Uff, altfor mye jeg vil skrive om... men tør jeg?

Lenge har jeg grublet over fenomenet blogg og hva jeg ønsker å bruke den til. Tidligere har jeg startet opptil flere blogger med forskjellig utganspunkt. En ultraprivat jeg bare ville ha selv som ingen kunne lese, en som var veldig personlig, sperret sporing i søkemotorer, men egentlig altfor personlig, en typisk venneblogg med kjære Kristin-snuppa mi og så denne da... :-) Og hva med denne?

Hele tida har jeg grublet over hvor personlig jeg skal være i bloggen. Skal jeg skrive om egene vanskeligheter i en eller annen form? Skal den være fullstendig overfladisk? Skal bloggen bare omhandle ett tema eller interesse?
Mange har sagt det til meg at "du må ikke utlevere deg selv for mye på nettet" eller "det er ikke naturlig å skrive om så personlige ting". Og på mange vis er jeg veldig enig. Å skrive navnet på alle DPSne man har vært på eller detaljreferat fra en shoppingtur som gikk i dass med navn på alle personer og følelser, det blir liksom litt for mye, synes jeg. Samtidig er jeg opptatt av at åpenhet er viktig og at kun ved å vise det fram, blir det unormale mer normalt. Ikke normalt i betydningen, normaliserende, gjøre alle "like". Nei, jeg vil det unike skal komme fram og ikke bli sett på som unormalt, rart eller skremmende. For det unike ved hver enkelt, spesielt hos de som våger å satse på sin særegenhet, er det som fascinerer meg mest ved andre mennesker.

Og nå begynner jeg endelig å bli enig med meg selv, etter mange om og men og særlig etter at jeg fant denne bloggen. Den er nok mange hakk mere åpen enn jeg noen gang vil våge å bli, men samtidig, den ga meg så helsikes mye inspirasjon! :D Og noen ideer om at man kan skrive personlig og likevel ikke fortelle alt. Det kommer helt an på måten man ordlegger seg på.
Så som man kanskje skjønner, ja, jeg har lyst til å bli mer direkte her. Ikke veldig, ikke drastisk. Dere får ikke plutselig vite alle mine dypeste hemmeligheter eller hvor ofte jeg skifter underbukse :P Men kommer heller ikke til å legge særlig skjul på at jeg føler meg annerledes skrudd sammen i toppetasjen :)
Jeg er også lei av å unnskylde meg for å være personlig, det blir det samme som å unnskylde meg for at jeg er meg, en uvane jeg prøver legge av meg (vanskelig, men ikke umulig)

Så, unna vei, her kommer jeg - i mitt eget tempo, med min egen stil. Allerede har en sleip liten tanke i bakhodet begynt å sensurere meg og fortelle at dette ikke er riktig, nemlig :P Men hvordan det sparker i vei, det får jeg oppdage mens jeg går.