En del av meg våkner. Som har sovet så lenge, men nå stiger hun opp. Ut av glemselens drømmetåke. Hun tenker det jeg ikke vil tenke. Føler alt som er «slemt» og «feil». Lenge har hun slumret og bare så vidt gjort seg til kjenne, men nå… Hun forteller meg ting. Ting jeg ikke vet om jeg vil vite. Om meg selv.
Juleferie hos familien, og bråket starter. Hun forteller meg hvor irritert jeg er. Over TV-en med altfor høyt volum, raske kanalbytter og tyske underholdningsprogrammer jeg ikke forstår døyten av. Over folks små uvaner og mangel på privatliv. Alt mulig. Og hun gjør meg sint, fordi jeg ikke klarer å sette foten ned og si NEI!
Tilbake på jobb. Jeg får vite at en av mine kolleger – typen, svært frampå – har tatt seg nær av at jeg ikke ber henne med ut til lunsj, når hun på sin side inkluderer meg.
Hun som nettopp er våknet viser meg at jeg også kan være såret. Trist fordi kollegaen tok det så ille opp, men mest skuffet og sint. Jeg bruker måneder på å manne meg opp til å ta kontakt med EN person; hun snakker med alle. Hun ser; jeg ser ikke. Er direkte så det holder til alle og enhver, men kommer aldri direkte til me og sier hvordan det oppleves. Faen heller!
Dagen i dag, på jobb igjen. Jeg prater med en annen kollega. Hun som har dratt meg ut av skallet mitt, kanskje mer enn noen annen på jobben. Prater skit og løst og fast.
Min nye, indre tankepartner legger som på stikkord ord i munnen på meg. Ord som handler om oppvekst og fortrenging, og om den andre kollegaen. Mot til å vise fortrolighet, og styrke til å vise svakhet, angst og tårer…
Information overload. Så mye å tenke, så mye å føle. Borte er den beskyttende tåka som var der i så mange år, og holdt alt vondt og slemt på avstand; inkludert meg selv.
Altfor nærværende, altfor synlig. Jeg er redd. For å ta plass. Være «noen» som andre ser. For å såre og avvise, men samtidig å komme for nært.
Redd den nye stemmen i mitt indre. Som vil være noen, ønsker å ta plass og gi de beskjedne og redde fighterne en stemme. Ønsker kontakt og behøver å snakke, og som gjør det.
Jeg er redd meg selv! Og jeg slipper ikke unna…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Har du noe du vil si? Jeg blir glad for kommentarer :-)
Kommentarer på eldre innlegg godkjennes av meg først, så ingen grunn til panikk om du ikke ser den.
Vær snill og ikke bruk det virkelige navnet mitt her inne.