Idag, den 4. juli, har jeg en leilighet mindre. Hjemmet mitt i Brundalen, hvor jeg bodde i over to år, er ugjenkallelig solgt. Salget skjedde riktignok for noen uker sida, men idag er selve overtakelsen. Det er ganske så vemodig å tenke på at jeg ikke skal tilbake dit.
En slik avgjørelse som jeg har tatt nå, kan lett føles som et stort nederlag. Før, bodde jeg i en helt egen, vanlig leilighet, en jeg attpåtil eide. Det var noe å være stolt av, noe jeg kunne briefe litt med når jeg snakket med folk. Det førte med seg en porsjon verdighet, liksom. Mens nå, nå bor jeg i en leilighet jeg leier av kommunen, fordi her kan jeg få tettere oppfølging. Og det er liksom ikke noe å slå i bordet med når jeg snakker med andre, føler jeg.
Nederlag, er vel et det er lett å ty til i en slik situasjon. Og, ja, jeg skal ikke nekte for at det har føltes som nettopp dette, lenge, og at det delvis gjør det enda. Å gå fra egen leilighet og total frihet, til et sted som tydelig viser at man trenger hjelp, kan virke som et skritt tilbake. og på en måte er det vel det også, sett utenfra. Men da må jeg minne meg selv på hvordan jeg hadde det mens jeg bodde for meg selv, sammenliknet med nå. For de forskjellene er større enn jeg noen gang ville forestilt meg før jeg flyttet.
Jeg kommer nok til å streve med tanker om skam og nederlag en stund enda. Særlig dette med hva alle andre vil synes om meg. Men ærlig talt, det bør ikke spile noen rolle hvordan jeg bor, så lenge jeg klarer å være som jeg er, med alle mine krinkler og kroker, fortsatt med hodet hevet.
Årene i Brundalen ville jeg aldri vært fouten, for de har git meg plenty erfaring jeg ellers aldri ville hatt. De gjør meg sikker på at jeg vil kunne gjøre det samme igjen en dag, med enda bedre hell l:-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Har du noe du vil si? Jeg blir glad for kommentarer :-)
Kommentarer på eldre innlegg godkjennes av meg først, så ingen grunn til panikk om du ikke ser den.
Vær snill og ikke bruk det virkelige navnet mitt her inne.