Vel… Egentlig hadde jeg ikke planer om å blogge om det som har skjedd i Oslo og på Utøya. Tenkte det vil være mer enn mange nok som kommer til å skrive om det. At jeg ikke klarer å framstå som en politisk flinkis med gode meninger og fine utsagn. Dette er bare så altfor stort og overveldende, har jeg tenkt. Men nå fikk jeg sånn behov for å skrive noen ord likevel. For jeg sitter på toget på Lillestrøm og venter på at bussene fra Oslo S skal komme. Noe som kan ta tid, fordi det er snakk om en mulig bombetrussel. Med gjevne mellomrom klinger det over høyttalerne at “vi beklager forsinkelsen, men situasjonen er fortsatt uavklart”. Og jeg skal ærlig innrømme det: Jeg blir redd. Den trygge bobla vår, dette vesle selvgode landet der “ingenting kan skje”, er plutselig en del av den store, skumle verden der ute. Det blir ikke det samme etter 22/7/2011.
Ord kan ikke beskrive sjokket jeg fikk sist helg. På fredag fikk jeg bare med meg bomben i Stortingskvartalet. Bare det (og noen ytterst grafiske reportasjer på Nrk radio) var nok til å sende lille meg under dyna med skjelvetokter, bokstavlig talt. Så resten fikk jeg ikke med meg før jeg skrudde på radioen dagen etter. 86 døde på utøya. Unge folk. Folk på min alder, yngre. Skutt rett ned av en gal, gal mann med helt forskrudde politiske standpunkter. Senere, intervju med overlevende. Ungdom som har vært der og sett venner drept rett for øynene på seg. Alt blir så virkelig og nært. Men på samme tid så ufattelig fjernt…
På en måte, enda så feil det lyder ble jeg nesten letta over at det var produktet av (forhåpentligvis) bare en syk person. Tanken på at et terroristnettverk skulle ha fått fotfeste her til lands var så enormt skremmende. Hvis de først slo til i Oslo, hvorfor ikke resten av landet, liksom. I byen jeg bor, for eksempel. På den annen side er det skummelt at fremmedfrykten har kommet så langt her i landet at vi kan skape slike personer med så ekstreme politiske verdier… Og hvordan ville vi stilt oss hvis det faktisk hadde vært en muslimsk organisasjon som sto bak? Hadde vi ikke da vært like raskt ute å generalisere alle muslimer?
Mitt håp selvom jeg må innrømme jeg er en smule pesimist, er at det som her har skjedd reelt skal føre landet sammen som en nasjon. Mer åpen, tolerant og flerkulturell. At dette ikke bare blir en sorg for oss nordmenn alene.Ikke minst håper jeg vi fortsetter å bry oss når alle fakkeltogene og facebookaksjonene er over. Men jeg er stygt redd for at dette er en ny bølge med “facebookomsorg” – et uttrykk jeg nylig hørte på radio og egentlig syns er ganske treffende.
La oss bevise for hverandre at jeg tar feil! :-)
Ja, alt ble på et øyeblikk veldig mye skumlere, samtidig tror jeg det medfører økt fokus på hva folk kan få seg til å skrive på nett utan at noen reagerer.. var inne på noen av de tingene han hadde skrevet på diskusjonsforum, og grøss mer enn litt... også av grunner jeg ikke vil legge ut på bloggen din ;)
SvarSlettJeg er jo i utgangspunktet skremt over hva folk faktisk får seg til å skrive på nett og hvertfall på steder du er mer anonym enn f.eks facebook (sjøl om endel tydlig også da har "ingen sperringer") Og man kan jo ikke mentalt sjekke ut alle som ytrer galskap...sjøl om det kanskje hade vært det beste.. hehe
Noe av det første jeg sa etter det hadde smelt var: Ååå håper ikke det var en innvandrer eller rømt psykiatrisk pasient... Sjøl om det er liten tvil om at den gærningen burde vært innom psykiatrien så er det hvertfall ikke en avdeling som har slipt han ut for tidlig...
Det er rett og slett bare EN syk syk mann!!
Jeg håper også at den omsorgen og samholdet og fysisk samvær med hverandre er mer enn et blaff :) At folk tar vare på hverandre og bryr seg OM hverandre i lang lang tid og oppdager verdien av å dele ting med hverandre uten å måtte være anonyme på nett :)
Du er bra!!!!!!!