Fysisk aktivitet. Tvang eller trivsel?

Artikkel jeg skrev i KIM-mgasinet nr 1 2012.

Julen er over. Et nytt år med nye muligheter står for døren, og for mange også nyttårsforsettene. Like sikkert som at media er fullspekket med julemat og julebakst – for ikke å glemme den berømmelige smørkrisa – i desember, er januar måneden for sunnhet og trim. ”Ned i vekt på 1-2-3!”, eller ”Her får du de beste treningstipsene”. Selv ikke i statskanalen NRK slipper man unna: ”To buksestørrelser ned”. Det er til å bli gal av.

Ikke misforstå. Fysisk aktivitet er viktig. Å være i fysisk god form er ikke bare godt for kroppen, men også for psyken. Det å kjenne styrke og liv vende tilbake i en tung og sløv kropp kan faktisk være en riktig deilig følelse. Dessverre er det mange som aldri kommer dit at de opplever denne gleden. Hvorfor?

Personlig tror jeg at mange mister motet før de i det hele tatt har begynt, fordi vi skal skremmes i form. Norges befolkning blir bare feitere og feitere, og så videre, og så videre. Og så må det være trening med stor T; no pain, no gain. Man kan nesten ikke si at en er fysisk aktiv før man løpe en time hver dag, pumper jern eller står og svetter i en aerobicsal sammen med tjue andre, like svette mennesker. Men ikke alle passer til løping og styrketrening. Jeg er ganske sikker, selv om det ofte føles som jeg er den eneste, på at vi er flere som blir både motløs og stressa av alt sunnhets- og treningsjaget. All trening skal være så effektiv. Resultatene skal komme med en gang og ta minst mulig tid.

Hvor blir det av det gode, gamle fenomenet å gå seg en tur? Til det trenger man verken fancy utstyr eller dyre medlemskap i treningsstudio. Varme klær og ok sko – ja og så kanskje et par brodder på denne tida av året, om man kommer over gammelkjerringkompleksene – er det som skal til. Man trenger ikke gå lange, strabasiøse turer i terrenget heller, hvis man ikke vil. Går man det kvarteret det tar til butikken for å kjøpe en liter melk, istedenfor å kjøre bil; vips så har man vært fysisk aktiv den halvtimen som er anbefalt fra nasjonalt hold. Men slik fungerer det ikke i dagens samfunn. Folk setter seg i bilen og kjører til treningssenteret, svetter og oier en time før de kjører hjem. Og å ta dagligvarehandlinga til fots og med sekk på ryggen ble sett på som snålt, alt for 10-15 år siden. Det rare er, synes jeg, at så mange ser ut til å tenke på fysisk aktivitet som noe man må. Nærmest en plikt. Med mindre man streber mot Birken eller Oslo Maraton. Da er det plutselig lov å synes det er gøy. For da er det jo trening som fører fram til noe.

Jeg savner fokus på gleden ved å være aktiv for aktivitetens skyld, og kanskje spesielt ved bare å være ute. Hvor fint det kan være, bare å gå seg en tur, i det tempoet man lyster. Ta seg tid til å kjenne vind og vær mot ansiktet. Legge merke til lyder og lukter. For selv i en helt vanlig boliggate er det utrolig hva man kan oppleve, hvis man bare tar seg tid. Så, etter hvert som gleden ved å være ute blir større og dørstokkmila kortere, kan man jo prøve å fokusere mer på å øke tempoet og bli litt ordentlig svett hvis man vil. Kanskje kommer man til og med så langt at man får lyst til å prøve løpe litt? Den lysten opplever jeg sporadisk, og har enorm glede av det. Men det hadde ingen fått meg til å tro, to år tilbake. Eller om man er fornøyd med bare å gå, er det selvfølgelig helt greit.

Så oppfordringen til alle de som ønsker å bli mer aktiv må være: gjør det, men på en måte som passer for akkurat deg. Om det er raske resultater eller fysisk velvære, friluftsliv eller innetrening. Sliter du med dørstokkmila så sett terskelen så lavt at du klarer å gjennomføre. Et kvarters gåtur om dagen er, tro det eller ei, bedre enn ingenting.

Tilslutt en oppfordring til alle, og kanskje særlig til deg som stadig bekymrer deg for nok og riktig trening: Dropp tidsklemme og resultatfokus, kom deg ut i frisk luft og gled deg over den gode opplevelsen, her og nå!