Jeg er ikke minnene mine!

Jeg lærte noe nytt om meg selv ikveld. Akkurat det er ikke noe nytt. Slik har det vært til stadighet de siste årene. Men denne gangen var annerledes.

Vi satt og snakket om helgeturen vi skal på til Nederland, som jeg både gleder meg og gruer til. Mamma prøvde å vise meg på kart hvor vi skulle og jeg fikk spørsmål om det var noe jeg ville. En uskyldig, trygg situasjon skulle man tro. Men så skjedde det igjen som har hendt så mange ganger før…

Jeg begynner å fade ut. Verden synes uvirkelig og drømmeaktig. Vet hvor jeg er, men allikevel er alt som dekket med ei hinne av fremmedhet. Kroppen viskes ut. Føler “ingenting”. Samtalen rundt meg er forståelig, men gir allikevel ikke mening. Hjernen henger seg opp i bestemte sanseinntrykk. Lyden og lukten løkringer som fortæres har aldri gått meg så på nervene (og så jeg som ELSKER løkring-snackset!) Jeg er “Ingen ingensteds” (et utsagn rappa fra Donna Williams’ bok med samme tittel).

Som sagt er dette ikke første gangen. Ofte skjer dette så gradvis og ubemerket at jeg er helt bortevekk uten å tenke over det sjøl engang. Men ikveld var det noe annet. En liten stemme klang plutselig lengst baki hodet mitt: “Dette er ikke riktig, og det vet du godt. Hva er det som gjør så må forsvinne bort fra deg selv? Hvilke spøkelser har tatt over minnesentralen din nå? Kjenn godt etter”.

For en gangs skyld så kjenner jeg minnene bak tåka! Minner om en stemning, et krav, en fordømmelse. Mer enn en. Mange. Og lengre bak, enda flere minner. Minner av en slik karakter at jeg ikke vil skrive om de her, som lever sitt eget liv. De springer rundt og sender morsesignaler inn i virkeligheten. Slamrer med dørene og tramper i trappene om jeg skulle bli for vågal. Lister seg rundt og planlegger alternative veier til målet. Tegner fluktplaner og merker nødutganger, ut til glemselens tåkete drømmeverden. Men de er “bare” minner. Det innså jeg ikveld.

Kjære minner!
Jeg hører dere, kjenner dere og tenker på dere. Jeg forstår hvorfor dere roper på meg
og det er greit. For dere vet jo ikke bedre. Ikke jeg heller, forsåvdit, enda.
Men,
dere ER IKKE MEG. Dere er fortid og jeg er NÅTID!
Ta det bare med ro, jeg skal behandle dere med respekt. Ikke låse dere inne eller se på dere med forakt.
Jeg skal lære meg at fortiden ikke er farlig lenger og at nå er det JEG som har kontrollen.
Jeg skal passe på dere og dere skal passe på meg, men uten å tynger hverandre ned.
SAMMEN ER VI STERKE!