Den firbente terapeuten

Det er noe spesielt som skjer med meg når jeg kommer i stallen. En del av meg, den som alltid vurderer menneskene rundt meg og alltid prøver å planlegge hva jeg skal si, slapper fullstendig av. Her kan jeg ta fri. For sammen med hesten trenger jeg ikke ord. Bare nærhet og trygghet.

Når jeg rir har jeg en enesteånde følelse av kontroll. Jeg må lære hestens lynne og unoter og like viktig, når den gjør en god jobb. Jeg må vite hvor følsom den er i munnen og sjenklene. Ikke presse for mye eller holde igjen for hardt og finne akkurat det rette balansepunktet. Så naturligvis må jeg være veldig tilstede i kroppen. Aktivt kjenne hvordan jeg beveger meg. Forstå hva jeg må gjøre for å holde balansen. Være til stede med hver en muskel. Slappe av og samtidig jobbe aktivt. Og for at alt dette skal fungere, må tanken være med, også. Hele tiden må jeg koordinere alle disse små prosessene så de stemmer overens. Samtidig må jeg vite akkurat hvor jeg er og hvor jeg vil, så jeg kan være ørlite i forkan hele tiden. Det blir kontakt på mange plan.
I boksen med stell og kosing føler jeg virkelig nærhet til et annet levende vesen. Go'praten sitter uvant løst og vi følger hele tiden med på hverandre. Jeg lar hånda gli over ryggen og kjenner varmen fra den sterke, rolige kroppen. Kikker på ørene og hører på lydene om den liker det jeg gjør. Hesten dytter mulen mot jakkelomma mi og sjekker prøvende etter godbiter. Slik en betingelsesløs vennlighet og klokskap som rører meg til lykksalighet.

Stallen blir for eg en trygg havn hvor jeg samler krefter. Jeg kommer i en tilstand av indre fred og fokus. Den samme bekymringsfrie roen som skjer når jeg bruker tredemølle eller svømmer, men uten tankeflukt og dagdrømmer. Den samme konsentrasjonen som ved intenst arbei, men med evnen til å kjenne kroppen og dens signaler. Jeg føler meg hel, og at jeg har kontroll på både kropp og sinn samtidig. Jeg er fri!