Verden og jeg er ikke i takt for tida. Verden ser ut til å gå fort, fort, videre. Folk møtes og skilles, de har avtaler og mål som skal nåes. Blir de slitne så stopper de, men så går de videre igjen - alltid videre. Og jeg, jeg er strandet, i itt eget lille univers. Et univers om rommer bare meg, er bare meg.
Det er som jeg står på en perrong der tiden har stanset. Jeg ser på flimmeret av hurtigtogene som raser forbi, jeg prøver famle meg fram til en inngang så jeg kommer meg inn på livet igjen. Men før jeg, så mye som har funnet døråpnern, suser livshurtigtoget videre. Det har ikke tid til å vente på meg. Jeg prøver finne veien til et sumletog hvor det er bedre tid. Men hvert skritt tar flere minutter og hver tanke en time. Snart er jeg fortapt i ingenmannsland - tanketom og retningsvill. Her er ingen skilter jeg kan lese, ingen ledelinjer jeg kan følge. Her er bare et stort, hvitt åpenrom.
Jeg går og gjeg går gjennom bly og bomull. Jeg vet hvor jeg vil, men ikke hvordan jeg kommer meg dit. Og hvert skritt er så lite, hver anstrengelse så stor. Jeg vil legge meg ned og hvile, bare litt...? Men jeg kan ikke det. Ikke her, hvor alt er så åpent og ubeskyttet. Ikke her hvor alle vil kunne se at jeg legger meg ned, at jeg gir meg, baree litt. Nei, det kan jeg ikke. Jeg må nok finne meg et tog og komme meg inn på livet igjen, før jeg kan tillate meg å hvile.
Så, stopp, bare en liten stund, vær så snill! Gi meg mulighet til å finne tilbake og klyve ombord i livet igjen. La meg finne veien til et tog som ikke går altfor fort, så jeg ikke ramler av her igjen... Ikke tro det er viljen det står på, for den har jeg mer enn nok av. Vil så altfor mye, kan så altfor mye, drømmer altfor mye... Om å sitte på livets hurtigtog og kjenne fartsvinden ruske i håret og være fri!
Men hva hjelper vel frihetsfølelsen når du ikke har styrke til å holde på den? Hvor stor glede får du av friheten når du til stadighet kræsjlander? Jo, gleden er stor nok, den, men du glemmer fort hvor den er.
For du glipper taket i den... i det ene magiske øyeblikket, du slynges av livet og kommer så høyt at du endelig ser hvor veien vil gå. Før du ubenhørlig blir dratt ned mot jorda igjen og ramler om kull, der du har vært så mange ganger før. "Stasjon Ingensteds" i Ingenmannsland.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Har du noe du vil si? Jeg blir glad for kommentarer :-)
Kommentarer på eldre innlegg godkjennes av meg først, så ingen grunn til panikk om du ikke ser den.
Vær snill og ikke bruk det virkelige navnet mitt her inne.