk skal synes jeg er morsom og interessant! Har jo ikke lyst til å tenke sånn, men denne meningen er som en ryggmargsrefleks (et klassisk eksempel på en automatisk tanke). Da nytter det ikke, samme hvor hardt jeg prøver, å påpeke at folk faktisk syns jeg er ålreit, siden det bare gir meg lyst til å gjemme meg i en mørk krok.

Så hva gjør jeg, da, tenker du kanskje. Jo, jeg går ned på et enda dypere plan, samtidig som jeg satser mer på motivasjon en skjematenkning. Istedenfor å si til meg selv at "jeg fortjener…" eller "jeg trenger…", prøver jeg å godsnakke med meg selv. Får meg selv til å huske det positive. Hvor fantastisk flott det er, det jeg har opplevd. Hvor utrolig godt det var, sist jeg snakket ut om det som var vondt. Kort sagt, gir jeg meg selv lyst til å fortelle! Det er mer omstendelig enn skjematiske kjøreregler, men du slette tid så mye bedre det fungerer for meg :-)

Det jeg vel egentlig vil fram til, er at kognitive metoder er vel og bra som et utgangspunkt, men kanskje virker de ikke like bra på alle. Ikke før man har tatt seg tid til å forstå de dypere mekanismene, iallfall. Om man bruker det som en slags rettesnor og et verktøy for å lære gode mestringsstrategier, heller enn som en lettvint vei til rask "bedring", kan det fungere riktig så bra :-)