Speil-labyrint

Alene
er jeg meg selv.
Splittet,
men alltid meg selv.
Selv mine tåkede fragmenter og hemmelige rom
er mine.

Kaos er min venn.
En labyrint å gjemme seg i.
Et trygt sted å være meg
Selv når jeg er mange.

I menneskenes verden smuldrer jeg.
Blir en maske,
et skall
et speil.
Der du ser deg selv,
og kan skape meg i ditt bilde.
Jeg blir ingen

Du som forteller hvor flink jeg er.
Hvor sterk og modig.
Du som ser meg seire.
Kan du si meg hvem du ser?
Når jeg seirer,
er jeg meg?
Hvis du ser mine tårer, min vrede og vilje,
er jeg den samme?
Eller er jeg blitt en annen?

Det er så vondt å miste seg selv
og bli en jeg ikke er.
Så jeg forsvinner for ditt blikk
mens skallet består.
Jeg flykter.
Tilbake til mitt trygge,
ensomme kaos.

Bare i naturen og musikken får jeg hvile.
Blir ett med trær og vann,
blomster og fugler og vinden i gresset.
Ett med strengene, buen
og tonene fra fiolinen.
Bortenfor tid og rom,
så full av levende liv.

Gi meg mot og styrke til å holde fast på livet!
La meg leve her og nå, som en og som mange.
Som meg.
Sammen med deg,
i menneskenes verden.

Ingenstedsflukt

Kjære store, skremmende verden.

Så du lurer på om jeg har "vondt i viljen"? Fordi jeg bare sitter der med strikketøyet mellom hendene og blikket festet i ingenmannsland. Fordi jeg vegrer meg hver gang du foreslår noe som går ut på at jeg er i fokus og tilstede for denne verden i mer enn fem minutter. Du vil så gjerne ha meg med, men jeg bare forsvinner.

Jovisst vil jeg. Jeg ønsker så gjerne å ha lyst. Men jeg er et tomt skall, en levende død. I oppløsning, uten tanker, uten følelser, uten vilje. Man har ikke vondt i noe som ikke er der. Eller har man det likevel?

La meg leve i små doser. Når vi samles til måltider, fem minutter her og fem minutter der. Vis meg de små detaljene som sansene kan fordype seg i. vis meg solstreifet over et tilfrosset vann, eller la fingrene mine se på en knopp som er i ferd med å briste. Glimt av virkelig liv, små nok til at jeg kan holde på dem.

La meg hvile på bølgene av ro og trygghet, latter og morskap, så kanskje tør jeg være levende for en stund. Men spør meg ikke hva jeg vil for ofte. Det er for vondt å minnes på at jeg er "ingen". At jeg ikke klarer være til stede i meg selv med tanker, ord og drømmer.

For mellom alle fnuggene av tomhet og ikke-eksistens hviler mørket. Et mørke og en smerte så stor at jeg ikke kan bære den. En fortvilelse så dyp at den tar pusten fra meg..

I noen korte, eviglange timer var jeg der i går, midt i smerten, angsten og fortvilelsen. Først da kunne jeg ta imot det jeg trenger som mest: Varme, trygghet og omsorg. Men frykten for dette jeg trenger så sårt, er så stor. Ei heller den kan jeg bære for lenge av gangen.

Derfor er jeg atter en gang spredd for alle vinder. I fri flyt midt i et tomrom jeg både elsker og hater. Ikke la meg forsvinne fullstendig! Men la meg hvile mellom minuttene jeg virkelig lever. Det er hardt å klamre seg fast til seg selv, men jeg vet jeg må..