Jeg vet ikke hvem du err.
Du vil meg ikkee noe vondt,
tror jeg.
Og du er sikkert snill,
håper jeg.
Allikevel er jeg redd deg.
Unnskyld. Du fortjener det sikkert ikke.
Om du så frykten min
ville du kanskje spørre.
Var det noe du sa?
Noe du gjorde som ble gallt?
Kanskje om det var din feil.
Men jeg kan ikke svare deg.
For tross fornuftens ubøyelige blikk
er jeg ikke her,
og du er ikke deg.
Jeg er hun lille, redde du ikke ser.
Hun som har mistet all tillitt til menneskene.
Et sviktet barn med bare et smil som beskyttelse,
og en uendelig verden av fantasi som sitt indre forsvar.
Du er den som skremte
støtte den lille fra deg.
sviktet..
Kanskje var det ett eneste ord,
en klang i stemmen din
eller en lukt i rommet.
Kanskje alt på en gang
eller ingen av delene,
som fanget meg i kryssilden mellom fortid og nnåtid..
Men det kan jeg ikke si deg.
du speilbilde for min fortid.
Uten å ville det selv er du blitt en av dem
som skremmer meg mest.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Har du noe du vil si? Jeg blir glad for kommentarer :-)
Kommentarer på eldre innlegg godkjennes av meg først, så ingen grunn til panikk om du ikke ser den.
Vær snill og ikke bruk det virkelige navnet mitt her inne.