Klemmen

Jeg vil gi deg noe.
Noe som ikke er ord,
fordi ord blir så små i den store sammenhengen
Jeg vil gi deg en klem.
Ikke et høflig ritual som før,
men en rett fra hjertet,
som sier det stemmen min ikke får frem.

Ja hjertet mitt vil!
Med hele seg og enda litt til.
Mens min kropp,
den livløse, kalde, harde,
stopper opp,
ventende, voktende, værende,
etter det minste tegn på fare.

Et øyeblikk
eller to,
et sjumilsskritt
får sjela mi ro
og hjertet si sitt.
Mens kroppen,
det skallet jeg helst vil glemme,
som en vektløs klippe står den der,
et skrik uten stemme.

Tåler du sannheten...?

Hei, du som lytter.
Er du der?
Er du virkelig der?
Kan du låne meg en hånd til frykten min?
en skulder til sorgen,
etpar ører
og et åpent sinn til skammen?

Vil du bare høre
en ikke akkurat kjær, men like fullt kjent melodi
med sine egne variasjoner.
Eller vil du lytte
til en historie utenom det vanlige,
en historie du ikke kjenner.
Om svik og sorg og sinne,
men også om ømhet og varme som gikk galt?

Tåler du å høre,
vil du prøve å forstå?Eller vil du bare snu deg bort
med et skuldertrekk
og en foraktfull stillhet...?
Jeg er så red
den farlige stillheten.

Hjelp med med fortidens puslespill,
men pass på,
la meg få legge MINE brikker!
Så kan jeg kanskje
en vakker dag
lære meg hvordan det føles
å bli HEL.