Uff, av og til føler jeg liksom det kan virke som jeg forsømmer bloggen i måned på måned for så å få et røkk og krive masse rare innlegg på rappen, bare for å virke engasjert igjen. Okanskje har det vært litt sånn også, hvem vet.
Det jeg iallfal vet, er at jeg har hatt en lengre periode med en litt kinkig form for skrivesperre. altså. Jeg har hatt plenty ideer og, ja, hva skal man kalle det? en slags lyst til å ha lyst til å skrive. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har satt meg ned og tenkt at "NUH er den store inspirasjonen her!" Nå skal jeg sette meg ned og skrive som det gjaldt livet, slik som jeg gjorde før. Men så har jeg begynt å skrive. Det har gått en setning, kanskje to. Er jeg heldig så blir det så mye osm et avsnitt. Og så er det som om fingrene henger seg fast i ei klissete hengemyr. Det står bom stille, og jeg, min idiot har tenkt at "jaja, da kan jeg liksågodt begynne å korrekturlese når jeg allikevel ikke kommer videre". Og så har jeg lest og lest, forandra det ene og så det andre. Helt til jeg har blitt så frustrert på meg selv og hele den forbaska teksten at jeg har trykt ctrl+a og deretter DELETE, for dette var håpløst uansett. Det, eller så sitter jeg igjen med en upersonlig død tekst jeg aldri kan se i øynene igjen. Gramatikkalsk plettfri, men dessverre også sjelfri. Sukk.
Så idag satte jeg meg ned og leste gamle blogginnlegg. Ja, for jeg har savnet å blogge. No så inni granskævven avogtil også! Og jeg gikk tilbake til det gyldne år 2008, det året da jeg hadde hele 33 innnlegg. Og vet dere hva jeg fant der? Jo, skriveglede, MASSE SKRIVEGLEDE! Noen av innleggene hadde skrivefail, noen gjentok seg selv, men de aller fleste var fulle av originalitet og et livsmot en skulle tro jeg hadde mistet fullstendig de siste åra. Det var fra den tida hvor jeg turde skrive om de små tingne i livet. Hvor ikke alt trengte være superoriginalt, smart og vittig for å få plass i bloggen.
Jeg vil tilbake dit! Jeg vil bruke bloggen som det den skulle egenltig skulle være. et fristed for meg, tankene og skrivelysten min :-) Ikke et publiseringsverktøy for perfekt formulerte artikler og prosatekster.
Mendet er, for å bruke et lite verdig utrykk, dritvanskelig. Bare på denne lille teksten her, som er uvanlig usensurert til meg å være nå om dagen, har jeg måttet konentrere meg iallfall 98,95% for ikke å korrigere meg selv for annahver setning.
Så avslutter med en liten oppfordring til dere som vet hvem jeg er og har kontakt med meg ellers: ta og så minn meg på bloggen, vær så snill! Jeg trenger den og den trenger meg (nei jøssenamm som jeg skulle personifisere her nå da). Iallfall trenger jeg å skrive, om dette og hint, om dagliglivets små og store hendelser. Ikke bare gå meg bort i de store tanker og avgjørelser her i livet.
Vel, da tror jeg vi sier dett var dett for denne gang. Skolten min driver og roper om åndenød fordi den ndre kritikern ikke får lov å herje som den vil der inne, så jeg bør vel gi hele maskineriet mitt litt fri. :-P vi prates folkens!
Fy søren, som jeg kjenner igjen den der..... Ikke minst den der trangen til å skrive, men over hode ikke få ned mer enn maks en kvart data-side før det går fullstendig i ball for meg og jeg skjønner at det var ikke idag heller jeg skulle bli forfatter :( (ja, ambisjonene er det virkelig ikke noe i veien med her)
SvarSlettLykke til med å utvikle skrivegleden litt mer for hver dag som går :))))