Mestring

Vi var på tur til Svartkamhytta idag. Selve turen var ikke så skrekkelig lang, oppunder to kilometer hver vei, og det er jo ingenting. Men Ulendt, det var det. Det gikk opp og det gikk ned, det var steiner, røtter og plankestier. Ikke blindevennlig, kanskje - iallfall ikke for mannen i gata, eller skal vi si på skauen. Tror mamma var hakket mer nervøs enn meg. Hvordan ville jeg takle sånt terreng? Det var mange år siden sist. Dels hadde hun jo rett, for det var krevende. Å si noe anna ville vært å skrøne. Men, det var GØY!
Dette kom som iallfall en liten overraskkelse på undertegnede. At jeg skulle klare det, det visste jeg. Og at jeg egentlig liker å gå i skauen vet jeg også - nesten iallfall. Men at jeg skulle sette slik pris på, bare det enkle faktum at jeg fikk det til, ja, til og med kose meg med det, det var merkelig og nesten litt fremmed. Jeg tenkte plutselig "Dette er digg! Det går sakte og jeg kløner, men det er det som gjør det så bra".

Da slo det meg: Dette her, det er MESTRING! Dette ordet som er så in i all slags behandling og trening. Dette JA-ordet som har gitt meg slik en NEI-følelse at det vrenger seg i meg. Fordi jeg ikke har opplev det når jeg "burde".
Mestring, det skal være noe fint, det. Det er for eksempel når du har fått til noe som du kanskje er redd for eller har prøvd noe du aldri har gjort før. Mestring, det får du av å presse grenser. Og altfor mange tolker det etter min mening dit hen at det handler mer om press enn om grenser. Men er det alltid sånn at mestringsfølelsen øker i takt med utfordringene? Jeg er ikke så sikker. La oss gå tilbake og se hva minnene mine har å si om dette.

Først til dagens aktivitet, å gå tur. Jeg var i mange år en dreven skogsvandrer, til synshemma å være, iallfall. Jeg gikk mange, lange turer i Estenstadmarka som er noe av det mer kuperte her i byen, og vi dro på fjellturer. På skolen var de imponert over ferdighetene mine i ulendt terreng. Og jeg.. Joda, jeg hang nå med, på slep etter særdeles raske turgåere, dels som marionette, dels som slips. Kroppen lærte seg teknikken å ta terrenget som det kom, ha refleksene og balansen sånn rimlig i orden. Men sant å si opplevde jeg ikke så veldig mye av det, annet enn at jeg ble sliten. Når noen prøvde å vise meg utsikten eller fortelle meg hvor imponert de var, var alt jeg orket å nikke, smile og tenke på at det var to timer til vi var hjemme igjen. Leksa om at det som telte var hvor langt jeg gikk og hvor fort, hadde jeg så under huden at jeg ikke visste hva det ville si å glede seg over naturen og opplevelsene den kunne gi. Turene ble til nederlag, så til ork og senere til noe jeg skydde som pesten.

Ridning, der har jeg også vært borti "mestring". Det var på den gården hvor jeg var på helgebesøk en gang i måneden at jeg virkelig fikk sansen for ridning. Det var ridning på bane og turer i terrenget på rolige, snille hester. Alt lå til rette for en knakende mestringsopplevelse. Og det var mye som var veldig bra - det er jo en grunn til at jeg har fortsatt å ri. Men ærlig talt, jeg forsto ikke alltid helt hva jeg gjorde. Når vi fikk beskjed om å ha hælene sånn og tøylene sånn, så kan jeg ikke ha vært alldeles håpløs, for jeg klarte nå å ri, men alltid var det ett eller anna som ikke føltes helt riktig. Særlig når vi skulle opp i fart, noe jeg etterhvert ikke kunne fordra. For der hang jeg bare ikke med. Slang som en mjølsekk og styring, det hadde jeg bare fordi vi red på rekke. Hver eneste gang var jeg den som ropte STOPP fordi jeg holdt på å gli av. Og når jeg litt forvirra ga uttrykk for at "Det gikk jo på et vis", fikk jeg alltid det samme svaret: "Men du gir deg jo aldri, du får det til. Det må da gi mestringsopplevelse?" Opplevelse, jo, mestring.....?

Jeg har i den senere tid kommet til at mestringsfølelse er noe annet enn å mestre. Man kan gjøre ganske avanserte ting og ikke føle noen mestring, og på samme måte føle en enorm mestring ved enkle ting.
Som på turen idag. Jeg vet veldig godt at jeg har gått i mye mer ulendt terreng enn dette. Alikevel var dagens tur, hvor jeg tok det med ro og gikk steg for steg, en mye større følelse av lykke og mestring. Hele jeg var med; jeg kunne kjenne kropp og sinn jobbe uhyre konsentrert, samtidig som jeg virkelig var i naturen. Ingen tendens til å være slipsmarionette i det hele tatt!
Og det samme gjelder for ridningen. Nå lærer jeg basics, alene på en ridebane. Og jeg er trygg på at det faktisk er jeg som styrer, siden det ikke finnes noen rekke å gjemme seg i. Jeg mestrer ikke trav enda, men nå vet jeg til forskjell fra før, at jeg ikke har styrke nok enda. Men jeg vet hva som må jobbes med og at det vil gå sakte, men sikkert framover. Det er hva jeg kaller mestring!

Så, hvis du sitter der og har fått til noe som var vanskelig, som du, eller noen andre syns du burde føle mestring for, og du alikevel ikke klarer det, vit at du ikke er den eneste. Og ikke la mangelen på mstringsfølelse bli et nederlag i seg selv.
Tenk heller over: Var du 100% klar over hvorfor det var utfordrende? Gjorde du det fordi du selv hadde bestemt deg for å gjennomføre det, til tross for at det var ubehagelig? Og til sist, men ikke minst, var du følelsesmessig tilstede, eller låste du vekk de trasige følelsene for i det hele tatt å gjennomføre? Hvis så var tilfellet, er det veldig vanskelig å lykkes i å FØLE MESTRING, på den gode måten.

God mestringsfølelse, det handler ikke om å presse seg ut over tålegrensa og gjennomføre for en hver pris.
God mestringsfølelse handler heller om å ta det lille skrittet nærmere tålegrensa, men med sjela intakt. Det handler om å bli litt sliten, litt redd og litt frustrert, men VELDIG STOLT!