Annerledes, men like fullt god sommer :-)

Årets sommer går mot slutten. Skjønt, det skulle man ikke tro så godt og varmt det er ute. Jeg har sittet på verandaen og latt sola sende sine varme, vitaminrike solstråler mot ansiktet mitt mens strikkepinnene har flasha mellom hendene, iskaffen surkla ned i magen og Fleet Foxrd fylte ørene mine med vemodig gladmusikk.
Jeg tenker tilbake på sommeren som har gått. Den har både vært sterk og annerledes, men samtidig veldig fin :-)

Ved Svalerødkilen like utenfor Halden startet min ferie. Ord kan ikke beskrive den følelsen jeg fikk da vi ankom i 10-11-tida på kvelden etter en særdeles krevende reisedag.  Jeg minnes stillheten som omsluttet oss, det myke gresset under føttene, for ikke å glemme den konstante bekkesildringa få meter fra husveggen. Brystet fyltes med ro og luft, og jeg er sikker på at skuldrene mine gjorde et dropp på flerfoldige centimeter. Her kunne jeg ha FERIE, av et slikt kalliber jeg har savnet, men ikke opplevd på mange år.
For meg ble dette paradis på jord. Mens de voksne (ja, jeg finner fortsatt glede i å tro jeg er en liten drittunge :p) holdt det gående med å sjauing av min gamle omas hus, besto min lille, trygge verden av kun noen få ting: hytta, hammoc, daisyspiller og strikketøy, ispedd etpar vidtflyvende og lattermilde telefonsamtaler :-)
Når ikke den eldre garde
Når ikke den eldre garde hadde det travelt med å pakke ned huset, hadde vi tid til litt felles ferieaktiviteter. Blant annet koste vi oss med blåskjell-lunsj i Strømstad. For ikke å snakke om dampbåttur på Kornsjø :-)

 

 

Knappe to uker til å nyte alt hva livet hadde å by på, men også med ro til å ta innover seg de mer alvorlige aspekter i tilværelsen. Voldsomme, tragiske ting som hendelsene den 22.juli, men også de små tingene: Ta farvel med huset til oma og opa som i mange år fungerte som en trygg havn for lille meg. Erkjenne at oma har blitt enda eldre siden sist, med alle de tanker det fører med seg. Være dønn ærlig mot meg selv på at det jeg trenger denne ferien er noe annet enn det jeg har planlagt (med STOR TAKK til mine forståelsesfulle venner!!) Jeg tillot meg å komme i takt med meg selv – en møysommelig prosess.

Etter en “arbeidsuke – som for det meste besto i å drive rundt, jabbe med folk og smårable på noen greier :P – skulle jeg dra på Skriveleir for synshemmet ungdom i regi av Norsk Lyd- og blindeskriftbibliotek! Trodde jeg. Men dette som kalles helsa satte en solid stopper for leirplanene mine. Jeg var visst ikke kommet helt i takt med meg sjøl enda.

Så denne uka her har gått med til mye av det samme som ferien. For eksempel lese gamle Pelle og Proffen-bøker – et hyggelig gjenhør :) Sett den siste Potter-filmen har jeg også.
Men den beste medisinen av de alle, var da jeg ble dratt med ut i skogen i hele fire timer! Der hadde jeg den store fornøyelsen av å mestre plankestier (smale treganger over myrlendte partier). For år siden da jeg sist gikk her var det som å gå på ei vinglete hengebru, mens nå føles det som rene autostradaen :-D Nok et bevis på at terapiridningen har gjort underverker!
Imorgen skal vi ut på en enda lengre tur opp i fjellet, og jeg har tro på at det vil gjøre like godt, om ikke bedre! Naturens ro er virkelig balsam for sjelen :-)

Jeg kunne valgt å kalle dette for nederlagenes sommer, siden jeg har latt “svakheten” råde. Men jeg vil heller kalle det en sommer full av seiere og et topp utgangspunkt for å møte høsten og hverdagens utfordringer!

Morgenstund i Halden

Som vanlig er jeg den siste som krøller seg ut av dyna, og dermed også den siste til frokost. Som så mange ganger før kommer jeg tassende inn, barbeint og uflidd på håret. Oma kommer med et stille smil og ”god morgen” mens de andre to sender skjeve smil i retning mitt trøtte oppsyn. Alt er som det pleier, nesten.
Vi spiser frokost, og som vanlig er de andre nesten ferdig med å spise før jeg er ferdig med å stirre tomt ut i lufta på ale de fem påleggssortene. Oma rekker brødkurva mot meg og spør om jeg ikke skal ha noe. Det samme gjentar seg etter første rundstykket, jeg sier at jeg er litt treig i maskineriet så tidlig om morran og vi smiler litt til hverandre. Klokka er tross alt over ti. Vi drikker kaffe i ro og mak. Oma etterspør knekkebrødet som mamma nok en gang ikke har satt frem og den sedvanlige ordvekslingen inntreffer. Mamma akker seg over at ”det er jo ikke plass noe sted, for du har jo så mye rot overalt” og oma svarer med at da har hun jo kontroll over hvor ting er. Samme, gamle leksa. Jeg smiler… vemodig.
Frokosten går mot slutten – føyer seg pent inn i rekken av mange hyggelige morgenstunder. Vi begynner å pusle og rydde av bordet mens oma følger med fra sidelinja. Skulle bare mangle at det er sånn, så dårlig til beins som hun er. Når jeg har rydda fri gangbane fra kjøkkenbordet, uttaler hun at hun får vel komme seg på en viss plass… ”Men mamma, da, du var da på do for ikke lenge sida, da hjemmesykepleien var her, husker du…?” Stemmen til min mamma som ser på sin mamma, er oppgitt, med en sår underklang av fortvilelse.
Stemninga gjør et ubehagelig, kvalmende dropp nedover, som når du har glemt det siste trappetrinnet og går rett ut i tomme lufta. Jeg ser bort på de to andre, så på oma og så ned i den blomstrete voksduken. En sår klump begynner å vokse i halsen og jeg får det travelt med å rydde kopper og kar inn i oppvaskmaskina. Ingenting er som før.
Plutselig forstår jeg hvor langt i fortrengningsstadiet jeg er kommet. Dette skulle jo være en morgen som alle andre morgener. Kanskje skulle vi en tur til byen, med oma i den elektriske rullestolen, i slik en råkjøremodus at beina våre ikke holder tritt. Eller at hun og mamma skulle rydde i kjøleskapet og småkrangle om det, mens jeg skulle høre på og ikke vite hvem jeg var mest irritert på. Men slik blir det aldri igjen.
For jeg vet det jo bare så altfor godt, hvor skrøpelig min gamle oma har blitt. Sett hvordan to pleiere må hjelpe henne den halve meteren fra lenestol til rullestol og bli med inn på badet så hun får tatt kveldsstellet. Fremfor alt har jeg sett gnisten som ikke er der lenger, men som både hun og jeg håper skal våkne til live igjen, bare… Bare hva?
Toppen tre timer til, så er hun på sykehjem igjen. For hvor lenge, det vet vi ikke. De tre ukene hjemme gikk ikke så bra, de. Hvem vet, kanskje dette er den siste morgenstunden vi vil ha sammen, alle fire, her hjemme…?

Tid for videoer og sommermimring!

Kristin oppfordra meg i en kommentar til å publisere litt videoer her i bloggen. Men det har jeg altså glemt (eller fortrengt?:P) helt til nå. Og siden jeg ikke har noe anna glupt å gjøre og behovet for mimring melder seg i disse høsttider, fikk jeg lyst til å vise hva som skjer når vi er overlatt t oss sjøl i en leilighet noen uker :P

Først kommer den berømte videoen hvor vi får bevist, en gang for alle, hvor kilen jeg er, hehe.

Hvis noen tilfeldigvis lurer på om jeg er flau så, ja, jeg er det :P


Dette er kanskje ikke så suspekt, men vi bada svina. Og her er en video av Choco sin kose/tørkestund :-)

Nei du å du som sommern går - til minne om Harde Krishna og 2 finfine uker

Kjære lille Kristin var nå på besøk i hele to uker + en dag for litt sida. Og spør du hva vi gjorde...? Vel, alt og ingenting. Både veldig late og veldig aktive. Ehe, jadda, litt rart skrevet det der. Men jeg skal fortelle litt, så skjønner du hva jeg mener.

Vi troppa opp på Værnes så seint som 11 på kvelden for å ta imot bølla fra nord. Så bar det heim til ho mamma på Stjørdal der vi var til dagen etter (kjekt å kunne smiske seg til en mer bekvem løsning:P) Men så måtte vi såklart hjem til redet mitt da, for vi måte jo skåne de stakkars gamle for våre ideer, hihi.
Vi starta med å dra på Martnan (årlig marked i sentrum) hvor vi møtte ei venninne. Vi kjøpte likt smykke alle tre, et lite hjerte og delte en sukkerspinn. det var vel det hele, utenom lunsj på BiByte. Tror noen er litt misunnelig på at vi trøndere har det, midt i byen, mens tromsøfolka bare har det på et kjøpesenter lengre unne. (Nok en grunn til å velge Trondheim, Kristin! Ingen god grunn, men en grunn:P) Og så må jeg jo ikke glemme Kristins spansk-talente :) Det var en spansktaende indianer som sto i en av bodene på martnan. Han oppdaga at Kristin kunne spansk og ble fyr og flamme. Og gjett hvem som forsto det han sa og ble enda mere fyr og flamme av det...?

Litt kultur gjelder det jo også å få med seg i ferien, så vi dro til Munkholmen og så oppsetning av Romeo og Julie. Disse teateroppsetningene foregår inne i et gammelt tårn (munkholmen er en gammel festning) og det er veldig stemningsfullt, om enn trangt. De var veldig flinke, men synes kanskje de overdreiv litt mye. Litt vel mye overspilling, med stor vekt på å framheve trønderdialekt, ødela liksom litt for romantikken enkelte steder. Men det var likevel flott. Det største ankepunkte med den turen, var vel at det blåste så innmari. Salget av varm kaffe må ha vært høyt den dagen, for vi var ikke de eneste som frøys.
Seinere var vi en tur ut til Tautra hvor det har vært og er kloster. Vi var innom kapellet som var åpent for alle og da det viste deg det skulle være bønn der om ikke så lenge, fant vi ut at det ville være spennende å få med seg. Det var det også, veldig stemningsfullt og høytidelig. Og dette at alle var så stille der inne, det gjorde inntrykk. Nå skjønner jeg veldig godt de som søker til kapeller for ro og trygghet, om de nå er religiøse eller ikke. Etterpå var vi og så på ruinen av det gamle klosteret, som er helt fra middelalderen., og en ganske lan runde inne på butikkenn på "souvernir"-sjappa, som jeg egentlig ikke vil kalle det for de selger så mye ordentlig, og så på, luktet og kjente på såper og kremer produsert i klosteret, steinsmykker og mye anna vakkert. Vi var også en runde oppom Tingvollen, det stedet det var ting i Trøndelag fra gammelt av. En virkelig fin og kulturell utflukt må jeg si.

Men vi hadde også noen überlate feriedager. En dag det regna ute og vi hadde vært lenge oppe natta før, var vi så usosiale som vi kunne, mot andre enn hverandre. Ikke svarte vi da det ringte på døra både to og tre ganger og ikke kom vi oss i skikkelige klær eller åt skikkelig mat. Vi dassa farsken ta meg rundt i natttøy til halv åtte om kvelden. Da fikk Kristin såpass til pianoabstinenser at vi måtte ut og spørre personalet om et piano jeg kjente til, kunne brukes. Det verste var at det aldri blei noe av, så den anstrengelsen var bortkasta gitt.
Og da sola bestemte seg for å velsigne Trondheim, dro vi latskapen ut. Vi la oss til ute på plena med mp3spiller og solkrem, med det ene målet for øyet å få litt farge og bare kose oss. og farge, joda, det ble det nå. Men sola er som man vet, ubarmhjertig mot de slabbedasker som ikke tar den på alvor. så en del av denfargen var nærmere hummer enn sjokolade, for å si det sånn. Særlig Kristin fikk virkelig unngjelde. Stakkars, jeg tror jeg brukte en halv flaske Aloe Vera-krem på ryggen hennes før den slutta å være glovarm etter 10 sekunder... Så jeg fikk jobben som smører i flere dager etter.

Ang. latskapen, skal det sies til vårt forsvar at vi faktisk gikk til og fra byen nesten hver gang vi var ute og farta. bussen tjente ikke mange kroner på oss, nei.

At vi var til frisøren bør vel også nevnes. Vi trengte begge sårt til en klipp (når man er så desp etter hårklipp at det blir med i drømmene alt før vi har fått time, da er det virkelig på tide) Samtidig ville vi ikke ut med de 500 kronene det lett ville koste. Så vi tok sjansen og dro til en liten frisør, som jeg ikke ante det døyt om, men som var billig. Vi var vel litt skeptiske først tror jeg, for hva om det var en typisk "kjerring"-frisør som ikke kunne klippe ungdommer? Ikke at vi er så himla fisefine, men er jo greit å slippe å se ut som man er 60 på håret. Nettopp det der er faktisk ei utfordring når man nesten ikke ser, for man får ikke til å rope STOP om det ser helt feil ut. Så må man gå er da og føle seg uvell, helt til det har vokst ut igjen. Men denne gangen gikk det svært så bra.

Ingen skikkelig ferie uten bading, så en dag for vi ut til stranda for å dyppe våre legemer i saltvann. Vi skulle også treffe Aina, ei fleles venninne. men da vi kom ut dit var stranda nesten tom, og det var ikke så rart, for det blåste som ville helsike der ute. og bølgene, de så store og skumle ut. Men det skulle ikke stoppe oss nei. Så etter å ha liggi i ly for vinden og prata ei stund, drista vi oss ned til vannet. Men å komme seg utti var lettere sagt enn gjort, for med steinete bunn og heftige brenninger var det ikke lett å holde balansen, selv ikke for juksepaver som meg, som gikk i badesko. Men guri så artig det var når vi bare kom ut på dypet og lærte å flyte oppå bølgene! Seriøst, det trenger vi ikke tivoli når det er sånne bølger :)

Men jeg må få lov å si, at kronjuvelen på verket, det var vår store kjøkkendag! Den velger jeg å skrive om i et anna innlegg, for her skal det bildes :) så det blir for mye i detta innlegget.

Må nevne en ting, som Kristin endelig oppdaga, etter å ha kjent meg i 11 år, at jeg er kilen (godt gjort etter min mening) og det har jeg så til de grader fått merke :P Kanskje jeg poster en video om d seinere, hvis jeg tåler skammen, hehe.

Men da tror jeg det holder for denne gang. Må jo spare eventuelle gullkorn til senere også.

Håper dere har en like fin sommer som jeg, alle sammen! :-)

Alt sommerferie jo...

Og så jeg somføler det ikke erlenge sida påskeferien, eller for den saks skyld, juleferien.... :P Gubbanoa som tida ska fly da.
Men på tirsdag da vardet altså siste skoledag. Triste greier, kjente jeg alt da jeg gikk ut av klasserommet. Heldigvis treffer jeg mange av de samma kule folka til neste år også. Men det er da alltid utskiftninger. Og den kule, kule norsklærervikaren jeg hadde, kommer jeg seriøst til å savne! Det er første gang jeg har hatt en norsklærer som har vist at hu virkelig liker å skrive, ikke bare lese. Og dermed også hadde full forståelse for skrivesperrer og alt det som hører med. Pluss at hun ga masse god respons på en tekst jeg begynte på. Som jeg ar sykt lyst til å bli ferdig med for er ganske så fornøyd med starten og har endel ideer om resten. Pokkern heller at jeg ikke tok spøken hennes på alvor og ba om mailadressa, så kunne hun fått se det ferdige resultatet. jaja, når man skal være så treig i avtrekkern, så får det bare være.

MEN det skal da skje kule ting i sommer også, om mindre enn ei uke, faktisk! Jeg får en aldri så liten Tromsø-invasjon her i Trondheim på tirsdag og i hele to uker. Da skal det bli liv i leirn :-) Kjenner jeg oss rett, blir det en sarlig blanding av total latskap, lange gåture og sykhumor + mye, mye mer. Blant anna ska vi på Munkholmen og se en oppsetning av Romeo og Julie (er på tide jeg også får et forhold til det stykket, ikke bare dramaeleven blant oss:P) Kan vel si jeg storgleder meg!
Så blir det nå Østlandstur, som jo hører med hver sommer, for å besøke både familie og venner. Det pleier alltid være koselig. Særlig å se igjen venner det er lenge sida jeg har møtt ;) Og litt ekstra spenning blir det i sommer også, siden det er familieforøkelse på gang i "reservefamilien" min på Lillehammer. Da blir det liv i leiern ja.
Og som ikke det var nok, skal jeg på hyttetur med gjengen her, på frosta, før sommern er omme.
Og vips, så er det nok skolestart igjen...

Så alt ligger egentlig til rette for en finfin sommer, spør dere meg. Bare jeg blir kvitt den elendige forkjølelsen min nå, så skal alt være klappa og klart for en kjempesommer. Sorry, bare MÅTTE syte litt nå. Men når man blir angripi av forkjølelses- og febersymptomer to ganger på under en måned, da må det være lov å syns litt synd på seg sjøl, syns jeg. :P Men ska nå ikke la det ødelegge sommern min, hehe.

Uansett ønsker jeg alle en god, lat,kreativ, spennende og alt annet man måtte ønske, sommer!

Det er vår...

... og jeg har hatt min første solslikkedag på verandan hos mamma! Den gjør alltid noe spesielt med meg, den første, virkelige opplevelsen av at nå, nå er det vår! Sånn var det idag.
Egentlig er det ganske kjølig ute enda. Men siden sola strålte fra blå himmel og dette huset besitter en koselig, lun platting i sokkeletasjen, fant vi ut at nå var tida inne for en kopp kaffe ute. Og etterpå, til tross for null solbriller (de lå for en gangs skyld på sin faste plass hjemme, da jeg virkelig trengte dem...) måtte man jo ta en runde med litt solslikking. Og det var da vårfølelsen kom. Da jeg endelig fikk satt meg ned med lukkede øyne og avskudd tenkemaskin.
Det er utrolig hvor deilig det kan være, bare å sitte og VÆRE TILhøre på stillheten. For begynner du å lytte, er det alltid noen små lyder som du ellers aldri legger merke til. Av og til et bittelite drypp, drypp, ned på plattingen. Nesten ikke fugler, bare noen langt borti skauen et sted. En lang stund ble jeg sittende å lure på en suselyd; kunne det virkelig være suselyden fra en bekk eler var det bare ei vifte eller varmepumpe hos naboen. Ikke vind iallefall, for det var så godt som vindstille. Lyd av rolig pust fra mine medsolslikkere. Og ikke minst, den deilige følelsen av frisk luft som renser lungene og teppet med varme som liksom legger seg på ansiktet... Med Kings of Convenience på øret og en sløv tilfredshet i hele kroppen, blir feriefølelsen komplett. :-) Eneste som mangla var et marsvin på arma, så hadde dette vært perfekt!

Og nå, nå er vårfølelsen så innmari sterk at... dere aner ikke. For en middag med pepperlaks, eggerøre, salat og bakverk + en sinnssykt god hvitin fra New Zealand, det trigger, ikke bare vårfølelsen, men farskentameg også sommerfølelsen! Måtte virkelig kjempe for ikke å sluke maten med hud og hår (æsj, det ble litt disgusting, hudete og hårete mat:P) For dette var bare så digg!

Enn at ferien kan være så utrolig feriete, og så at det må være mot slutten av påska da... Jaja, hihi.
Nei, herreminhatt da, hvis jeg skal få max ut av den ferien jeg digger så utrolig, må jeg jo slutte å sitte her INNE og skrive på datan. Så vi får skrivebablas når været har blitt litt gråere gijen.