SKRÅBLIKK: Folk og by møter hvit stokk og dens eier

Fredag, klokka er tre og nok en arbeidsuke er unnagjort. Så jeg lukker meg ut fra jobben og slår mitt tredje øye ut foran meg med et bestemt lite vipp. De tre-fire skarpe klikkene får skrittene like ved til å nøle brøkdelen av et sekund, og jeg aner den grå skyggen litt til høyre for meg vri litt på overkroppen mens et par argusøyne, innbilte eller ei, følge min forsiktige søking etter trappetrinnet. Jeg smiler, litt oppgitt. Jasså, er det enda en som tenker på ladegrepet til en maskinpistol ved lyden av en uskyldig, sammenleggbar blindestokk? Det er ikke første gang, og sannsynligvis ikke siste heller.

Det er ikke lange biten jeg skal gå, men på denne korte strekningen rekker jeg å bli grundig flau av meg selv. Om det er av måten jeg vekselvis klistrer øret og øyet mot trafikklysstolpen for å få med meg at det er grønn mann, eller at det høres ut som jeg spiser grus der jeg strener av gårde på broddene mine, det vet jeg sannelig ikke. Slikt må man bare leve med når trangen til å ferdes langs sterkt trafikkerte gater, på holkete fortau og i et morderisk tempo er så stor. Men endelig er jeg fremme ved siste gatekrysset. Så jeg stiller meg opp, pliktoppfyllende som alltid og venter på grønt mens jeg gremmes over alle de idiotene som aldri har tålmodighet til å vente. Men det har jeg. Og jeg venter, og venter, og venter, før… "Unnskyld, men trafikklyset virker ikke. Skal jeg hjelpe deg over? Jeg så deg stå her da jeg gikk forbi for fem minutter siden, så nå tenkte jeg noen burde si fra." Jeg nikker, smiler og lar mennesket ta meg i armen og geleide meg over gata. For mitt stille indre fyrer jeg av noen, ikke helt snille bemerkninger om sløve folk som venter på at alle andre tar ansvar, mens jeg takker høflig for hjelpen.

Neste stopp, Rema. Jeg snirkler meg inn i det hektiske folkemylderet og strekker hals etter et glimt av blått, lokaliserer handlekurvene og famler litt før jeg finner de man kan dra etter seg. I butikken er det trangt som alltid. Min alltid forutseende stokk dunker borti papp, metall og menneskeben mens jeg navigerer blant farger og lukter. Gult felt i albuehøyde og et snev av råtten frukt i lufta, ok, da kjøper jeg ikke bananer i dag. Små felter av rødt og gult forteller meg at jeg er kommet til målet, texmex-hylla, hvor jeg finner det jeg skal ha etter atskillig mysing og famling. Trøtt i hodet og mer enn klar for helg, snur jeg meg… litt for brått. Sekken dunker borti noe, ikke altfor forsiktig, og en pappkasse eller noe knaker stygt i sammenføyningene. At betjeninga aldri kan lære seg å rydde. Jeg snur meg og skuler stygt på hva det nå er. For en gangs skyld bryr jeg meg ikke om å se blid og høflig ut. "Oisann", sier pappesken. Bak der står det visst et menneske. "Har du lyst på en smaksprøve, kanskje?" Hvorfor ikke? En plastgaffel med noe som ser ut som en pølsebit blir stukket i hånda mi og det legger seg en spørrende stillhet mellom meg og damemennesket. "Eh, får du til å spis… jeg mener, du kjenner smaken, ikke sant?"… Tygge, telle til ti, og så svelge munnfullen med pølse og boblende latter som truer med å ta helt over. Alt jeg evner er å nikke en anelse perpleks, før jeg nesten-løper rundt nærmeste hjørne. Først da kan jeg puste.

Nå vil jeg hjem og det er tre minutter til bussen går. All høflighet settes til side mens jeg småjogger av gårde. Stokken klaprer og sveiper i ekstra vide bevegelser. Bølgen av røde, gule, blå og svarte skygger deler seg foran meg og folk fremfører underlige små dansenummer over stokken min uten å ane at jeg er publikum til det hele. Og jeg klarer som vanlig ikke la vær å føle et stikk av skadefryd. Det man ikke vet noe om det har man ikke vondt av, og så videre.

Siste etappe, og nå kan jeg endelig bare lene meg tilbake og slappe helt av. Takket være AtB sitt fabelaktige automatiske oppropssystem er det slutt på å stole på glemsomme bussjåfører. Men stoppknappen, da, hvor var nå den? I disse nye bussene er de jo omtrent usynlige – det hadde jeg glemt. Jammen godt været er fint og endeholdeplassen bare er to stopp unna.

Det bør kanskje presiseres at dette er fri diktning satt sammen av mange opplevelser, men at det handler om faktiske hendelser og helt vanlige mennesker.

Denne lille saken skal sannsynligvis inn i KIM internavisa etterhvert, men det er ingen grunn til ikke å legge den ut på bloggen:-)