Akkurat nå
er det ingen som vet hvor jeg er.
Akkurat nå
gjemmer jeg meg
under tung, mørk fløyel,
en kappe av vemod.
Jeg sitter krombøyd og lytter
med øret mot en konkylie.
Vakker og ren på utsiden,
tom og sval på innsiden.
Men bak det høytidelige bruset,
kan jeg fremdeles høre lyde
av barndommens glass
som
knuses...
**********
Ut!
Jeg vil ut,
vekk fra fortiden.
Jeg vil kjenne vinden i håret,
sola i ansiktet.
Jeg vil le!
Ikke bekymringsløst.
For et bekymringsløst liv
er et tomt liv.
Men jeg vil le fordi
jeg er fri!
til å prøve,
til å velge,
til å gråte
NÅR JEG VIL!
Riktignok bærer jeg på en ryggsekk
full av fortid,
og den vil ikke lukkes.
Og dunstene fra fortidens skittentøysvask
snor seg ut og kveler meg
med sin klamme, råtne stank.
Jeg kan bære tungt i milevis,
for jeg er sterk,
og fortiden kan du ikke slenge fra deg i veikanten.
Men jeg er lei av å snuble rundt
i fortidens tåkegasser.
Jeg er lei av å gå meg vill
og ikke få puste.
Så slipp meg ut nå,
jeg har fått nok!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Har du noe du vil si? Jeg blir glad for kommentarer :-)
Kommentarer på eldre innlegg godkjennes av meg først, så ingen grunn til panikk om du ikke ser den.
Vær snill og ikke bruk det virkelige navnet mitt her inne.