Heksedans

I begynnelsen, et sandkorn ubestemmelig mørke. Så, en iling, en spenning i kroppen, et tomrom på innsida.
Et vakuum som trekker meg inn til seg. Inn til... noe annet. Noe som får meg til å plugge ørepropper i ørene og forsvinne.

Musikken starter
Jeg kjenner kroppen gli inn i sin faste, hvileløse rytme. Fra rom til rom, gjennom hele huset; uten rytme, uten stil. Kun en hvileløs, dansende vandring, bak en mur av lyd.
Musikken driver meg
hardere, høyere, dypere inn i drømmene. Bildene der lokkes fram er ekte, ja så ekte! De fargene der males er rike og nyanserte, fulle av liv og lukt og ekte følelser. Men bare for mitt indre.
Bak min vegg av lyd og pumpende energi,
der finner du mitt univers. Et univers der jeg har kontrollen. Hvor jeg oppnår noe, er til nytte, men også er sårbar og kjenne følelsene på kroppen, og hvor jeg tør flykte i panikk. Her møter jeg mennesker som den jeg egentlig er, bak mitt speilbilde.

Inn i musikken var det Muldra som gikk - kanskje.
I musikken er det Muldra som råder - iallfall er det lett å få seg til å tro.
Men så, hva med etterpå? Hva med hun som stiger ut av inferno og inn i stillheten?
Se hun er INGEN. Føler seg like vektløs som en godværssky på himmelen ser ut, og full av like mye tåke.
Hun er forlatt av sine skyggevenner, og har ikke mot til å finne en god varig erstatning.
Men suget etter smerten som egentlig ikke er der, er borte...

Men nå er det slutt. Når mørket roper og rytmene kaller skal jeg stoppe opp.
Ikke la meg rive med, men stå med begge beina plantet fast i jorda. Forsøke å se hva som egentlig er der, i mørket.
Men det kommer til en bli en ensom ferd, og jeg kommer til å savne "den andre siden".