PMF-stevnemøte og luksusaften på byen

Sist jeg skreiv, vart det en smule deppete, syns jeg. Så denne gangen lover jeg det skal bli lystigere, selvom PMF er brukt i denne tittelen også (vil jo ikke at PMF skal få dere til å tenke "ånei, ikke enda en selvmedlidende post...")

Som tidligere skrevet, skulle jeg vært på femårstreff denne helga, om alt var som man kunne ønske. Men siden det ikke ble, bestemte jeg og Laila, min næreste husbuddy og venn på PMF at vi kunne da ha et lite treff, bare oss to, om ikke anna :-) Og slik ble det.

Vi møttes i byen og sulla litt rundt mens skravla gikk. Alltid litt rart, sånn å snakke med folk jeg ikke har truffet på flere år, synes jeg - finne tilbake til den gode, gamle tonen. Men det går nå nesten alltid bedre enn forventa, og sånn var det nå også. Det er gøy å gå i byen med folk utenbys fra, for de har ofte ikke gått seg inn i de vanene vi innbyggere har lagt oss til. Sånn, kommer ikke på noe nytt sted å ta en matbeta, så shit, vi går på det samme stedet vi alltid har gjort. Mens de som bare kommer på tur, har kanskje tilfeldigvis vært på et helt anna sted og husker det godt. Da blir det jo en ny opplevelse for meg også. Så jeg fikk jo høre om både det ene og det andre, jeg ikke visste lå i sentrum. Vi fant ganske fort ut at vi ikke hadde noe spesielt å shoppe, egentlig, men at vi var sultne. Og nå kom et typisk prakteksempel på at "kjentfolk" ikke alltid veit hva som fins. Laila hadde vært på en ganske fin restaurant, sist hun var her, hvor de hadde veldig god mat. Bl.a. hadde de snegler, men det kommer vi tilbake til. Og nysgjerrig som jeg er, ble jeg såklart med dit.

Og jada, det var skikkelig fin restaurant også. Så fin, at hadde jeg visst vi skulle dit, hadde jeg kanskje tatt på meg skjørt og fingenser, men heldigvis var det ikke så fint at det var dreskode der. Men bra det var mørkt, for jeg følte meg ganske malplassert, hehe. Og klønete, ikke minst!
For, nysgjerrig som jeg var på sneglene jeg hadde hørt mye positivt om, skulle jeg jo selvfølgelig ha det. Men jeg ble litt betenkt da serveringsdamen kom og la noe på tallerkenen ved sida av meg og sa at det var snegelebestikket. Oi, snegelebestikk? Hjelp, hva hadde jeg innlatt meg på nå? Det lurte jeg enda mer på da jeg skulle spise. Snakk om å være litt ambisiøs på mine øynes vegne. For du skal klype fast sneglehuset med ei slags klype, og når den ligger stødt, er det å pirke ut innholdet med en gaffel. Du bør jo helst få ut all maten, passe på at det ligger med åpningen rette vei så du faktisk får til å pirke det ut, men det vanskeligste er alikevel å sikte den derre klypa rundt sneglehuset... for hvis du ikke treffer rikdig og glipper, kan det lett si POPP, og så ligger snegelehuset på gulvet. Og det er FLAUT! Særlig på en pen restaurant hvor det for øyeblikket er så få gjester at man ikke blir usynlig, men alikevel så mange at man tenker på at man blir sett. Heldigvis er jeg utstyrt med en stor posjon selvironi, så jeg fikk bare latterkrampe (en stille en), og heldigvis tok bordkameraten min det med stil også og lo med :) Og det var faktisk ganske godt. Ikke helt ulikt kamskjell i konsistensen og det syns jeg er digg. Og med masse, masse hvitløk, nam!
Hovedretten var lammefilet med fløtepoteter, asparges og sopp, til (bra det er middag snart, for nå ble jeg sulten av bare å skrive om det).

Jeg følte meg litt gal når jeg dro på en slik luksusrestaurant, helt på sparket. Tenk å svi av, nei, jeg vil ikke si hvor mye det kosta :P, på en middag, uten å skulle feire noe eller ha en anna god grunn... Huff, det strider jammen mot mine prinsipper, ja! Men jeg velger å kalle det våres måte å feire femårsjubileum, på, da er det greit. :-)

Så det var en hyggelig kveld på alle måter. Knallkos å treffes igjen. Masse skravlings, god mat og noen interessante erfaringer rikere. Håper ikke det er like lenge til vi møtes neste gang!

Bakemester Kringlepus

En dag mens Kristin var her, bestemte vi oss for å være ultrahuslige, vi, og prøve å gjør enoen suksesser, enda bedre enn sist. For å ta litt bakgrunnsinfo. Sommern 2001, da prøvde vi bake boller med en kompis, uten at det gikk så bra. Flate, svarte og rå vart de bollene. Og sommern 2005, da lagde Kristin pannekaker. men fordi vi tok i for mye væske og jeg hardnakka påsto jeg ikke hadde mel, noe jeg faktisk hadde likevel, ble over halvparten mere pannepuslespill, en panekaker. Og Kristin måtte gjøre all jobben, mens vi andre sto og lo frekt ved sida av. :P
Nå ville vi ha omkamp og bevise at vi har blitt noen år eldre og noen hakk flinkere. Så en dag hadde vi kjøkkendag til den store gullmedalje :-)

Og resultatet, det får du her, i bilder og tekst:

Først måtte vi sette an bolledeigen, noe som var en klissete opplevelse

Og likevel velger Kristin å grise seg til, kun til ære for fotografan. Men så er det godt å spise bolledeig også, da, men dog ikke så svær en klump som på bildet (håper jeg:P)


Sånn går det når vi prater oss bort i nesten en time, før vi kommer på at, oooops, vi har en deig vi må se til, hehe.
Denne bolledeigen er det all grunn til å være fornøyd med, ja :-)

Så var det bare å sette igang og elte og kna, for så å dele opp i passe store biter.


Og resultatet må jeg si ikke ser ille ut. Eller hva? ;-)


Seriøst, både synet og lukta av nystekte boller, er nok til å gi vann i munnen!

Og så må jeg få si at pannekakene ble meget gode, og de aller fleste bl også særdeles perfekte :-) Bra jobb, Kristin! Har dessverre bare ett, uskarpt bilde, men det burde vel si sitt.


Og nå var det endelig klart for et velfortjent måltid!


Må vel også nevnes at vi laga tomatsuppe, men den tok vi ikke bilde av, for akkurat det er ikke verdens største bragd. Særlig ikke når det blir mer tomatgrøt med makaroni og pølse, enn tomatsuppe. Men hva gjør vel det, så lenge det smaker godt :-)

I alle fall er vi svært stolte etter å ha lekt husmødre for en dag. Er nok håp for oss også, skal dere se.