Jeg vil gi deg noe.
Noe som ikke er ord,
fordi ord blir så små i den store sammenhengen
Jeg vil gi deg en klem.
Ikke et høflig ritual som før,
men en rett fra hjertet,
som sier det stemmen min ikke får frem.
Ja hjertet mitt vil!
Med hele seg og enda litt til.
Mens min kropp,
den livløse, kalde, harde,
stopper opp,
ventende, voktende, værende,
etter det minste tegn på fare.
Et øyeblikk
eller to,
et sjumilsskritt
får sjela mi ro
og hjertet si sitt.
Mens kroppen,
det skallet jeg helst vil glemme,
som en vektløs klippe står den der,
et skrik uten stemme.
