Gary Moore er død

Jeg våknet til den nyheten idag, mens jeg lå og halvsov og hørte på Kulturnytt på P2. Creepy var det, for da jeg hørte introen til Still Got The Blues på radioen tenkte jeg med en gang at "nå har det skjedd noe. Og det skullle vise seg at jeg hadde rett. Så her sitter jeg og er passe melankolsk, og det overrasker meg litt. Ikke fordi jeg ikke liker  musikken (øh, hvorfor skriver jeg liksom om dette?), men jeg visste ikke at jeg likte den SÅ godt. Har kanskje litt med at jeg spilte ihjæl enkelte av platene hans for noen år tilbake og følgelig gikk litt i metnig. Men det er helt tydelig ikke for godt.

Gary Moore var vel kanskje en av de første artistene jeg som tenåring begynte å LIKE skikkelig godt, og ikke bare fordi alle andre likte det, etter å ha prøvd deperat å like mainstream popmusikk uten det helt store hellet.
Familien min hadde hørt på han i mange år - den blues-prega musikken - og jeg hadde pliktskyldigst hørt på, uten å føle verken så mye for eller imot. Helt til mamma kom hjem og satte på noe av den hardere rocken hans, og jeg fikk fullstendig hakaslepp. Mamma likte sånn der musikk?! Som tilogmed jeg likte. Det ble noe som bandt oss sammen i ei ellers tøff tid. Samtidig var det med på å definere litt av min musikalske plattform i en tid da jeg var så langt fra å akseptere min musikalske fortid som tenkes kan (en prosess jeg begynte på i dette innlegget). I begynnelsen lå nok mitt hjerte nærmest den harde rocken og det folk-pregede. Særlig "Over The Hills And Far Away" lå, og ligger mitt hjerte nært. Den herlige blandingen av rytmisk rock og irske toner fikk hjertet til å hoppe i brystet og foten til å trampe takta om jeg ville eller ikke. Mamma pleide fakta å vekke meg med den sangen en periode :-D Nei du og du, nå strømmer det på med sentimentalitet her!

Idag liker jeg egentlig både det rocken og bluesen hans ettersom min musikalske horisont har åpnet seg igjen. :-) Her er de albumene jeg setter høyest og som jeg vil få anbefale videre:

• Out In The Fields - samlealbum hvor du får en smakebit av hele det musikalske spekteret. På sett og har jeg dette albumet å takke for at jeg er blitt såpass stor fan som jeg er.
• Wild Frontier - mitt favoritt rockalbum, blan annet på gunn av det irske elementet og etpar ytterst melankolske ballader.
• Still Got The Blues - foruten tittellåta som bare er helt nydelig er det flere andre skikkelig bra blueslåter på dette albumet.

Som jeg alt har skrevet er jeg litt overrasket over hvor mye dette gikk inn på meg. Men samtidig er jeg litt glad. Eller glad, det blir vel litt feil, men... At klumpen i halsen og tårene kom idag morrest, det er godt. Det samme med tristheta over at jeg aldri fikk oppfylt drømmen om å se Gary Moore live. Det er rett og slett godt i vite at jeg liker noe så godt at det går inn på meg! Rister du forvirra på hodet nå? Synes du dette er en selvfølge? Da er du heldig. For meg er dette en nesten ny verden...

Uansett mine refleksjoner og skrudde virkelighetserfaringer, musikken til Gary Moore vil leve videre i manges hjerter, og i hvert fall i mitt :-)

Rest in peace!