En liten hyllest til høsten og til gleden av bevegelse :-)

Jeg lurer på hva det er med meg og høstmørket, egentlig. Så fort jeg kommer ut, blir jeg så trygg inni meg selv. Ja, jeg kan ha det sånn ellers på året når jeg er ute og går også, men høsten er spesiell. For jeg simpelthen elsker å dra på oppdagelsesferd i mørket. Rart, kanskje? Er jeg ikke redd for å gå meg bort? Men svaret må enkelt og greit bli, nei, ikke i det hele tatt :-) For når kroppen glir inn i sin faste vandrerrytme, er det som jeg glir inn i min helt egne, private vverden der tida står stille. Samtidig blir jeg så ufattelig klar over omgivelsene. Hvert et skritt, hver en sprekk i asfalten og hver en lukt.

Jeg elsker frihetsfølelsen av å legge i vei uten å vite hvor jeg skal. Når det eneste jeg vet er at jeg skal hjem igjen, men om det kommer til å ta en halv time, to timer eller mer, er opp til tilfeldighetene.
Jeg nyter at mørket legger seg rundt meg som en kappe mens gatelyktene blunker sine vennlige små hilsner til meg, slik at jeg ikke havner på ville veier.
Og selv om mange synes de er kjedelige og bråkete, liker jeg de store, rette veiene med sine trygge gang- og sykkelstier, hvor jeg blir en liten dråpe i elva av konstant bevegelse som finner glede i det å bare være til.
Men når følelsen av å bli fanget i dragsuget fra de store veiene blir for sterk, er det ingenting som de små, snirklete boliggatene, så mørke til tider, at hadde ikke husene stått der med sine små firkanter av lys, hadde jeg ikke sett hånden for meg. Her får min hvite, lange følgesvenn nok å henge i med, mens omrissene av lys og skygge danser i øyekroken tett ved meg og trafikken bruser langt brte i det uvisse.
Ikke minst, elsker jeg å være der jeg egentlig ikke er helt sikker på hvor er. Hvor den eneste måten å finne ut om jeg står ved veien videre eller en gårdsplass, er å faktisk å gå inn dit, og faktisk være så freidig at jeg gjør det, med den hvite følgesvennen skjøvet trassig ut foran meg som et førsteklasses alibi for å snoke rundt hushjørnene. (Neida, det er ikke derfor jeg gjør det, men litt gøy er det nå uansett). Hele tiden med vissheten om at jeg kan snu hvis det blir for skummelt, for det er mitt valg å være her.
Jeg liker til og med følelsen av å tro jeg befinner meg et sted, for så å ende opp i en helt annen retning enn jeg hadde forutsett. Spesielt når jeg kjenner meg igjen, og jeg har en lys leilighet og en varm kopp te å se frem til :-)

Er det noen som fortsatt lurer på om jeg er litt sprø? ;)

Location:Hørløcks veg,Trondheim,Norge

Ridebanemilepæl og stallen forøvrig :-D

Jepp, jeg har skrevet en tekst med liknende tittel tidligere, men i motsetning til den tids skriveglede er det litt bråstopp i ordene akkurat nå; særlig slike kreativ og gledessprudlende utlegninger. Overskuddet er nemlig ikke på topp. Men så stolt er jeg av denne prestasjonen (som i seg selv gir PLENTY overskudd!) at jeg bare må legge ut denne videoen, slik at lesere som ikke er på fjaseboka også kan ta del i det som skjer :)

Jeg har nemlig lært å trave, uten leier. Endelig! Ikke bare det, men jeg traver liksågodt uten sal også, til tross for det krever temmelig mye mer balanse, ifølge de som har peiling. Følelsen av mestring er bare ubeskrivelig! Kontrasten er så enorm. Fra de første nølende forsøkene hvor jeg knapt hadde kontroll tre-fire steg av gangen, til den stolte dagen jeg såvidt klarte å holde en hel runde rundt padocken (en liten, sirkelrund ridebane), og nå bryr jeg meg ikke om å telle runder en gang. Bare terpe teknikk og fryde meg over bevegelsen, farten og det faktum at jeg har kontroll på et så digert dyr, som aller helst benytter første og beste anledning til å jafse i seg det gresset hun kan finne :)

Ellers er det for en stor del hestene og denne stallen som gir overskudd for tida. Ja, for jeg har jobb her nå! Bare det i seg selv er jo en milepæl jeg har jobbet for lang tid, og en drøm som går i oppfyllelse etter mange år! En del vil kanskje stusse på at jeg som er så glad i og (etter sigende) flink til å skrive og bruke hodet, tar til takke med en så praktisk jobb som dette. Men det er akkurat noe slikt jeg trenger nå. Arbeidet med og rundt dyra gir en ro og trygghet jeg sårt har trengt for å lære å mestre.

Jeg kommer tilbake til jobben og mestring ved en senere anledning når ordene kommer litt lettere. Nå skal jeg i første omgang konsentrere meg om å manne meg opp til NAV-møte hvor jeg skal argumentere, om nødvendig så gnistene fyker, for at jeg skal få utvide praksisen i både omfang og varighet. For INGEN skal få meg bort fra en jobb som gjør meg så godt!

24.juli. TASMANHAVET BY NIGHT! (and day)

Vi er i New Plymouth, en by på vestkysten av Nordøya, og for første gang i mitt liv har jeg virkelig opplevd storhavet! Fornemmet mer en jeg forstår, hvilke enorme dimensjoner og krefter det kan by på.

Formiddag. Vi vandrer hjemover i retning hotellet etter flere timer i et vakkert parkanlegg, og har bestemt oss for å gå en lengre omvei langs The Costal Walk, en asfaltert gangvei langs ved sjøen. Sa jeg sjøen? Jeg skjønner fort at dette ikke akkurat er Trondheimsfjorden.
Alt langt oppe i gata, sikkert hundre meter unna promenaden, minst, hører jeg havets drønn. Når vi kommer ned ved det første utsiktspunktet blir jeg bare stående og måpe av forbløffelse. Utover ser jeg bare vann og atter vann. Som et blankt, lysegrått speil som reflekterer de beskjedne solstrålene, sendt ned fra den overskyete himmelen. Strekker seg utover i en uendelighet det er umulig å fatte. Også bølgene... For første gang får jeg virkelig se hvordan bølgene plutselig bare formes midt ute på det grå speilet og kommer glidende innover. I tillegg kommer lyden. Jeg kan helt tydelig høre hver enkelt bølge komme rullende innover; ofte flere samtidig, med hver sin rytme. Mens vi vandrer langsetter promenaden og jeg fylles med lyden, lukten og synet av havet, tenker jeg at bedre kan det ikke bli. Men der tar jeg feil. Det mest magiske øyeblikket kommer senere.

Etter en bedre middag bestemmer vi oss nok en gang for å gå ned til havet, for å se hvordan det tar seg ut om kvelden. Ute er det mørkt, men temperaturen er god. Det føles nesten vinnstille, litt disig, men ikke regn. Kan hende er det stillheten i byen rundt oss som gjør det, men jeg synes jeg kan høre havets brus enda tydligere enn før. Suser og sukker, og stadig disse dumpe drønnene. Saktmodig, men samtidig med en slik intensitet at det er som jeg kjenner dets styrke.
Vi står på samme sted som sist. Foran og over oss ligger et lokk av tåke. Havet er usynlig. Men vent, der skimter jeg en hvit prikk dukke fram fra disen, og den blir stadig større. Så forvandles den til en stripe som kommer glidende, sakte, sakte mot meg. Bredere og bredere blir den, til slutt løser den seg opp like ved stranden.
På en treplatt lengre nede, så nært som det nesten er mulig å komme havet uten å bli våt, blir vi stående, LENGE. Bak oss skinner lysene fra byen; foran oss ligger mørket som nærmest suger meg fast. Jeg står blikk stille. Lyttende, stirrende. Ser bølgene dannes på tre steder nært land. Alltid de samme stedene. Lyden omslutter meg, og er en levende, pulserende guide for blikket mitt, Et dypt drømm ute til venstre, og der skimter jeg den første krusningen. Et nytt drønn etterfulgt av en ny hvit skumtopp litt lengre til høyre. Vannet bruser mens bølgene fråder og brer seg utover. Noen ganger møtes de, to eller tre bølger som former en hvit, buldrende linje. Rett foran meg skimter jeg vannkanten og noen runde steiner. Her fråder og skummer det nesten konstant. Så, uten forvarsel slår en bølge hardt mot land og sender en vannsprut rett opp i været. (U)heldigvis er ingen bølger store nok til å slå inn på land. (Ja, jeg håpet faktisk på å få meg en dusj, nesten. Er jeg rar?:p)

Tåka glir bort, bølgene stilner og vannet blir klart med bare noen få krusninger, før alt vender tilbake med fornyet styrke. Jeg er fullstendig fanget i en magisk verden. En verden bestående av saltvannslukt, frådende dønninger og havets røst. Eller, jeg vil heller kalle det musikk. Et flerstemt orkester som spiller en melodi med sin egen, uforutsigbare rytme jeg ikke evner å finne ut av, enda så hardt jeg prøver. Tilslutt lar jeg meg heller rive med og merker at rytrmen sitter i kroppen, når jeg bare lar tankene flyte. At noe sånt kan gjøre en så lykkelig!

Fysisk aktivitet. Tvang eller trivsel?

Artikkel jeg skrev i KIM-mgasinet nr 1 2012.

Julen er over. Et nytt år med nye muligheter står for døren, og for mange også nyttårsforsettene. Like sikkert som at media er fullspekket med julemat og julebakst – for ikke å glemme den berømmelige smørkrisa – i desember, er januar måneden for sunnhet og trim. ”Ned i vekt på 1-2-3!”, eller ”Her får du de beste treningstipsene”. Selv ikke i statskanalen NRK slipper man unna: ”To buksestørrelser ned”. Det er til å bli gal av.

Ikke misforstå. Fysisk aktivitet er viktig. Å være i fysisk god form er ikke bare godt for kroppen, men også for psyken. Det å kjenne styrke og liv vende tilbake i en tung og sløv kropp kan faktisk være en riktig deilig følelse. Dessverre er det mange som aldri kommer dit at de opplever denne gleden. Hvorfor?

Personlig tror jeg at mange mister motet før de i det hele tatt har begynt, fordi vi skal skremmes i form. Norges befolkning blir bare feitere og feitere, og så videre, og så videre. Og så må det være trening med stor T; no pain, no gain. Man kan nesten ikke si at en er fysisk aktiv før man løpe en time hver dag, pumper jern eller står og svetter i en aerobicsal sammen med tjue andre, like svette mennesker. Men ikke alle passer til løping og styrketrening. Jeg er ganske sikker, selv om det ofte føles som jeg er den eneste, på at vi er flere som blir både motløs og stressa av alt sunnhets- og treningsjaget. All trening skal være så effektiv. Resultatene skal komme med en gang og ta minst mulig tid.

Hvor blir det av det gode, gamle fenomenet å gå seg en tur? Til det trenger man verken fancy utstyr eller dyre medlemskap i treningsstudio. Varme klær og ok sko – ja og så kanskje et par brodder på denne tida av året, om man kommer over gammelkjerringkompleksene – er det som skal til. Man trenger ikke gå lange, strabasiøse turer i terrenget heller, hvis man ikke vil. Går man det kvarteret det tar til butikken for å kjøpe en liter melk, istedenfor å kjøre bil; vips så har man vært fysisk aktiv den halvtimen som er anbefalt fra nasjonalt hold. Men slik fungerer det ikke i dagens samfunn. Folk setter seg i bilen og kjører til treningssenteret, svetter og oier en time før de kjører hjem. Og å ta dagligvarehandlinga til fots og med sekk på ryggen ble sett på som snålt, alt for 10-15 år siden. Det rare er, synes jeg, at så mange ser ut til å tenke på fysisk aktivitet som noe man må. Nærmest en plikt. Med mindre man streber mot Birken eller Oslo Maraton. Da er det plutselig lov å synes det er gøy. For da er det jo trening som fører fram til noe.

Jeg savner fokus på gleden ved å være aktiv for aktivitetens skyld, og kanskje spesielt ved bare å være ute. Hvor fint det kan være, bare å gå seg en tur, i det tempoet man lyster. Ta seg tid til å kjenne vind og vær mot ansiktet. Legge merke til lyder og lukter. For selv i en helt vanlig boliggate er det utrolig hva man kan oppleve, hvis man bare tar seg tid. Så, etter hvert som gleden ved å være ute blir større og dørstokkmila kortere, kan man jo prøve å fokusere mer på å øke tempoet og bli litt ordentlig svett hvis man vil. Kanskje kommer man til og med så langt at man får lyst til å prøve løpe litt? Den lysten opplever jeg sporadisk, og har enorm glede av det. Men det hadde ingen fått meg til å tro, to år tilbake. Eller om man er fornøyd med bare å gå, er det selvfølgelig helt greit.

Så oppfordringen til alle de som ønsker å bli mer aktiv må være: gjør det, men på en måte som passer for akkurat deg. Om det er raske resultater eller fysisk velvære, friluftsliv eller innetrening. Sliter du med dørstokkmila så sett terskelen så lavt at du klarer å gjennomføre. Et kvarters gåtur om dagen er, tro det eller ei, bedre enn ingenting.

Tilslutt en oppfordring til alle, og kanskje særlig til deg som stadig bekymrer deg for nok og riktig trening: Dropp tidsklemme og resultatfokus, kom deg ut i frisk luft og gled deg over den gode opplevelsen, her og nå!

Dagdrøm om en ny start

Om nøyaktig en uke er en merkedag!

Jeg er hos ei god venninne i en bydel ca tre kvarters gange herfra. Kanskje spiser vi frokost mens jeg venter på mamma, eller kanskje har hun kommet og vi er på vei de par hundre meterne det er å gå. Eller vi er fremme. Står med fingern på ringeknappen og venter på et lite bzzz fra den elektriske låsen, så vi kan åpne døra og gå opp trappene. Eller kanskje er vi inne alt. Leser av strømmåleren eller ser på tekniske detaljer. Kanskje mamma bruker falkeblikket sitt til å sjekke støvfaktoren. Nei, det er nok ikke nødvendig. Mulig jeg står med hånda på signaturstempelet, klar til å putte kråketærne mine på det aller siste papiret...

Endelig inne i MIN EGEN LEILIGHET!<

Om en uke og en time har jeg kanskje sendt ut mitt moderlige opphav. Så det bare er meg, etpar nøkler og en tom leilighet. Med veranda og utsikt. Med stort kjøkken. Stor stue og vedovn. I et ordinært borettslag. Jeg vil vandre rundt mens sansene virkelig får bli kjent med omgivelsene. Hendene vil vandre over flater, føttene synke ned i parketten og nesa vil trekke inn lukta av tomme, innflytningsklare rom. Den lukta, fra før jeg får satt mitt personlige preg, er noe for seg selv.

Turen går ut på verandaen hvor jeg lener meg mot rekkverket og lar øynene hvile nede i turdraget mitt, der jeg nok vil ha mang en fredfull turopplevelse :-) Og er jeg modig, stikker jeg kanskje hodet ut i oppgangen, med risiko for å møte naboene. Men eller før enn senere... kanskje.

Jeg lever i en dagdrøm, en god en!

Så ulidelig spennende! En del av meg er der allerede, tar sjekkrunden eller trykker den forrige eieren i hånda. en annen del av meg har ennå ikke forstått at det virkelig skjer. Den delen ville skrive at om en uke er jeg ikke hjemme, i begynnelsen av dette innlegget. Men det er jo ikke sant.

Dette er
Mitt framtidige hjem!
Begynnelsen på en framtid på egne bein.

Kunsten å gi sjela vinger

– en liten beretning om hvilket mirakel en morgentur kan være :-)

Det er torsdags morgen og jeg er for en gangs skyld tidlig oppe. Klokka er bare halv ni; jeg står ferdig påkledd på trappa og kjenner gråværet prikke mot ansiktet. Jeg skal ut på morgentur. Innkjøpet av etpar Asics turjoggesko som satt som et skudd, har fått det til å krible i beina siden kvelden før, og den sjeldne følelsen kalt motivasjon har fått meg til å stå opp flere timer tidligere enn nødvendig så jeg kommer meg ut. Jeg sniker meg over parkeringsplassen, inn på den smale stien som går ned mot fjorden, der jeg er så glad i å ferdes. Føttene beveger seg som på jul, fortere og fortere. Det er nesten som jeg må bremse de litt. Hva om det er sleipt? Hva om jeg går på ræva før jeg i det hele tatt har kommet i gang?

Stien blir bredere og jeg slipper kroppen løs. Jeg smiler mot duskregnet og verden for øvrig. Med ett kommer en hund svinsende mot meg som trekker besett i båndet. Men istedenfor å se i bakken og øke skrittlengden slik jeg pleier, sakker jeg tempoet, smiler mot eieren og bøyer meg for å klappe. Langt borte fra hører jeg plutselig min egen stemme spørre hva slags hund det er og hva den heter. Vi bare snakker helt ubesværet, mens jeg lar hendene bore seg inn i tykk hundepels og kjenner en myk tunge mot ansiktet. Og jeg har visst hundetekke, får jeg høre, for “hun pleier ikke være så ivrig på fremmede”.
Glad og en anelse befippet, står jeg igjen. En boblende glede fyller kroppen, og jeg langer ut videre, nedover den slake bakken. Igjen begynner beina å gå fra meg, men nå følger en besnærende tanke hakk i hæl: Jeg vil løpe; gi luft og kraft til all denne fryden som bruser så friskt!

Så jeg sparker fra og lar kroppen finne sin egen rytme. Litt nølende først, men modigere etter hvert. Nede på hovedstien bremser jeg opp. Her kan jeg da ikke løpe. Jeg, som bare har prøvd å løpe alene én gang… Men pokker heller. Det er jo akkurat det jeg vil. Faktisk har jeg nesten litt lyst til å treffe noen. Sende en eller annen treningsnarkoman hoppende ut av stien ved synet av en joggende blinding med en skjenende, løpsk stokk i forveien.
Nå går det virkelig unna. Føttene ruller av sted langs stien, så fort at lungene snart roper om at det her har v ikke kondis til. Men jeg stopper ikke av den grunn. Hjertet banker, magen kiler og trærne og sjøen flyter forbi. Jeg flyr! Føttene har vinger, og sjela flakser et sted der oppe mellom tretoppene. Jeg skimter noe som kan være et gjørmeparti og bremser opp på refleks, før… Hva har man ikke Gore-Tex for, om ikke for å være litt uvøren? Full gass igjen.

Selvfølgelig holder jeg ikke så lenge. Toppen ti minutter fordelt på to økter – den ene atskillig kortere enn den andre. Men når jeg endelig hiver inn håndkle er det med en god følelse i hele meg. Bølgene blander seg med stemmen til Michael Buble som synger av hjertens lyst fra ipodens indre: I’M FEELING GOOD! Frarøve omtrent all lungekapasitet, kan jeg bare synge med i tankene mens jeg rusler meg hjemover igjen.

Dette er ikke historien om gode forsetter og knallharde treningsregimer. Heller historien om å yte det lille ekstra, men ikke minst om å la seg rive med. Om å nyte livet.

Takk for at det finnes slike stunder! Takk for gode joggesko og vakre turstier, fin musikk og bølgeskvulp. For den nydelige huskytispa Frøya og hennes eier som hadde tid til å stoppe opp noen minutter.
Og hurra for stølhet i unevnelige kroppsdeler, utpeisa lunger og glødende kinn. Kiling i magen og flyvende føtter. Hurra for livet, lykken og for friheten!

Lord OF The Dance

Hjertet mitt har tent en ild i tankene mine, eller var det omvendt…? :-)
Lord Of The Dance gikk nettopp på nrk, og jeg var så heldig at jeg tilfeldigvis kom over det. Til min store begeistring!
Jeg må innrømme det, jeg er betatt. Øynene triller omtrent ut av skallen på meg. Musikken har jeg hatt lenge, og den kan bli litt ensformig på anlegget. Uansett er det toner som alltid får hjertet til å slå et par ekstra slag mens kroppen utfører en privat liten gledesdans, helt fra magen ut til tærne. :-) Og all ensformighet glemmes der jeg sitter, for nå er musikken en del av helheten. Jeg er helt inni en annen verden mens jeg prøver å få med meg essensen av historien, og med min sparsomme øyenkapasitet går det forbausende bra :-) Fanget i universet av lyd, lys og en dans som tar pusten fra meg. Musikken har jeg hatt lenge, og selvom den kan være litt ensformig til tider er det toner som alltid får hjertet til å slå et par ekstra slag i muinutte. Kroppen utfører en privat liten gledesdans, helt fra magen ut til tærne. :-)
For ikke bare elsker jeg irsk folkemusikk, men jeg elsker også dansen. Med fare for å drite meg ut; det er riverdance, ikkesant? Samme hva det heter. Jeg har sett glimt av det tidligere, og hver gang er det som om noe har våknet til liv inni meg. Som om bena har hatt lyst til åbevege seg av seg selv og leve sitt eget liv sammen med resten av kroppen. Fri, og med full kontroll.
Akk, om jeg bare kunne danse like lett som hjertet mitt og drømmene mine! Da skulle jeg ha meldt meg på dansekurs sporen streks. Jeg skulle stått på en sene og danset meg inn i rekken av rytmisk fotarbeid. Vært en del av en enhet. Gitt stormen av brusende boblende energi som så ofte spenner ben for meg, et kreativt, lykkelig og eksplosivt uttrykk. Følt meg LEVENDE! :-D
Men å drømme er en ting. Å gjøre det er noe ganske annet. For ærlig talt: jeg ser ikke akkurat for meg en tungvekter som meg, som attpåtil er over halvveis til 50, utrette de helt spektakulære tingene på dansegulvet, slik jeg skulle ønske…

Annerledes, men like fullt god sommer :-)

Årets sommer går mot slutten. Skjønt, det skulle man ikke tro så godt og varmt det er ute. Jeg har sittet på verandaen og latt sola sende sine varme, vitaminrike solstråler mot ansiktet mitt mens strikkepinnene har flasha mellom hendene, iskaffen surkla ned i magen og Fleet Foxrd fylte ørene mine med vemodig gladmusikk.
Jeg tenker tilbake på sommeren som har gått. Den har både vært sterk og annerledes, men samtidig veldig fin :-)

Ved Svalerødkilen like utenfor Halden startet min ferie. Ord kan ikke beskrive den følelsen jeg fikk da vi ankom i 10-11-tida på kvelden etter en særdeles krevende reisedag.  Jeg minnes stillheten som omsluttet oss, det myke gresset under føttene, for ikke å glemme den konstante bekkesildringa få meter fra husveggen. Brystet fyltes med ro og luft, og jeg er sikker på at skuldrene mine gjorde et dropp på flerfoldige centimeter. Her kunne jeg ha FERIE, av et slikt kalliber jeg har savnet, men ikke opplevd på mange år.
For meg ble dette paradis på jord. Mens de voksne (ja, jeg finner fortsatt glede i å tro jeg er en liten drittunge :p) holdt det gående med å sjauing av min gamle omas hus, besto min lille, trygge verden av kun noen få ting: hytta, hammoc, daisyspiller og strikketøy, ispedd etpar vidtflyvende og lattermilde telefonsamtaler :-)
Når ikke den eldre garde
Når ikke den eldre garde hadde det travelt med å pakke ned huset, hadde vi tid til litt felles ferieaktiviteter. Blant annet koste vi oss med blåskjell-lunsj i Strømstad. For ikke å snakke om dampbåttur på Kornsjø :-)

 

 

Knappe to uker til å nyte alt hva livet hadde å by på, men også med ro til å ta innover seg de mer alvorlige aspekter i tilværelsen. Voldsomme, tragiske ting som hendelsene den 22.juli, men også de små tingene: Ta farvel med huset til oma og opa som i mange år fungerte som en trygg havn for lille meg. Erkjenne at oma har blitt enda eldre siden sist, med alle de tanker det fører med seg. Være dønn ærlig mot meg selv på at det jeg trenger denne ferien er noe annet enn det jeg har planlagt (med STOR TAKK til mine forståelsesfulle venner!!) Jeg tillot meg å komme i takt med meg selv – en møysommelig prosess.

Etter en “arbeidsuke – som for det meste besto i å drive rundt, jabbe med folk og smårable på noen greier :P – skulle jeg dra på Skriveleir for synshemmet ungdom i regi av Norsk Lyd- og blindeskriftbibliotek! Trodde jeg. Men dette som kalles helsa satte en solid stopper for leirplanene mine. Jeg var visst ikke kommet helt i takt med meg sjøl enda.

Så denne uka her har gått med til mye av det samme som ferien. For eksempel lese gamle Pelle og Proffen-bøker – et hyggelig gjenhør :) Sett den siste Potter-filmen har jeg også.
Men den beste medisinen av de alle, var da jeg ble dratt med ut i skogen i hele fire timer! Der hadde jeg den store fornøyelsen av å mestre plankestier (smale treganger over myrlendte partier). For år siden da jeg sist gikk her var det som å gå på ei vinglete hengebru, mens nå føles det som rene autostradaen :-D Nok et bevis på at terapiridningen har gjort underverker!
Imorgen skal vi ut på en enda lengre tur opp i fjellet, og jeg har tro på at det vil gjøre like godt, om ikke bedre! Naturens ro er virkelig balsam for sjelen :-)

Jeg kunne valgt å kalle dette for nederlagenes sommer, siden jeg har latt “svakheten” råde. Men jeg vil heller kalle det en sommer full av seiere og et topp utgangspunkt for å møte høsten og hverdagens utfordringer!

Rock n' Roll Wolf

Sett på Trødelag Teater 30. mars og innlegget skrevet alt samme kveld, men ikke lagt ut før nå. Skamme seg, Muldra!

Ikveld var det på tide å være litt kulturell igjen. Jeg ble nemlig invitert med på Trøndelag teater for å se musical. Lite visste jeg hva jeg gikk til. For dette var en familieforestilling, like mye for voksne som for barn, med en grad av humoristiske referanser og krumspring som traff meg  midt i hjerterota. Det var bare å kose seg glugg ihjæl!

Stykket er basert på filmsukksessen fra 70-tallet om rockeulven og de syv geitekillingene: Mama. De fleste kjenner vel "Mum is home" som er den mest kjente sangen fra filmen. Handlinga er opprinnelig hentet fra et rumensk folkeeventyr, om de tre killingene som blir forlatt hjemme alene og ulven som vil inn å ete de opp. Ganske klassisk med andre ord. Jeg mener bestemt vi har en variant av dette her på bjerget også.
Men i denne historia er det en hel bråta med andre dyr som danner et helt lite landsbysamfunn, så å si, og ulven og geitemor, se de blir forelska, de... (i originaleventyret var visst ulven gudfar til killingene, hmmm)
Dette gir som dere sikkert skjønner stort potensiale, og Trøndelag Teater har trukket det enda lengre og gjort sin egen vri på det hele, med stort hell :D For her er det plenty av voksenhumor, mer eller mindre skjult. Som for eksempel at ungsøya ikke får dra på martnan fordi der er så mange som er på jakt etter lammelår, at uttrykket "sauer er ålreite dyr" sniker seg med osv. osv. Det var gullkorn blant samtlige dyr og ikke bare sauene, altså, men i slike mengder at jeg ikke kan vri hjernen etter flere for øyeblikket:P
I tillegg var det så utrolig mye som spilte på mennesketyper. Ta hønene, for eksempel. De var typisk sånne kaklekjerringer, eller naive unge mødre med skikkelig ovenfra og ned-holdning. Geitemor, en smårebelsk alenemor som drømmer om å leve litt villere og ikke er så opphengt i konvensjoner. Hun blir såklart uglesett av alle de ansvarlige og pyntelige. Grisene er to overvektige herrer som bare tenker på mat, og jerven og gaupa, to ville og litt uvørne småkjeltringer. Og så eselet, da, den klassiske dilteren: litt dum og VELDIG STA. Med dette persongalleriet her, ligger alt til rette for å spille på mellommenneskelige relasjoner, klasseforskjeller, rovddyr vs. husdyrpolitikk og det ene med det andre :-)

Seriøst, det skal litt til før jeg ler høyt i offentlige sammenhenger (særlig på teater og sånn hvor det blir så direkte feedback til skuespillerne), men ikveld fikk jeg trent lattermuskene både titt og ofte, uten blygsel. Jeg fikk ikke helt med meg hvordan stykket slo an blant de minste, men jeg var langt fra den eneste blant den "eldre garde" som var atskillig yngre enn den virker ellers på teateret) som lo både godt og mye.
Også er nå dette her virkelig min humor, da! Det burde ikke komme som en overraskelse på alle som har sett meg digge Shrek, Toy Story og alt som kan sammenliknes, med miks av fantasi og skjulte gullkorn. Den enkle fortellerstilen gir så mye rom for å putte inn små hint både her og der, som ikke gjør noe for ungene, men skaper en ekstra dimensjon for oss "store barn".

Jo, forresten, før jeg runder av må jeg jo ikke gemme kyllingen til de tre hønemødrene som vagga rundt og sa MEEP MEEP, akkurat som Pingu fra Barne-tv! Seriøst, det kan ikke ha vært tilfeldig når tilogmed jeg med min spinkle tv-kjennskap, klarer å kjenne det igjen, fnis.

Hadde jeg vært *kremt* litt snarere med å legge ut dette innlegget kunne dette kanskje ha fungert som en bra oppmuntring til andre å få det med seg, men tror dessverre det er tat av nå, og iallfall er det skrapa for billetter :-( Men, jeg har iallfall prøvd å skape et gjenskinn av den brakopplevelsen det tross alt var ;)

Alene i nuet

Et utall fugler og hundrevis av trær. Gress, vind og en liten dam. En benk og ett menneske. Meg. Bare meg.

I så altfor mange år har jeg trodd det var galt å like seg alene. Men det var før jeg oppdaget stillheten. Den GODE stillheten. Som gir mer enn den tar. Som ikke gir plass for fortid eller framtid, men rommer her og nå. Uten en dråpe dårlig samvittiget.
Selvfølgelig liker jeg folk. De jeg kjenner og er glad i. Jeg kan prate og tulle, synge og le. Jeg er engasjert og jeg bryr meg. Men ikke hele tiden.
Det er ikke galt å være alene. Det er forskjell på å være asosial og til tider være usosial. Einstøinggenet åpner faktisk for muligheter og perspektiv, bare man pleier det vel. Slik at det ikke sperrer en inne, men gir trygget til å observere og til å VÆRE.

Nå skal jeg til ei venninne å drikke kaffe. Det ville jeg ikke orket om jeg ikke først hadde tillatt meg noen timers lykksalig "ensomhet".

Milepel på ridebanen, hurra!

Jeg har allerede skrytt på tryneboka, men ærlig talt, idag er jeg så hoppende, boblende stolt av meg sjøl at jeg ikke kan få skrytt nok, så her er vi igang på bloggen også :-) Dagens opplevelse ga nemlig i min stadig voksende rideentusiasme en nboost: jeg har nemlig gallppert, jeg har fått det til og likt det! :-D Ok, det var ikke så langt, jeg red ikke alene og det var ikke første gangen heller. Allikevel var det en helt ny og knall opplevelse.

For jeg har prøvd før, å jada. Men gikk det bra? Veel, ikke akkurat... Tror en tur til Minneland er påkrevd igjen, jeg.

Buan Gård for om lag 8 år siden:
Det er helg, vår og fint vær. 7-8 islandshester beveger seg på rekke langs en skogsvei, og hakk i hæl etter ledern rir jeg i makelig tempo. Alt er bare fryd og gammen. Men plutselig:
"Er det noen som har lyst til å trave?"
"JAAAA!", kommer det, fra samtlige bak meg. Jeg... "eeeh", før stemmen drukner i manen på hesten. Jeg kan jo ikke være dårligere enn alle de andre, som attpåtil er flere år yngre enn meg.
"Er alle klare? Greit, da setter vi igang!" Skump, rist dunk. Istedenfor en rytter, sitter det nå en sekk poteter tjora fast til stigbøylene.
"Noen som vil galloppere?" "Ja!" Ikke så lett å svare når man holder pusten...
Og hei og hopp, der fyker pottitsekken framover, bakover og framover igjen. På refleks klemmer jeg til med beina mens jeg drar i tøylene. Stakkars hesten skjønner fint lite og fortsetter som før. Der begynner jeg å sige, så løsner den ene stigbøylen. Herregud, det går ikke lenger...
"STOPP", og flomp... Enda godt det fortsatt lå litt snø i veikanten, sier jeg bare.

Enhver idiot må vel ha skjønt at balansen min var heller elendig på den tida, og sånn fortsatte det. Noen sporadiske forsøk på trav ble det vel, men når jeg så det var samma historia om igjen, ga jeg meg. Virkelig lyst til å prøve igjen fikk jeg ikke før jeg begynte på Stall C, og selv her måtte det en fysioterapeut med sine krav til, før det ble fart i sakene.

Stall C, sist september:
Jeg står på ridebanen og kikker på de som allerede har begynt. Til min skrekkblandede fryd (?) ser jeg at de ikke bruker sal. Istedenfor er det en slags bøyle spent over hesteryggen som de holder fast i.
Oi, dette virker jo interessant, tenker jeg nølende.
Fysioterapeuten kommer bort. "Jeg ser gjerne at alle rir uten sal for det er bedre for balansen. Men hvis du ikke vil, så..."
"Joda". Som den evige optimist jeg er tar jeg selvsagt utfordringen, til tross for at kroppen prøver å overbevise om at dette neppe er noen god ide.
Så sitter jeg der, da. Med beskjed om å holde meg godt fast, smatter jeg på hesten som begynner å gå. Ett skritt, to skritt, oooops! Går det virkelig an å være så sigen og ustø? Enda godt jeg hadde overlatt tøylene til leieren, for ellers...
Vi stopper, jeg får beskjed om å rette meg opp og bruke musklene i baken (har jeg muskler der også, ja), og så bærs det ivei igjen, atskillig bedre nå, før det kommer en sving og jeg krenger faretruende. Jeg huker meg fast for alt det er verdt.
"Husk å puste, da". Åja, det var kanskje en god ide. "Og prøv å slappe av, da får du bedre utbytte". Får vel ikke noe utbytte om jeg havner på bakken...

Heldigvis ble det bedre, overraskende fort. Jeg skal ikke gå i detalj på alle opp- og nedturene som fulgte. Som at den snille fjordingen jeg red plutselig bestemte seg for å være litt mindre snill og bykse til av ei skarve trillebår, med påfølgende resultat. Og selvom det er fristende skal jeg heller ikke utbrodere skogsturen for etpar uker siden da jeg plutselig oppdaga at jeg faktisk fikk til å trave, og bestemte meg for at før ferien skulle jeg ha prøvd gallopp. Vi hopper heller rett til dagen idag.

Vi rir ute, som jeg nesten alltid gjør uansett vær, og vi skal opp i skogen. Den stri fjordingen er for lengst bytta ut med verdens snilleste, mest kosete hest: Lille, som ikke akkurat passer til navnet sitt, hverken i høyde eller bredde. Veien er temmelig bratt og steinete, men det gjør ingen ting. Sola varmer og greinene pisker meg i ansiktet. En av leierne rekker meg en hvitveis og jeg får en psykologisk åpenbaring: den spinkle blomsten gir jo samme støtte som å hvile hånden lett på bøyla. Jeg sitter (nesten) så stødt som et fjell, jo.
Det er fortsatt et kvarter igjen av timen når vi kommer ned og jeg må bare spørre om å få trave litt - det er jo så gøy. Som sist jeg prøvde kjenner jeg hvor stødig jeg sitter. Jeg anspenner meg ikke. Spretter bare opp og ned i takt med bevegelsene, og på magisk vis lar jeg bare vær å vingle. Kjenner musklene jobbe, men vet ikke hvordan. Alt bare virker som det skal.
Blir spurt om jeg ikke vil prøve gallopp siden dette går så bra, og jeg tenker "hvorfor ikke?" Like greit å (gal)hoppe i det, først som sist. Ikke er jeg spesielt nervøs heller, underlig nok. Det bare kribler lett i magen mens tankene blir glassklare, rene og fokuserte.Vi er igang. En langside, så roe ned resten av runden. En gang til, og så enda en. dette var jo gøy! Ikke lett, langt ifra, men akurat passe utfordrende. Varme lykkebobler risler ut i hele kroppen og jeg kunne ikke stoppe å glise om jeg så hadde fått en million. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så stolt.

Og hva nå? Jeg fortsetter å prøve, såklart! Kommer ikke til å gi meg før jeg har lært å ri i alle tre gangarter, med og uten sal, alene. Så kan jeg begynne å leve ut drømmene mine. Fjelltur på hesteryggen for eksempel, er en slik en. For nå vet jeg at jeg kan. Det er ikke lenger bare snakk om et håp, men jeg har TRO, også, på at jeg kan komme dit jeg vil!

Brak-konsert med Lassie n the Lads

Egentlig skulle jeg finne på en mer kreativ tittel for å beskrive tilstanden min etter dagens opplevels, men... seriøst, jeg gir opp, for jeg er altfor, altfor gira! For, hvilken kveld!!
Jeg er fremdeles ør, fortumla, glad og enormt hyperaktiv etter kveldens konset med Lassie n the Lads, for makan til opplevelse...

For dere som ikke vet hva dette er: Lassie n the Lads er ei gruppe fra Stjørdal som spiller folkrock, inspirert av irsk og skotsk folkemusikk. Jeg skriver inspirert av, for de har skrevet de fleste sangene selv. De blei første gang kjent gjennom programmet Kjempesjansen på nrk. Her kommer en liten youtube-smakebit på hvordan de høres ut :)

Sted: Lille sal, Olavshallen, Trondheim (et sted jeg stort sett forbinder med klassisk musikk og mere kultiverte arrangemener)
Tid: Lørdag 22.nov kl 22 (i seg selv en milepel i min konserterfaring - aldri før har jeg vært på en konsert som starter SÅ seint)
Bakoersveisfaktor: HØY! (du kunne formelig kjenne lydtrykke vibrere i brøstkassa og musikken dreiv så øra flagra)
Engasjement & lykkefølels: ENDA HØYERE! (umulig ikke å synge og klappe - hvis du prøvde, fikk du snart spasmer i foten eller fingrene, for kroppem må jo bare følge musikken)

Dette her hadde jeg gått og venta en evighet nå. Helt fra jeg først hørte plata, tenkte jeg at "dette her vil jeg oppleve live!" og fulgte jevnlig med på hjemmesida deres. Kom de ikke snart til Trondheim? Som noe anna enn oppvarmingsband for DDE, vel og merke, som jeg ikke har så mye til overs for. Tilslutt ble jeg lønnet for min tålmodighet, og jubelen var stor da jeg fant ut at de hadde konsert i Olavshallen ei uke etter bursdan min. Og heldigivs er det ikke bare jeg i familien som digger denna musikken, så det tok ikke lang tid før jeg faktisk ble invitert med :-) (man skal være heldig noen ganger) Og ikveld var altså kvelden jeg har gått og venta på.

Ryktet sa at dette kom til å bli konsert med trøkk i (som gjorde meg bittelitt nervøs, for jeg har hatt en tendens til å være molto pysete i børjan av konserter med et visst lydnivå) og trøkk, det skal jeg hilse og si at det blei. Men det gjorde meg ikke det spøtt. Fra det øyeblikket musikken starta var jeg revet med. Dette er til dels ganske livlig, irsk/skotsk-inspirert musikk med masse herlig rytme og sving. Så om jeg hadde prøvd å la være å digge, hadde det bætteremeg ikke gått, for musikken bare sugde seg inn i kroppen og tok over foten og tildels også hendene. For ikke å snakke om at jeg endelig turde synge med under en konsert. En fordel med så høyt lydnivå er jo at ingen hører hvor jævlig det blir :P Men nok om det.
Det gikk mye i sanger fra plata deres, "Storyteller"; jeg savna bare en sang derfra - de skulle spilt "homeland", osm er en av mine storfavoritter. Men de hadde også med en del nytt (og gammelt) reportoar. Julemusikk blant anna - for første gang har jeg julestemning i november, takket være framføringen av "Fairytale of New Yourk" som var svært så fin :) Det var også plas til etpar slagere fra 80åra. Men det som for meg virkelig tok den store, delikate fruktkaka, var når de klinka til med gamle, irke og skotske folketoner. Eller var de sjølkomponerte, bare inspirert av gamle sanger? Det vet jeg faktisk ikke. Ja, for de komponerer faktisk storparten av musikken sin sjøl, flinke folka. Men iallefall, når de slo til med de gammelinspirerte låtene sine, særlig når felespillersken dro til på noen av instrumental-låtene, da tok det seriøst av! Og hadde jeg kunnet danse irskinspirert dans, måtte noen ha holdt meg fast for at jeg sku sitti stille :P På den andre sida hadde de noen helt rolige, skikkelig fine sanger som gir meg tårer i øynene og klump i halsen. Foruten felespillet, som dere allerede bør ha forstått at jeg digga, utmerka trommisen seg med noen av rytmene sine når han brukte en sånn liten, tamburinaktig tromme (jeg fikk den bare beskrivi, altså). Og vokalisten hadde skikkelig publikumsteke.

Som dere bør ha skjønt nå, jeg digga villt og hemningsløst. I en fase midt i konserten fikk jeg skikkelig, tja, hva skal man kalle det, stresshodepine. Ikke fordi jeg var stressa, nei, jeg var så gira at jeg reint glemte å puste :P Men det ødela ingenting av helhetsintrykket. Jeg lot bare musikken ta tak i meg og rive meg med. Ja, så revet med ble jeg faktisk, på slutten, at jeg var den første som reiste meg ved bordet våres, etter å ha sett på hu dama som sto og vifta med henda og oppfordra folk t å reise seg. Altså, halloo, det er meg vi snakker om her - jeg som reiser meg etter, eller helst akkurat samtidig som alle de andre for å unngå å bli sett. Nå sto jeg der og så at de fleste rundt meg fremdeles satt, mens jeg sto og klappa og digga og følte meg tøff! (bare bittelitt flau:P)
Vel hjemme igjen følte jeg meg som ei hyperakiv adrenalinbombe som måtte ta opptilflere spensthopp (nei, jeg kødder ikke) for å få den verste kriblinga ut av kroppen. For ikke å snakke om blogging, da. og det hjalp på loppene. Så natta blir nok ikke fullt så lang som jeg frkta ei stund, hihi.

Jeg må bare avslutte med å få anbefale Lassie n the Lads til alle som liker litt folkrock med masse varme og feelgood. Opplev dem live, hvis du ar anledning til det, og hvis ikke, få tak i plata (ikke på limewire, please - disse folka fortjener spenna sine) for dette er musikk du blir glad av!

Den lille gleden

Den lille gleden gjør ikke så mye av seg. Den planter seg bare som en lun liten flamme i kroppen og sprer slik varme jeg ellers forbinder med å sitte tett inntil en peis eller en vedovn.

Det er gleden over de små tinga
- som å ligge våken i senga og vite det enda er en halvtime til jeg må stå opp, krølle meg sammen med dyna mi og kjenne på den friske høstlufta som siver inn gjennom vinduet,
- å kunne rydde og pusle hjemme (ja, faktisk) i mitt eget, rolige tempo og kjenne at det ikke kaver meg opp fordi det ikke gjør noe hvor mye eller lite jeg får gjort,
- sløving på sofaen uten dårlig samvittighet, gjerne med et marsvin, ei lydbok og en kaffekopp til selskap,
- kveldsturen jeg går, ikke fordi jeg vil trimme, men bare fordi det er godt å være ute og kjenne at jg lever....

Jeg samler på slike fine stunder. Hvert eneste lille glimt av ro og tilfredshet som dette, tar jeg til meg og lagrer i et lite rom, dypt inni meg som bare jeg har tilgang til. Rommet bestående av gryende håp og selvfølelse, det hemmelige lageret av positiv energi hvor jeg kan hente det lille ekstra. For like sikkert som jeg kjenner de gode dagene hvor alt bare går godt, uten bevisst tanke, vet jeg det kommer dager hvor jeg nesten ikke vet hvilken fot jeg skal sette foran den andre.
Da er det lille peisbålet av livsglede, godt å ha...

Kan det ikke være ferie litt oftere?

Iallefall når det er sånne tilstander på Devle som idag. Nesten ikke noen av de som bor her og tjukt av personale. So dermed for masse, masse tid sammen med oss! Og når de også har en smule ferefeeling, har jeg det som plommen i egget.
Sånn som å gå tur, det er det good tid til på dager som denne. Så det starta vi med. Ikke bare tur, men hundeluftetur også! En av de ansatte hadde med seg Raffen, eller var det Roffen, husker ikke... iallefall en utrolig nudelig-snill-tilåspiseopp-hund som likner en Berner Sennen, men som ikke er det likevel, på jobb. Som selvfølgelig trengte luft og som jeg SELVFØLGLIG ville være med ut og lufte. :) Det var kjærlighet ved første blikk, eller slikk. Jeg må sende ut noen magnetiske hundekjærlighetsstråler fra kroppen tror jeg, for knappast har je kommet inn i et rom med snill hund, så blir jeg bombardert. Har jeg noe imot det? NEI!!!
Etter kosetur i steikende sol, hadde min kjære ansatte som tydeligvis hadde veeldig god tid, lyst til å mekke fellesmiddag. Og siden jeg var den eneste som hadde lyst til "å fellese" ble det bare oss to som satt og åt kyllinggryte. Flott for meg, da slapp jeg den jobben idag og så ble vi litt bedre kjent :)
Men følte jo at jeg ikke kunne være SÅ lat hele resten av dagen, så da ideen om vafler kom opp, meldt ejeg min interesse med en gang. Så det ble vaffelmekking og etterhvert ganske sosialt, ettersom flere kom hjem og slengte seg på fellesen. Så der satt vi og prata skit, mens Ruffen-voffen (nei, han het ikke det, men det kunne han, syns jeg) med jevne mellomrom stakk snuten opp i fange mitt for litt kos.
Gi meg flere sånne dager folkens, for dette DIGGER jeg!!!

Det er vår...

... og jeg har hatt min første solslikkedag på verandan hos mamma! Den gjør alltid noe spesielt med meg, den første, virkelige opplevelsen av at nå, nå er det vår! Sånn var det idag.
Egentlig er det ganske kjølig ute enda. Men siden sola strålte fra blå himmel og dette huset besitter en koselig, lun platting i sokkeletasjen, fant vi ut at nå var tida inne for en kopp kaffe ute. Og etterpå, til tross for null solbriller (de lå for en gangs skyld på sin faste plass hjemme, da jeg virkelig trengte dem...) måtte man jo ta en runde med litt solslikking. Og det var da vårfølelsen kom. Da jeg endelig fikk satt meg ned med lukkede øyne og avskudd tenkemaskin.
Det er utrolig hvor deilig det kan være, bare å sitte og VÆRE TILhøre på stillheten. For begynner du å lytte, er det alltid noen små lyder som du ellers aldri legger merke til. Av og til et bittelite drypp, drypp, ned på plattingen. Nesten ikke fugler, bare noen langt borti skauen et sted. En lang stund ble jeg sittende å lure på en suselyd; kunne det virkelig være suselyden fra en bekk eler var det bare ei vifte eller varmepumpe hos naboen. Ikke vind iallefall, for det var så godt som vindstille. Lyd av rolig pust fra mine medsolslikkere. Og ikke minst, den deilige følelsen av frisk luft som renser lungene og teppet med varme som liksom legger seg på ansiktet... Med Kings of Convenience på øret og en sløv tilfredshet i hele kroppen, blir feriefølelsen komplett. :-) Eneste som mangla var et marsvin på arma, så hadde dette vært perfekt!

Og nå, nå er vårfølelsen så innmari sterk at... dere aner ikke. For en middag med pepperlaks, eggerøre, salat og bakverk + en sinnssykt god hvitin fra New Zealand, det trigger, ikke bare vårfølelsen, men farskentameg også sommerfølelsen! Måtte virkelig kjempe for ikke å sluke maten med hud og hår (æsj, det ble litt disgusting, hudete og hårete mat:P) For dette var bare så digg!

Enn at ferien kan være så utrolig feriete, og så at det må være mot slutten av påska da... Jaja, hihi.
Nei, herreminhatt da, hvis jeg skal få max ut av den ferien jeg digger så utrolig, må jeg jo slutte å sitte her INNE og skrive på datan. Så vi får skrivebablas når været har blitt litt gråere gijen.