Det indre kompasset

For etpar uker siden hadde vi et skikkelig interessant foredrag på jobben. En forsker fra NTNU kom til oss og fortalte om hjernen, med spesiell vekt på stedsans og hukommelse. Et tema jeg er litt ekstra interessert i fordi jeg er så ufattelig glad i å ta meg fram på nye steder, og faktisk er uvanlig dyktig til det (om jeg får være så beskjeden:p), min lille synsrest tatt i betraktning. Og hvordan dette indre kompasset fungerer har jeg spekulert på både vel og lenge.

Først litt fakta om det som foregår når vi beveger oss rundt i omgivelsene (gjenkalt så godt som mulig etter hukommelsen og mine meget kaotiske notater):

• I den delen av hjernen som kalles hypocampus som fungerer som en harddisk for lagring av gamle minner, har vi noe som kalles stedceller. Disse cellene danner det som kan sammenliknes med et detaljert indre kart. Hver av disse stedcellene aktiveres og sender ut en elektisk impuls hver gang vi oppsøker et bestemt sted.
• I entorinal cortex sitter noe de kaller gridceller eller gitterceller på norsk. Disse cellene kan kalles hjernens målestaver eller koordinatsystem, for å holde oss til kartspråket. Gridcellene er en nokså ny oppdagelse som ble gjort ved Senter for Hukommelsesbiologi, faktisk her i Trondheim.
• Grensecellene holder oversikten over grensene i omgivelsene våre, slik som dører og vegger. Til forskjell fra stedcellene, er grensecellene ikke stedsbestemte. Når du går fra et rom til et annet, nullstilles grensecellene; slik at hjernen forstår du er i et nytt område og kan hente fram relevant informasjon som er lagret om akkurat dette stedet.
• Kompasscellene holder orden på hvilken retning vi til enhver tid vender oss.

Puh, det var det rent tekniske, så langt jeg husker. det var mye, mye mer også, men i fare for å dumme meg ut og spre masse falsk info skal jeg holde meg til dette som jeg forstår sånn noenlunde.

Men det var dette med det indre kompasset, ja. Vi lærte at vi bruker to teknikker for å finne frem og vite hvor vi er: kjenne merker og "Path integration".
Kjennemerker sier seg vel egentlig selv. For e fleste er det nok primært visuelle kjennemerker som bygninger, gateskilt osv. Men det kan jo like gjerne være i form av lyder sånn som en traffikert gate eller følbare forandringer i underlaget, om man ikke ser.
Path integration (det fins ikke noe godt norsk uttrykk for det) handler mer om bevegelsesmønsteret. Om lyset går og det blir stummende mørkt rundt deg, klarer du alltids å finne veien ut av rommet når du er litt kjent. Da er det som kroppen husker om vi skal gå til høyre eller venstre og hva som er hvor, selvom vi ikke ser noe som helst. Synssansen, når den kan anvendes, brukes til bl.a. hastighets- og avstandsbedømming.
De fleste foretrekker eller er flinkere til å bruke en av disse teknikkene.

Denne lærdommen var en aldri så liten vekker for undertegnede, for som jeg alt har nevnt, har jeg fundert mye på det, helt fra min første mobility-time som tiåring.

Mobility kan vel oversettes med orienteringslære for blindinger, for de uinnvidde, og handler i korte trekk om å lære seg veien fra a til b på en så trygg og enkel måte so mulig. Fra dag én var jeg, uten egentlig å forstå det selv, mektig frustrert over å måtte lete etter postkasser og gjerder og BARE det, når jeg heller trengte å forstå det mentale kartet rundt meg. Mobility ble etterhvert noe jeg behandlet nokså respektløst, og på ungdomsskolen skrev jeg et harselerende kåseri om emnet (håper jeg finner det igjen en dag) som sjokkerte de stakkars ekspertene en smule. De klødde seg i hodet over at en så nært blind unge sku være så ram på å finne fram på nye steder og samtidig så uvillig til å trene orientering.

Idag forstår jeg verdien av å lære om orientering, både for å finne lettere fram på uoversiktelige steder og lære å bruke andre sanser slik som hørselen. Men det indre kompasset mitt og eventyr lysten er det ingen som får rokke ved :-)

 

Vi lærte også endel om hukommelsen, men det skal jeg komme tilbake til i et annet refleksjons- og skryteinnlegg, muligens i den andre bloggen.