Fcebook, ja… hva skal en egentlig si? Hvor sdkal en begynne? Jeg husker ikke når jeg første gang begynte å tenke over det, men jeg vet iallfall at det er opptil flere år siden min første ordveksling rundt hvor merkelig fenomen denne fjaseboka egentlig er, fant sted. For hva er det egentlig man gjør her inne?
Livet i fb-statuser
"Hva tenker du på?" Unnskyld meg, men det er egentlig et ganske personlig spørsmål å stille av et nettsamfunn. Vel, så forstår jeg jo at det er en ikke helt vellykket oversettelse av det engelske "what's on your mind?", men allikevel… Man skulle kanskje tro at når en er istand til å se og fundere over hvor bak mål dette status-fenomenet egentlig er – jeg mener, etter å ha lest hva all slags fordums venner har hatt til middag den siste måneden, burde det begynne å ringe en bjelle hos noen og enhver – var en istand til å holde seg klar av statusfella selv, men den gang ei. Jeg har vel aldri vært blant de verste, men jeg har definitivt min del av statuser jeg strengt talt ikke hadde trengt å dele. Hvor man nå skal trekke den grensa?
For min del, tror jeg grensa er nådd med følelsen av at man, det være seg meg eller andre, lever gjennom sine fb-oppdateringer. En slik periode hadde jeg en tid da humøret og livet i sin helhet var for oppadgående. Lykken over de små tingene i livet var rett og slatt så berusende at jeg bare måtte dele den med andre. Igjen og igjen, og igjen. En dag mens jeg satt og nøt en grytidlig morgenfrokost, tok jeg meg imidlertid i å glede meg mer over min egen velformulerte stemningsrapport på facebook enn over solvarmen og kaffeduften jeg hadde beskrevet i store ordelag. Dette var ikke bra; såpass skjønte jeg.
Noe av magien tror jeg, ligger i gleden over å dele og få respons. Et uskyldig "kos deg!" eller "skulle ønske jeg var der", ja sågar at en ytterst perifer venn trykker "liker", kan bety så uendelig mye. Ofte for mye, kanskje.
Kommer jeg til å gjøre som Morgenbladets skribent, å begå "facebook-selvmord"?
Nei, ikke med det første. For meg tror jeg nemlig facebook ennå kan ha en viktig funksjon., som treningsarena.
Jeg er nemlig en av dem som selv på nettet er ganske innesluttet. Åpne, anonyme forum og samfunn hvor en ikke vet hvem det er man snakker med, har ikke føltes som en lettelse for meg, slik det er for mange med sosiale vansker, men heller gjort meg mer sjenert. På facebook kan jeg derimot følge med på folk jeg kjenner, om så bare litt, og sakte, sakte har jeg våget meg frempå med en kommentar eller tre. For et par-tre år siden hadde jeg hjerteklapp hver gang jeg skulle skrive en kommentar; det skulle en ikke tro nå :P
Det andre og vel så viktige er det jeg nevnte over, nemlig dette å dele. Hele nettsamfunnet er jo bygd opp rundt dette at man deler ting man er opptatt av med andre. Før fikk jeg hetta bare noen spurte meg hva favorittmaten min var, og fortsatt blir jeg godt over middels stressa av å skulle fortelle hva jeg liker av musikk, bøker, filmer osv. Men det har blitt bedre, og det tør jeg påstå er takket være facebook. I mitt eget tempo og til den jeg vil (ære være personverninnstillingene!) har jeg kunnet dele små glimt av livet og interessene mine, og jeg har tatt del i andres liv. Latt meg glede og provosere. Ja, tilogmed hatt mot til å gjøre bruk av mine diplomatiske evner og svare på usaklige kommentarer, noe som har gitt enorm mestring!
Så ja, jeg trenger nok facebook-bobla mi en stund til. Kanskje vil jeg en dag forlate bobla og stenge den bak meg for godt. Men ikke enda. Jeg trenger en bro mellom lille meg og og store verden. Så får det bare være at det er glansbilde-Muldra du blir kjent med der inne i første omgang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Har du noe du vil si? Jeg blir glad for kommentarer :-)
Kommentarer på eldre innlegg godkjennes av meg først, så ingen grunn til panikk om du ikke ser den.
Vær snill og ikke bruk det virkelige navnet mitt her inne.