Super, ungdomsbok med ny synsvinkel

Ingenting er vel bedre enn å koble av med ei god bok på mørke høstkvelder som denne. Så har jeg gjort, og de siste dagene har jeg holdt meg i den lette, men trivelige ungdomsboksjangeren, min begynnende voksenhet (?) til tross.
Det er Super, den siste boka til Endre Lund Eriksen som har lagt beslag på tida mi. Ikke bare fordi min kjære virvelvind fra nord har vært en flittig bidragsyter, men også fordi den har vakt min nysgjerrighet av en spesiell grunn. Hvilken grunn, da? At hovedpersonen er blind.

Nærmest av prinsipp, har jeg som oftest inntatt en avventende skepsis til bøker og filmer med synshemma i fokus. Til og med å skrive fortellinger fra mitt eget perspektiv har lenge budt meg imot. Dette må jeg vel innrømme, har bakgrunn i visse fordommer : Enten så har jeg tenkt, at "blindebøker" er veldig triste og handler om det tapet det er å miste synet, som i "Men du kan ikke flykte" av Edith Ranum. Utrolig sterk og gripende, men det er liksom ikke ei feelgood-bok. Eller så er det sånne bøker du typisk finner på skolebiblioteket eller blir påprakka av velmenende slekt og venner som barn, om den lille flinke, blinde jenta som kan så mye og er "akkurat som alle andre" bare at hun ikke ser (grr, bare tanken får meg til å grøsse). Og i begge kategoriene er det nærmest obligatorisk med en slags moral, om hvordan blinde mestrer livet har/får det bra, tross alt. Sånn tenkte jeg, i mitt stille sinn.
Var det i det hele tat mulig å lese ei bok med blind hovedperson, kun som god, lett underholdning? Vel, på tide å sjekke ut Super. Det skulle vise seg at den var LANGT unna mine gamle forestillinger.

Boka handler om Julie som den sommern hun er 15, bestemmer seg for "gjøre det slutt" med sitt gamle jeg. Hun som sitter inne med foreldrene på fredagskvelden mens klassekameratene er på fest, som føler seg sjenert, stygg og på alle måter ukul. Denne sommeren bestemmer hun seg for å gjøre noe med det. Foreldrene tror hun er vel plassert på sommerleir mens de er i Syden. Men hun har lurt de alle, og nå er hun alene hjemme. Den "nye" Julie har mye hun har lyst til å prøve: Drikke seg full, ta tatovering, kjøre bil og bli kjent med noen nye er bare noe av det. Og kjent med nye, det blir hun nesten med en gang, når hun støter på Jomar som holder til i naboleiligheten. Sammen finner de på mye sprøtt. Men er egentlig Jomar den han gir seg ut for?
Dette er ikke ei bok om stakkars, blinde Julie, men først og fremst en spennende ungdomsbok om to mennesker som møtes og utforsker livet sammen. Det handler om opprør mot foreldre, mot omverddenens holdninger og ikke minst, om å våge. Julie er en skikkelig tøffing med bein i nesa som våger å kaste av seg den gamle kappa av usikkerhet og blindhet og bane seg ut i verden med den hvite stokken truende foran seg. "I'm the queen of the world, I bump into things", er sitatet som legger an tonen fra begynnelsen.

At hovedpersonen er blind gjør lite for selve plottet i seg selv. Det er da ganske sikkert flere bøker, uten at jeg kommer på noen konkret akkurat nå, om unge som lurer seg vekk fra foreldrene for å prøve seg ut på livet alene. Men samtidig er det fraværende synet en viktig del, siden hun opplever ting fra et veldig annerledes perspektiv enn A4-ungdomshelten. Her har forfatteren, med god hjelp fra synshemmede ungdommer, gjort en god del fiffige grep for å gjøre det hele både interessant og avskrekkende.

Og vi starter med førsteinntrykket. Det som avgjør om den fanger vår interesse, første gang vi plukker opp ei ny bok, nemlig baksideteksten. Av omtalen på forfatterens egne nettsider, som er den samme jeg har sett andre steder også, går det ikke med ett ord fram at hovedpersonen er blind. Bare at det handler om Julie på 15. (Tenk, så fordomssfull var jeg, at da jeg leste nevnte omtale, var jeg et øyeblikk overbevist om at det var snakk om en annen bok...) Det samme gjelder første kapittel. Ganske fort vil nok hvem som helst merke, at det er noe spesielt med Julie. Hun er ikke som alle andre. Men det hele kommer bare frem gjennom hint og antydninger, og ordet BLIND, dukker opp som det aller siste ordet i første kapittel. Et grep jeg personlig hadde stor sans for.
Dette at boka ved første inntrykk fremstår "kun" som en fortelling om ei opprørsk jente som er sugen på livet, for så å springe den "lille" annerledesheten på oss på denne måten, tror jeg kan falle i smak hos mange unge lesere. Her handler det ikke om å moralisere om at "se så lik hun er alle oss andre", som ofte virker mot sin hensikt, spør du meg. Ingen forsøk på å skjule eller glatte over, når vi først har fått vite fakta. Heller tvert om. Vi får være med inn i hennes liv, og der er det at hun "tilfeldigvis" også er blind, faktisk en ganske stor greie, naturlig nok.
Her gjørr forfatteren enda noen grep jeg liker godt. I starten får vi ganske detaljerte beskrivelser om hvordan hun bruker stokken, hørselen osv til å orientere seg. Hun er stadig bevisst på at hun skiller seg ut, men ikke ønsker å være så avhengig av hjelp. Men etterhvert som handlingen spinneer videre og spenningen øker, hører vi mindre og mindre til disse "blindegreiene". Da blir fokuset mer på Julie og de anre karakterene, og etterhvert som hun blir tryggere på seg selv betyr blindheten mindre, også.
Til slutt (jada, nå skal jeg snart runde av:P) må jeg nevne noe som er veldig befriende: Julie er ikke perfekt. Hun er frekk og freidig, på grensen til litt bitchy kan en si. Og i alle fall ikke betingelsesløst takknemlig mot all veldedigheten. Herlig!

Jeg håper dette er en bok som faller i smak hos mange unge lesere, men også de som er litt eldre (min alder og oppover). For dette er en slik livskraftig, glad bok, full av varme og galgenhumor. Og kanskje går det an å håpe at folk blir litt mindre engstelig for oss som går og vifter med hvite pinner. Vi er like sprø, frekke, sinte og glade som alle andre :-)