Knall familiehelg

Ja, nå sitter jeg her og blogger igjen. Jeg er visst inne i en strøm av inspirasjon. Dessuten, når man opplever så mye fint, er det så gøy å skrive om det. :-) Denne helga her har familien stått i sentrum.

På lørdan, dro jeg til Steinkjer der jeg var i 80årslaget til P-As mamma (jeg syns det er så kult med voksne som kaller foreldra sine for mamma og pappa, fortsett med det). Familien fra Lillehammer var der også, så vi var tolv i alt, deriblant en liten baby på drøyt tre måneder og søstra hennes på 4 som er en turbo av dimensjoner. Gjett om det var livat da. :-)
Ærlig talt var jeg ganske spent og aldri så lite skeptisk på åssen det skulle gå, for sånne ansamlinger av folk har pleid å gi meg aldri så lite hetta etter kort tid. Men etter å ha gitt meg selv klar beskjed om at dette nok går bedre enn du tror, var jeg fast innstilt på at dette kom til å bli fint. Og det ble det.
Vesla på 4 klarer alltid å sjarmere meg i senk, selvom jeg ikke er så himla vant med unger. Så da hun kommanderte meg til å sitte i sofan mens hun lekte frisør, ble jeg selvfølgelig med. Den strykinga og rufsinga i håret var såpass digg at da hun stoppa hadde jeg mest lyst til å si "nei ikke stopp da". Men da var det oldefar sin tur til å bli klipt (ikke på ordentlig altså) så jeg ble jaga vekk.
Middagen og selskapet forøvrig var veldig koselig. Her i familien er det en uformell tone, med en tøtsj av uanstendig og usaklig humor i alle generasjoner. Så lattern satt løst. Og man er liksom ikke uttafor fordi man ikke sier så mye, men bare sitter og smiler og kommer med små kommentarer av og til. Så da slapper jeg av og blir gradvis mer sosial også.
Og som i alle ordentlige bursdager var det mye mat å stappe i seg. Sodd til middag, is og bringebær til dessert, en alldeles nydelig fruktkake og sjokoladekake. Så det var nok bra vi lo så mye, ellers tror jeg det hadde vært for lite plass:P
Men kronen på verket for meg var nok da Lillehammer-folket dro og jeg fikk, ikke en, men tre klemmer av vesla på fire. Da ble jeg lykkelig :)
Uff nå høres det ut som jeg ikke brydde meg døyten om bursdagsbarnet, hehe, men det gjorde jeg altså. Er bare så glad for at jeg lar sånne ting skje nå. At jeg tillater meg sjøl å oppdage at unger kan være både søte og sjarmerende, ikke bare uforutsigbarre og skremmende.
Idag har vært en rolig sløvedag hos mamma. Men nå ble det også litt fokus på familie, men denne gangen familien til meg og mamma, i Nederland. De var der i sommer og det ble arrangert et helt lite slektstreff til ære for dem. Selvfølglig ble det tatt masse bilder, og det var det jeg brukte mye tid på idag, å se på bilder av slekta jeg nesten ikke ha møtt. Ingen forventer vel at jeg skal kjenne de igjen på gata, akkurat, (den som måtte tro det skal få en æresrunde med simuleringsbriller i 24 timer) men jeg tror sannelig ikke jeg kommer til å huske så mange av navna helle. Etter en stund med "der er den som er gift med den som er søstra til den" gikk det litt rundt i skolte n min. Nei, jegholder meg til å prøve huske de jeg har møtt, eller som jeg forbinder med sommerferier i Halden, den gang jeg var liten. Uansett var det gøy å se og iallefall prøve oppdatere seg litt. For tross alt, de er jo familien min.

Dette med hva familien betyr for meg har snudd seg helt de siste par åra. Da mamma fikk seg kjæreste og gifta seg inn i våres nye "famile", tenkte jeg sånn at "herregud, trenger vi flere da?" For meg var det mer enn nok med de ytterst få vi er. Det har vært faser hvor jeg har tenkt at det kanskje ikke er verdt å satse på familien, men mer på venner og bekjente. Og så har jeg sett på familien som det også. Men gradvis har jeg sett hvor fint familielivet kan være, dette samholdet og tryggheten. Da mamma gifta seg kom jeg plutselig inn i et fellesskap der det er vanlig å snakke om hva som skjer med hvem og hvem som gifter og skiller seg, som et hyggelig samtaletema. Jeg skjønte ikke vitsen i starten, men nå tror jeg jeg skjønner litt mer, uten at jeg kan si hva det er jeg skjønner.
Og så har jeg etterhvert blitt mer opptatt av min familie, den lille som er der. At det er noen å sette pris på og bry seg om, at jeg er glad i dem... Nå er det viktig for meg å komme i bryllup og bursdager, ikke for å være pliktoppfyllende, men fordi jeg vil vise at jeg tross alt bryr meg og setter stor pris på å bli invitert, inn i det fellesskapet som er familien. Jeg viser det kanskje ikke godt, men bare det at jeg er der, er for meg en måte å si at jeg bryr meg.

Med fare for å bli veldig sentimental og klisjeete, og uten å ane om noen i familien leser her, vil jeg bare si at jeg setter utrolig stor pris på dere og at jeg er glad for at dere er familien min!

Ånei, jegklarer ikke skrive mere sånt, for dette likner mistenkelig på sånn patetiskpersonligklisjepjatt som pleier gi meg latterkrampe av enn eller anna grunn... :P Men shit, det får så være.