I dunkelt lys sitter jeg, lyttende.
Til en våknende by. Alle sanser åpne.
Årvåken uten å være vaktsom. Alene uten å være ensom.
Jeg liker å være alene.
Men det er annerledes nå enn før.
Før, en flukt, en søken innover.
I det jeg trodde var mitt univers, min trygghet, min identitet.
Som heller var mitt fengsel, mitt skall, mitt mareritt.
Alene betyr ikke ensom, fjern og redd.
Heller åpen, nærværende og modig.
Å stå på toppen av fjellet og nyte utsikten, framfor å gjemme seg blant skyggene.
Et rom fullt av åpne dører.
Inn til mine innerste drømmer, og ut mot mine ytterste grenser
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Har du noe du vil si? Jeg blir glad for kommentarer :-)
Kommentarer på eldre innlegg godkjennes av meg først, så ingen grunn til panikk om du ikke ser den.
Vær snill og ikke bruk det virkelige navnet mitt her inne.