Det er en vegg mellom meg og resten av verden. Jeg sitter inni ei glassboble som beskytter meg, mot lyder, lys, berøring og alle inntrykk utenfra. Jeg nikker, hm'er og later som jeg er med. Men jeg er lukket. Jeg ser deg, hører deg, men langt bortefra. Det er bare skallet mitt som svarer. For meg angår det ikke.
Fra utsiden av bobla ser det ut som jeg er helt uberørt eller ikke vil bry meg. Men jeg vil, jeg vil, men får det ikke til! De store følelsene er så altfo store. Trykket er altfor sterkt. Det bruser og blander seg og presser mot boblas yttergrenser, blander seg sammen og blir en tåkete sovegass.
Jeg lar meg villig drive med, men jeg har gått fra hovedrollen til statist i eget liv.
La meg få slippe å velge. For jeg vil og tør ikke.
Eller NEI! Jeg vil bestemme! Vil ha Kontroll! Men helst i stillhet. Usynlig.
Det er ille nok å være seg selv, for da må du kjenne på hva du tenker og føler og prøve å tolke signalene. Stille deg inn på rett frekvens med en altfor dårlig antenne. Så skal du attpåtil dele det med andre... og det blir for mye å ta inn, skurr på linja.
De uuttalte ordene, vil gjøre tankene ekte i form og innhold med en gang de er ute. Og andre ting blir også ekte, all frykten og grubleriene som har blandet seg i tåka. Alle tankene får hver sin form og kjemper om plassen.
Da trengs en enda tykkere glassvegg, med piggtråd rundt, for å holde uhyrene i sjakk.
Det verste er at jeg VIL og KAN så mye! Faktisk vet jeg det alt. Men... noe udefinerbart stenger for. Som ikke unner meg liv og framgang. Vil jeg skal tilbringe resten av livet i avmakt, usynlig. Tvinger meg til å leve som en skygge av meg selv. Til jeg begynner å tro på dette "noe" og gjøre det til mitt.
Jo hardere jeg kjemper, desto mer sitter jeg fast. I det flortynne grenselandet mellom drøm og virkelighet.
Fra utsiden av bobla ser det ut som jeg er helt uberørt eller ikke vil bry meg. Men jeg vil, jeg vil, men får det ikke til! De store følelsene er så altfo store. Trykket er altfor sterkt. Det bruser og blander seg og presser mot boblas yttergrenser, blander seg sammen og blir en tåkete sovegass.
Jeg lar meg villig drive med, men jeg har gått fra hovedrollen til statist i eget liv.
La meg få slippe å velge. For jeg vil og tør ikke.
Eller NEI! Jeg vil bestemme! Vil ha Kontroll! Men helst i stillhet. Usynlig.
Det er ille nok å være seg selv, for da må du kjenne på hva du tenker og føler og prøve å tolke signalene. Stille deg inn på rett frekvens med en altfor dårlig antenne. Så skal du attpåtil dele det med andre... og det blir for mye å ta inn, skurr på linja.
De uuttalte ordene, vil gjøre tankene ekte i form og innhold med en gang de er ute. Og andre ting blir også ekte, all frykten og grubleriene som har blandet seg i tåka. Alle tankene får hver sin form og kjemper om plassen.
Da trengs en enda tykkere glassvegg, med piggtråd rundt, for å holde uhyrene i sjakk.
Det verste er at jeg VIL og KAN så mye! Faktisk vet jeg det alt. Men... noe udefinerbart stenger for. Som ikke unner meg liv og framgang. Vil jeg skal tilbringe resten av livet i avmakt, usynlig. Tvinger meg til å leve som en skygge av meg selv. Til jeg begynner å tro på dette "noe" og gjøre det til mitt.
Jo hardere jeg kjemper, desto mer sitter jeg fast. I det flortynne grenselandet mellom drøm og virkelighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Har du noe du vil si? Jeg blir glad for kommentarer :-)
Kommentarer på eldre innlegg godkjennes av meg først, så ingen grunn til panikk om du ikke ser den.
Vær snill og ikke bruk det virkelige navnet mitt her inne.